Redigerer Norsk forsvarshistorie (avsnitt)

==Leidang og kongehird==
Fra rundt 900-tallet under [[Harald Hårfagre]] og rundt 300 år framover foregikk den norske rikssamlingen.  Mesteparten av det som i dag er Fastlands-Norge var da samlet, i tillegg til de nåværende svenske områdene [[Jämtland|Jemtland]], [[Herjedalen]] og [[Båhuslen]].  I tillegg lå [[Færøyene]], Jaltland ([[Shetland]]), Suderøyene ([[Hebridene]]) og [[Man]] under den norske krona.  Samfunnet før denne tiden var preget av mindre enheter, hvor man forsvarte seg i mer tilfeldig organiserte former.  Ifølge [[gotere]]n [[Jordanes]], en av de eldste skriftlige kildene vi har om Norden, hadde folkeslagene her nord større ry som krigere enn germanere flest.

Organisert militærvesen i Norge kan spores tilbake til [[hird og hirdmenn|kongehirden]] og [[leidang]]en.  Tidligere ble væpnede styrker satt opp tilfeldig, men i [[954]] vant [[Håkon den gode Adalsteinsfostre|Håkon den gode]] over [[Eirikssønnene]] og deres allierte, i et slag som sto ved [[Avaldsnes]] på [[Karmøy (øy)|Karmøy]].  [[Heimskringla]] forteller at Håkon skrev i loven at over hele landet langs sjøen og så langt opp i elvene som laksen gikk, skulle landets deles inn etter «[[skipreide]]r». Bøndene i et skipreide måtte bygge og utruste et seilskip.  Tidlig i perioden stilte både bønder og høvdinger sine egne skip til kongens disposisjon, men senere ble det altså bygget egne skip.

I Norge var det 270 slike skipreider i [[1277]]. Skipreiden skulle sendes ut når det var ''allmenning''.  Allmenning skulle sendes ut når det var fiendtlige styrker i landet. På 1000-tallet er [[jarl]]er nevnt som høvdinger i leidangen.  På 1100-tallet ble [[biskop]]ene sjef for leidangsflåten.

På sine ferder sørover i Europa traff vikinghøvdingene på andre samfunnsformer og de første tilfellene av riksdannelser. Samlingen av Norge til ett rike var i stor grad et spørsmål om militær styrke.  Skulle det nye riket holdes sammen krevdes også militære midler, og dette var en helt annen oppgave enn å forsvare de gamle høvdingdømmene eller dra på herjing utenfor Norges grenser.

Fra [[Olav den hellige|Olav Haraldssons]] tid (han var konge fra [[1015]] til [[1028]]) ble begrepet «konge» knyttet til å være konge over hele det norske riket.  Skiftet i religion til [[kristendom]]men spilte også inn, og Olav var en av de første kristningskongene.  Kongens makt var både religiøst og militært fundert, men den militære makten kunne også brukes til å forfølge en upopulær konge, slik som da høvdingene i Frostatings-området slo seg sammen og bekjempet Olav Haraldsson i [[slaget ved Stiklestad|slaget på Stiklestad]].  Etter hvert måtte den som ville bli konge reise rundt i riket for å bli valgt av bøndene. Selv om det som regel var sønner av tidligere konger som ble valgt, var tittelen egentlig ikke arvelig.  Alle kongens sønner hadde et slags krav på kronen, og derfor ble det ofte valgt to eller flere konger samtidig.  Dette systemet med samkongedømme fungerte bra i omtrent 100 år fra [[1035]] til [[1130]].  På [[1130-årene|1130-tallet]] brøt det ut militær strid om kongemakten, og denne varte i nærmere hundre år.

Kampene raste som verst på [[1180-årene|1180-tallet]], med [[Magnus V|Magnus Erlingsson]] på den ene siden og [[Sverre Sigurdsson]] på den andre siden. Magnus hadde støtte av aristokratiet og Kirken, og Sverre var leder for en flokk opprørere som kalte seg [[birkebeinerne|birkebeinere]].  Magnus ble drept i [[1184]] under [[slaget ved Fimreite]], og Sverre Sigurdsson ble enekonge over Norge.  Fra den tiden, omtrent 300 år etter [[Harald Hårfagre]] satte seg fore å samle riket, var norsk militærmakt gått over fra et middel i bruk internt mellom småkonger til å være et redskap for sentral statsmakt.

[[Fil:Tinghaugen.jpg|thumb|Tinghaugen på Frosta hvor Frostating ble holdt.]]

Før [[1270-årene|1270-tallet]] var det egne lovbøker for hvert av landskapene [[Gulatinget|Gulating]], [[Frostatinget|Frostating]], [[Eidsivating lagmannsrett|Eidsivating]] og [[Borgarting lagmannsrett|Borgarting]].  Lovtekstene for Gulatinget og Frostatinget har overlevd til vår tid.  Gulating sier følgende om leidangen:

:''«Kongen skal rå for bod og bann og for utferdene våre.  Vi skal ikkje nekta han leidang til landsenden, når han byd ut fordi han treng det og til gangs for oss.»''

Leidangen går altså til landets grenser, og det er understreket at den må kalles ut til allmenn nytte.  De to lovtekstene regulerer begge manntall: Der står det hvor mye som skal ytes i leidang og hvem som skal være ansvarlige.  Videre er det regler for organisering av leidangsferden, utrustning og beredskap og bot ved brudd på loven.  De to lovene uttrykker ting forskjellig, men de motsier ikke hverandre, noe som gir et inntrykk av en enhetlig organisering av leidangen.

Lovgivningen om leidangen hadde også to distinkte deler, nemlig hva som skulle skje hvis kongen ''kalte ut'' leidangen, og hva som skulle skje hvis leidangen ble mobilisert ved ''angrep på landet''.  Når det gjaldt selve mobiliseringen fikk Håkon den gode i gang ett varselsystem.  Heimskringla beskriver dette som et system med varder på høye fjell, hvor man kunne se fra den ene til den andre.  Det skrives at dette systemet kunne varsle folk fra ene kanten av riket til den andre på syv dager.  Fra Håkons tid hadde systemet en vanskelig innkjøringsperiode; blant annet så bøndene med uvilje på vakttjenesten på vardene.  Etter hvert ble allikevel systemet innarbeidet, og nær på 800 stedsnavn i Norge forteller om gamle vardeplasser.  Så sent som under Napoleonskrigene på 1800-tallet var vardesystemet i drift.

Våpnene på leidangsskipene var typisk [[bue]]r, [[spyd]], [[sverd]] og [[øks]]er. Som beskyttelse mot fiendens våpen brukte man [[Skjold (beskyttelse)|skjold]].

Det siste toktet til leidangen vi hører om er når dronning [[Margrete I|Margrete]] kaller ut leidangen i [[1393]] i noen bygder på Østlandet.  Det var for å forsvare landet mot styrker fra den tyske [[Hansaforbundet|Hansaen]], som på det tidspunktet var i strid med [[Danmark-Norge]].

De fleste trefninger fra vikingtiden og opp gjennom middelalderen vi har historiske nedtegnelser om foregikk på landjorden, selv om norsk militærmakt var bygget opp rundt skip og sjø.  På et par viktige punkter hang dog ikke norske styrker med i den teknologiske utviklingen.  Det ene gjaldt [[kavaleri]].  På kontinentet var pansret kavaleri kjernen i de militære organisasjonene, og selv om det fantes enkelte rustede riddere i Norge også, hører vi lite om dem.  Terrenget i Norge sammenlignet med resten av Europa kan være en av forklaringene her.  Det andre feltet er befestninger og [[beleiring]]er.  I Norge eksisterte det ikke store festningsverker rundt byer, selv om både [[Stockholm]] og [[København]] hadde bymurer.

[[Fil:Erik_af_Pommern.jpg|thumb|[[Erik av Pommern]] krones til konge over det samlede Norden, [[17. juni]] [[1397]]]]

Danmark, Sverige og Norge gikk i [[1397]] inn i [[Kalmarunionen]], som i bunnen var en forsvarsunion.  I praksis ansporet den til konflikter mellom rikene.   I det store og hele ville Sverige ut av unionen, mens Danmark ville holde på den og Norge holdt i mellomtiden en passiv linje.  Unionen formet militærpolitikken i Norden den første delen av [[16. århundre|1500-tallet]], og tre momenter var spesielt viktige.  Det første var om Sverige skulle forbli en del av unionen, noe som ble løst ved at de brøt ut under [[Gustav Vasa]]s ledelse i [[1523]].  Det andre var striden om kongemakten i Danmark, da [[Christian II av Danmark, Norge og Sverige|Kristian II]] ble avsatt ved et kupp og flyktet til [[Nederland]]ene.  [[Frederik I av Danmark og Norge|Fredrik I]] overtok som konge, og ble også tatt til norsk konge.

Den militære utviklingen hadde gått mot små, profesjonelle styrker, og Norge var ikke satt opp med slike.  I 1524 uttalte en danske adelsmann at Norge kunne en erobres med to mindre krigsskip og 300 mann.  Kristian II gikk til Norge for å bruke det som en base i forsøk på å gjenerobre den danske tronen.  Da den danske adelsmannen [[Eske Bille]] kom for å overta Bergenhus i [[1531]], hadde han med seg 300 tyske knekter.  Dette var en både stor og kostbar styrke på den tiden.  Det ble ikke gjort noen forsøk på å mobilisere det norske leidangforsvaret under konfliktene, og kongetro danske tropper okkuperte de få norske befestningene som var operative.