Redigerer Nynorsk (avsnitt)

== Historie ==

=== Ivar Aasen og landsmålet ===
Den første systematiske granskning av det norske språket ble utført av [[Ivar Aasen]], grunnleggeren av norsk språkvitenskap. På 1840-tallet reiste han rundt i landet og studerte [[dialekt]]ene. I 1848 publiserte han ''[[Det norske Folkesprogs Grammatik]]'' og i 1850 kom ''[[Ordbog over det norske Folkesprog]]''. Den første skissa av en skriftspråksnormal kom i 1853 med ''[[Prøver af Landsmaalet i Norge]]''. Aasen fullførte landsmålsnormalen med publiseringa av ''[[Norsk Grammatik]]'' i 1864 og ''[[Norsk Ordbog]]'' i 1873.

Aasens arbeid bygger på at dialektene hadde en felles struktur som gjorde dem til ett språk og skilte dem fra [[dansk]] og [[svensk]]. Det sentrale for Aasen ble derfor å finne fram til og vise det strukturelle samsvaret mellom dialektene. Alt målarbeidet til Aasen var tufta på dette synet, og det er klart og prinsipielt formulert i de første linjene i innledninga til ''Norsk Grammatik'':

{{sitat|Det Tungemaal, som tilhører den norske Almue, har meget tilfælles med det svenske og dernæst ogsaa med det danske, men adskiller sig fra dem begge ved et Forraad af særegne Ord og Former, og har i det Hele saa meget eiendommeligt i Formen, at det ikke kan falde sammen med noget af disse Nabosprog, men maa nødvendig tænkes opstillet ved Siden af dem som en selvstændig Sprogform. I selve Grundlaget falder det nærmere sammen med den islandske Sprogform, som egentlig ogsaa er udgaaen fra Norge; men alligevel har dog den norske Form udviklet sig anderledes end den islandske, saa at ogsaa disse nu ere noget ulige.<ref name="Aasen 1864">{{Kilde bok
| forfatter=Ivar Aasen
| utgivelsesår=1864
| tittel=Norsk Grammatik
| utgivelsessted=Christiania
| forlag=B. T. Mallings Forlagsboghandel
| url=http://www.sprakrad.no/Fakta/Faksimilebiblioteket/Ivar_Aasen_Norsk_Grammatik/
| url-status=død
| arkivurl=https://web.archive.org/web/20080223154528/http://www.sprakrad.no/Fakta/Faksimilebiblioteket/Ivar_Aasen_Norsk_Grammatik/
| arkivdato=2008-02-23
}}</ref>}}

Den språkvitenskapelige følge av teorien var at Aasen så det som sin oppgave å abstrahere enheten i et foreliggende mangfold av dialekter. Da behøvde han et grunnleggende kriterium i vurderinga av de mange ulike formene, og dette fant han i begrepet «den fuldkomneste Form», som ble et av de mest sentrale begreper i språkteorien hans. I 1846 definerte han begrepet slik: «Som fuldkomneste Form ansees den, der stemmer mest overeens med de beslægtede Ord, med andre Ord af samme Slags, og med Formerne i det gamle Sprog. Saaledes er f. Ex ''djup'' fuldkomnere end ''jup'', ''Morgon'' fuldkomnere end ''Morgaa'', ''Moron'' og ''Maaro'', ''etla'' fuldkomnere end ''esle'' og ''elsje''.»<ref name="Aasen 1846">{{Kilde artikkel
| forfatter=Ivar Aasen
| utgivelsesår=1846
| tittel=Om en Ordbog over det norske Almuesprog samt en dertil hørende Grammatik.
| publikasjon=Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Skrifter i det 19de Aarhundrede
| nummer=4
}}</ref> Ingen enkelt dialekt hadde alle de fullkomne formene: «Overalt tjener den ene Dialekt til at oplyse den anden; den fuldkomneste Form findes snart i Agershuus, snart i Bergens, snart i Kristiansands Stift».<ref name="Aasen 1846" />

Gjennom ei slik systematisk sammenligning kunne man komme fram til et samlende uttrykk for alle norske dialekter, det Aasen selv kalte ''grunndialekten'' og som [[Einar Haugen]] har kalt ''protonorsk''. Ut fra oppfatninga om et protonorsk rangerte så Aasen dialektene som mer eller mindre «ægte». Det var flere motpoler til begrepene «norsk», «fullkommen» og «ægte», men de to vanligste var «Bysprog» og «uægte». Ut fra denne rangeringa kom dialektene i [[Hardanger]], [[Voss]] og [[Sogn (distrikt)|Sogn]] øverst sammen med noen midlandske, som [[hallingmål]]et. Dialektene på det sentrale [[Østlandet]] og særlig bydialektene endte i andre enden av skalaen som de mest «uægte».<ref name="Hoel 1996">{{Kilde bok
| forfatter=Oddmund Løkensgard Hoel
| redaktør=
| utgivelsesår=1996
| artikkel=
| tittel=Nasjonalisme i norsk målstrid 1848-1865
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted=Oslo
| forlag=Noregs Forskingsråd
| side=
| isbn=82-12-00695-6
| id=
| kommentar=
| url=http://www.krundalen.no/blogg/?page_id=101
}}</ref>

Tanken om at granskninga skulle ende opp i et nytt skriftspråk, preget arbeidet hans fra første stund. En grunntanke for Aasen var at det skriftlige normalmålet – ''grunndialekten'' – skulle være nynorsk, ikke [[gammelnorsk]]. Han tok derfor ikke med grammatiske kategorier som ikke lenger fantes i det levende talemålet. Men samtidig skulle også de kategoriene som var arvet fra gammelnorsk og fortsatt fantes i talemålet, komme til uttrykk i skrift. Det har blitt sagt at Aasen bygde på dialektene og brukte gammelnorsk som appellinstans der han var i tvil om hva som var den fullkomne forma. Siden Aasen avviste at man fant alle grunndialektens fullkomne former i en enkelt dialekt, måtte landsmålsnormalen bygge på ei sammenligning mellom alle dialektene, der en tok ut det beste fra hver av dem. Haugen har tatt i bruk ordet ''rekonstruksjon'' framfor ''konstruksjon'', i og med at Aasen gikk ut fra et levende talemålsgrunnlag. Han skrev i 1965: «Aasen meinte han hadde funne eit språk, medan andre sa han hadde funne opp eitt. Eg meiner vi no kan identifisere det som ein ''rekonstruert'', ''klassisk'' standard for dei norske dialektane.»<ref name="Haugen 1965">{{Kilde bok
| forfatter=Einar Haugen
| redaktør=Magne Myhren
| utgivelsesår=1975
| artikkel=Konstruksjon og rekonstruksjon i språkplanlegging: Ivar Aasens grammatikk.
| tittel=Ei bok om Ivar Aasen. Språkgranskaren og målreisaren.
| utgivelsessted=Oslo
| forlag=Samlaget
| isbn=9788252104257
}}</ref>

[[Gustav Indrebø]] har satt opp fire prinsipper som Aasen fulgte innenfor denne grunntanken i rekonstruksjonsarbeidet. [[Arne Torp]] og [[Lars S. Vikør]] har nevnt et femte:

#''Det felles systemet i dialektene'' i bøying og lydverk: Det var viktigere i normalspråket å få fram det felles systemet enn å få til et strengt fonetisk samsvar med enkeltdialekter.
#''Sammenhengsloven'': Sammenhengen mellom nært beslektede ord skulle komme fram. Når en skreiv ''kal'''d''', hu'''g''', r'''iv'''a, Va'''t'''n'', skulle man også skrive ''kal'''d'''t, hu'''g'''sa, r'''iv'''na, va'''t'''s-'', ikke ''kalt, hu'''k'''sa, r'''em'''na, va'''s'''s-'' selv om de siste formene var mest i samsvar med uttalen.
#''Skriftsystemet i nabospråkene'': Aasen skrev for eksempel ''g(j)-'' og ''k(j)-'' i framlyd på samme måte som i dansk, det vil si ingen ''j'' framfor ''i'', ''y'' og ''ei'' selv om uttalen var [[palatal]].
#''Det historiserende'': Man skulle kunne se sammenhengen med gammelnorsk, men likevel ikke slik at det kom på kant med de andre prinsippene.
#''Morfologisk entydighet'': Hver bøyingskategori skulle ha et merke. For eksempel skulle intetkjønnsformer ha ''-t'' både i substantiv (''Huse'''t''', Auga'''t''''') og i partisipp, adjektiv og determinativ (''lag'''t''', funne'''t''', grøn'''t''', ope'''t''', noko'''t''''').

I motsetning til de fleste andre som gikk med tanker om et landsmål i 1840-åra, så Aasen for seg et nytt bruksspråk som skulle fungere i praksis, og ikke et språk som bare skulle være til stas og brukes til vitenskapelige formål, som nedskriving av folkediktning. Derfor ville Aasen at det som ble skrevet på landsmål skulle være mest mulig enhetlig. Jo mer enhetlig det var, jo mer gjenkjennelig og lettlært ble språket, og desto større respekt ville det få. Aasen var en ihuga anti-[[ortofoni]]st. Han hadde tatt på seg den vanskelige oppgave å gjøre et skriftspråk av et mangfoldig talemålsgrunnlag, og ei streng gjennomføring av prinsippet om samsvar mellom tale og skrift ville i utgangspunktet gjort oppgava meningsløs.<ref name="Hoel 1996" />

Det [[pedagogisk]]e for Aasen lå i den stabile normen og den indre sammenhengen i språket. Det var hovedgrunnen til at han la så mye inn på å motarbeide variasjon i språkbruken og endringer i landsmålsnormen helt fra 1850-åra til han døde. I tillegg til de praktiske hensyn la Aasen vekt på at språket skulle ha ei respektabel form. Dersom det skulle være konkurransedyktig med dansk, måtte det ha en viss historisitet og trekk som folk var vant med fra skriftspråka i dansk og svensk. Begge hensyn virket inn da han fulgte skriftsystemet i nabospråka, og når han valgte de mest historiserende dialektformene.<ref name="Hoel 1996" />

Den nynorske skjønnlitteraturen begynnelse blir vanligvis forbundet med Aasens egen diktsamling ''Symra'' utgitt på Mallings Forlagsboghandel i juni 1863. De to første nynorskdikterne etter Aasen var Bernhardine Catharine Brun og [[Aasta Hansteen]].<ref>[https://framtida.no/2018/05/27/litteraturen-banar-veg-for-nynorsken] [[Magne Aasbrenn]]: «Litteraturen banar veg for nynorsken», 27. mai 2018</ref> I 1856 hadde Brun (1815–79), en [[guvernante]] fra Fjelberg i [[Sunnhordland]],<ref>[https://www.allkunne.no/framside/biografiar/b/bernhardine-catharine-brun/85/629/ B.C. Brun, ''Allkunne'']</ref> utgitt ''Nogle Decemberfrembringelser i Landsmaalet fra det Sydligste Søndhordland'', regnet som den første boka på landsmål. Aasta Hansteen ga i 1862 ut ''Skrift og Umskrift i Landsmaalet''.<ref name="Krøger">Krøger, Cathrine: Imponerende epos. ''Prosa'', nummer 3, 2018, s. 16</ref>

Alt tidlig på 1800-tallet utkom et [[skuespill]] på landsmål, skrevet av den norske [[offiser]]en Michael Segelcke Sandberg. Stykket het ''Et Optog i Livet fra forrige [[århundre|Aarhundrede]] paa [[Osøyro|Ousøren]] i [[Sunnhordland|Sundhordlehn]], Ous Præstegield, [[Bergen stift|Bergens Stift]]. Et [[Drama]] med [[kor|Chore]] i toe Acter.'' Utgivelsesåret er ukjent, men 2. opplag ble trykt i [[København]] i 1811. I 1943 ble det gjenopptrykt i ''[[Maal og minne]]''.<ref>«Michael Segelcke Sandberg» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 3. mars 2022 fra [https://snl.no/Michael_Segelcke_Sandberg]</ref> Et avsnitt fra skuespillet: «''Adle Fuglane snakte likaso Træo. [[Skjære|Sjoro]] hu var vor Herre utru, hu sladra te [[djevelen|Fanen]] alt qva vor Herre sa om han, aa darfør vart hu ein [[troll|Trødl]]fugl aa eit [[Narr|Nar]] før adle Fugla. [[Flaggermus|Skinvengjo]], hu laug paa vor Herre hu, aa sa at han aat Musakjøt i [[Faste|Fasto]] te [[kveldsmat|Quelsmat]], aa derfør vart hu hælto'' [halvveis] '' Muus aa hælto Fuggel.''»<ref>[[Didrik Arup Seip]]: ''Liten norsk språkhistorie'' (s. 35), forlaget Aschehoug, mars 1971</ref>

Benevnelsen «nynorsk» ble første gang brukt av Andreas Hølaas, [[fogd]] i [[Setesdal]],<ref>Jensen, Lill-Ann: «Andreas Hølaas» i ''Norsk biografisk leksikon'' på snl.no. Hentet 4. mars 2022 fra [https://nbl.snl.no/Andreas_H%C3%B8laas]</ref> i desember 1877. Samme høst ga [[Arne Garborg]] ut boken ''Den ny-norske Sprog- og Nationalitetsbevægelse'', som ble omtalt i ''[[Fedraheimen]]'' den 15. desember 1877. [[Ivar Aasen]] brukte benevnelsen «landsmål» i et brev fra oktober 1849, denne benevnelsen ble brukt til Stortinget i 1929 vedtok at betegnelsene ''nynorsk'' og ''bokmål'' skulle avløse henholdsvis [[landsmål]] og [[riksmål]].<ref>Grepstad, Ottar: «Då landsmålet blei nynorsk». ''Dag og Tid'', 20. desember 2013, s.32.</ref>

Nynorsk hadde sin storhetstid i første halvdel av 1900-tallet, men har siden slutten av 1940-åra hatt en jevn tilbakegang i antall brukere.

=== Sidestillingsvedtaket ===
Med [[sidestillingsvedtaket]] fikk nynorsk status som offisielt skriftspråk i Norge den [[12. mai]] [[1885]]. Dermed ble det sidestilt med [[bokmål]]. Vedtaket lød:<ref name=NH_Hoel>[[Norgeshistorie.no]], Oddmund Løkensgard Hoel: [http://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/artikler/1553-da-nynorsk-vart-offisielt-sprak.html «Då nynorsk vart offisielt språk»]. Hentet 21. des. 2016.</ref> {{sitat|Regjeringen anmodes om at træffe fornøden Forføining til, at det norske Folkesprog som Skole- og officielt Sprog sidestilles med vort almindelige Skrift- og Bogsprog.}}
Vedtaket ble gjort med 78 mot 31 stemmer, og kom etter lang tids omfattende debatt. Hovedsakelig var partiet [[Høyre]] imot og partiet [[Venstre]] for. En av de mest ivrige pådriverne for sidestillingsvedtaket var Venstremannen [[Johan Sverdrup]]. Vedtakets viktigste funksjon var at det bante vei for økt bruk av nynorsk. I 1892 kom det også vedtak som åpnet for bruk av nynorsk i skolen og kirken; det siste gjaldt blant annet de nynorske [[salme]]ne til [[Elias Blix]].<ref name=NH_Hoel/>

=== 1900-tallet og språkreformene ===
Helt fra begynnelsen var det forskjellige syn blant målfolk på hvordan skriftnormalen skulle være. Ivar Aasen var naturligvis en autoritet, men tidlige målfolk som [[Aasmund Olavsson Vinje]], [[Arne Garborg]] og [[Olaus Fjørtoft]] utviklet alle hver sin variant. Lengst fra Aasen sto Fjørtoft som argumenterte for direkte samsvar mellom skrift og dagligtale, selv skrev han på sunnmørsdialekten sin. Den første offisielle landsmålsrettskrivninga fra 1901 var stort sett i samsvar med Aasens landsmål.{{tr}} Salmedikting og bruk av nynorsk i kirkene (for eksempel representert ved [[Elias Blix]]) fikk stor betydning for nynorskens stilling.<ref name="DagTid" />

[[Arne Garborg]] var medlem av en komité som i 1899 utarbeidet et ''Framlegg til skriveregler for landsmaale i skularne'', der de gikk inn for en språkform de kalte '''midlandsmål''' som Garborg selv skrev på. Her het det ''skriftir'' og ''visur'', der Aasen skrev ''skrifter'' og ''visor''. Offisielt tok landsmålet aldri opp «midlandsmålet». I stedet godkjente Kirkedepartementet i 1901 ''Landsmaalsordlista'' utarbeidet av [[Matias Skard]] til skolene. Denne rettskrivningen «''bliver at anvende i alle lærebøger skrevet paa landsmaal som bruges i skolen''». Landsmålet fjernet store forbokstaver i substantiv og flertallsbøyning av verb. Den fulgte også riksmålet ved å skrive «[[brød]]» for ''braud'', «[[dåp]]» for ''daup'' og «[[snø]]» for ''snjo''.<ref>Arild Leitre, [[Einar Lundeby]], Ingvald Torvik: ''Språket vårt før og nå'' (s. 103), Gyldendal, 1982, ISBN 82-05-12686-0</ref>    

Det var først med samnorskpolitikken at normeringa av landsmålet tok ei anna retning. Tanken var ved gradvise endringer i de to skriftspråka å samle seg om én [[samnorsk]] normal. Den første reforma i denne retninga var 1907-rettskrivningen for [[riksmål]]. Dette var riktignok hovedsakelig ei reform av dansk skriftspråk i retning av det dansk-norske talemålet, men hovedarkitekten bak denne reforma, [[Moltke Moe]], så selv dette som det første skritt på veien mot samnorsk. Deretter fulgte 1910-rettskrivninga i landsmålet og [[1917-rettskrivinga|1917-rettskrivningene]] i både landsmål og riksmål. Alle disse reformene var relativt forsiktige i forhold til det som skulle komme, ikke minst fordi de mest radikale endringene var valgfrie.

Den moderne forma av nynorsk ble til gjennom rettskrivningsendringene av 1938 og 1959. Den mest markante endringa er at skrivemåten av ei hel rekke ord er endra. Mest oppmerksomhet har nok likevel det at det såkalte i-målet er fjernet fra læreboknormalen fått. Både endringa av skrivemåter og bøyingsmønster er stort sett gjort for å komme i samsvar med enten tradisjonelt bokmål eller nye samnorskformer i bokmål.

Som en konsekvens av disse reformene hadde både bokmåls- og nynorsknormalen et stort antall alternative skrivemåter og bøyingsmønster for mange ord. I utgangspunktet ble dette gjort for å kunne få til en gradvis overgang til de nye formene, men etter hvert så mange på valgfriheten i seg selv som et gode, fordi det gav mulighet til å velge former som ligger nærmere sitt eget talemål, ikke ulikt Fjørtofts syn. Mot dette har andre videreført Aasens syn på enhet, kontinuitet og indre struktur. Språkrådet og departementet har de siste åra jobbet for å stramme inn og rydde opp i rettskrivninga, og gikk i gang med arbeidet i november 2009.<ref>http://språkrådet.no/Toppmeny/Aktuelt/Klarsignal-for-a-setja-i-gang-nynorskrevisjon/</ref> Etter en prosess ble en ny norm uten sideformer innført fra den 1. august 2012.<ref>http://språkrådet.no/Toppmeny/Aktuelt/Nynorskrettskrivinga-skal-bli-enklare-/</ref> Tidligere hadde skriftnormalen to nivåer: hovedformer som ble brukt i lærebøker og av det offentlige (læreboknormalen), og sideformer som var tillatt i elevarbeider og offisielt ble regnet som korrekte.

==== Utviklinga av høgnorsk ====
Under prosessen med å fusjonere nynorsk og bokmål til samnorsk, ble den nynorske målforma betydelig endra fra det som først var Ivar Aasen sin språknormal. For eksempel er det ikke lengre svake og sterke hunkjønnsformer i nynorsk rettskrivning, og ''i''-målet er i dag totalt borte fra nynorsken. Nynorsk er i realiteten ei fusjonering av det opprinnelige landsmålet med det dansk-norske [[Koinéspråk|koinéspråket]] «[[dannet dagligtale]]», som ble snakka og skrevet på 1850-tallet. En liten minoritet har holdt seg tro mot den historiske normen som var utvikla av Ivar Aasen, og har fullstendig avvist disse forandringene av målforma som skjedde under samnorskprosessen. Rettskrivningsnormen som dette mindretallet anvender, er i dag kjent som «[[høgnorsk]]». Ivar Aasen-sambandet er i dag en [[paraplyorganisasjon]] av foreninger og individ som jobber for å fremme høgnorsken.<ref>[https://hognorsk.no/kva-er-hognorsk/ «Kva er høgnorsk?», ''Høgnorskringen'']</ref>