Redigerer Norsk språkhistorie (1830–1900) (avsnitt)

== Landsmål ==
[[Fil:Ivaraasen.jpg|thumb|[[Ivar Aasen]]]]
[[Ivar Aasen]] fulgte noen av P.A. Munchs tanker og samlet inn opplysninger om norske [[dialekt]]er.{{omstridt}} Han ga ut ''Det norske Folkesprogs Grammatik'' i [[1848]] og ''Ordbog over det norske Folkesprog'' i [[1850]]. I [[1853]] ga han ut ''Prøver af Landsmaalet i Norge'', og han hadde dermed lagt grunnen for et nytt norsk språk. Aasens nye språk bygget på dialektene fra [[Vestlandet]], [[Agder]]fylkene, [[Telemark]] og [[Østlandet]]. Han var også i [[Oppland]] og [[Trøndelag]]. Han la ingen vekt på kjøpstedene, da han gikk ut fra at talemålet der var sterkt påvirket av dansk, eller også identisk med de omkringliggende bygdemål. Han var imidlertid ikke ferdig med virksomheten. I sitt videre arbeid kom han frem til noen hovedkriterier når han skulle velge formen for det nye skriftspråket:{{tr}}
*Det var folkespråket han skulle gjenreise, så han måtte finne en fellesnevner for dialektene der det var mulig. Flest mulig skulle kjenne seg igjen i språket.{{omstridt}}{{tr}}
*Dialektene hadde sitt opphav i [[Norrønt språk|norrønt]]. Derfor ble norrønt en viktig rettesnor.{{omstridt}}{{tr}}
*Stavemåten skulle vise om ordene var i slekt med hverandre. Stavemåten skulle også vise det felles norrøne opphavet.{{omstridt}}{{tr}}
*Skriftspråket skulle ikke skille seg unødvendig mye fra dansk eller [[svensk]], f.eks.  valgte han former som «deim» og i flertall av substantiv: «tufterna», enda disse var sjeldne – her spilte også det historiske opphavet inn. I en valgsituasjon mellom dansk og svensk ble dansk foretrukket fordi det var mest kjent. 
*Aasen ville ha et så rent språk som mulig, uten danske og [[tysk]]e fremmedord, fordi disse brøt med nasjonalistiske tendenser.
I [[1864]] publiserte han andreutgaven av grammatikkboka og i [[1873]] kom ei ny ordbok. Her hadde han realisert sine normkrav.

Flere diktere, deriblant [[Aasmund Olavsson Vinje|Åsmund Olavsson Vinje]] tok det nye «[[Nynorsk|Landsmaalet]]» i bruk. Lærere{{hvem}} som var rekruttert fra bondestanden ivret for å få skoleutgaver av Aasens bøker. På [[1860-tallet|1860-]] og [[1870-tallet|70-tallet]] møtte de kraftig motstand fra de [[konservatisme|konservative]]{{klargjør}} på [[Stortinget]]. Dette fikk landsmålstilhengerne til å skifte strategi. De fikk i [[1878]] vedtatt et forslag om at elevenes talemål skulle være norm ved opplesning og muntlig fremstilling. I [[1885]] fattet [[Stortinget]] [[Sidestillingsvedtaket|Jamstillingsvedtaket]]. Landsmålet og «det alminnelige Bogsprog» skulle være likestilte i skolen og i offentlig administrasjon. I [[1892]] vedtok Stortinget å la hver skolekrets selv få velge sitt hovedmål.{{tr}}