Redigerer Norrøn kunst (avsnitt)

== Visuell kunst og håndverk ==
[[Fil:Völund on ardre 01.png|thumb|[[Volund smed]] var en mytologisk mestersmed. Denne billedsteinen fra [[Gotland]] viser en scene fra ''[[Volundkvadet]]''. Niduds datter Bodvild sees til venstre. Til høyre sees Volund, kledd i [[Myting|ørneham]], som forlater smia si.]]
Norrøn kunsts komplekse dekorasjon blandet tradisjon med nye stilimpulser til en særegen levende, frisk, og dirrende stil som gjenspeilte dens hvileløse tid. Kunstuttrykket sto plantet i [[Hedendom|hedenskapens]] nordiske røtter, og med [[kristendom]]mens dominans ebbet den ut, siden kristne håndverkere foretrakk å arbeide i den felleseuropeiske [[romansk kunst|romanske stil]]. Norrøne kunstnere og kunsthåndverkere var ikke selv bevisst at de bedrev kunst, slik begrepet i moderne tid defineres, men de visste hva dyktig håndverk var. De produserte ikke kunst, men dekorerte kultgjenstander og hverdagsgjenstander som våpen, smykker, vogner, skip og skjold. De malte sjelden bilder, skjønt det finnes tekstbevis som indikerer at de ikke var fremmed for dette uttrykket. Innenfor treskjæring, steinhogging og metallarbeid dekorerte de objektene på måter som vitner om en høyt utviklet sans for skjønnhet og stil. 

I vikingtiden ble både håndverkere og kunstnere betegnet med det samme begrepet, [[smed]], [[norrønt]] ''smidr''. Tidvis ble ordet satt sammen med det materiale som de arbeidet med. En snekker eller treskjærer kunne derfor bli kalt for en tresmed. Spesialiserte håndverkere som våpensmeder og skipssmeder hadde høy status i de norrøne samfunnene. Hvordan smykkesmeder og andre kunsthåndverkere ble vurdert, vet vi ikke direkte, men antagelig ble de ikke mindre verdsatt enn de førstnevnte.<ref name="fortidjelling">[http://www.fortidensjelling.dk/jelling50.htm Fortidens Jelling]</ref> I et skaldekvad, ''[[Husdråpa]]'', ble det diktet om et bilde på noen kjøkkenpaneler som beskrev mytologiske hendelser. Det fantes også andre kvad, eksempelvis ''[[Haustlong]]'' og ''Ragnarsdråpa'', som omtalte bilder eller dekor på bestemte gjenstander. 

Kunstferdig utformede smykker i edelt metall ble brukt av de høyere klasser for å signalisere rikdom og prestisje. [[Gull]] og [[sølv]] ble brukt til de mest fornemme gjenstandene enten i ren form eller innleiret som dekorasjon i andre materialer. Edelmetall ble importert fra andre land i Europa, enten som smykker eller som [[mynt]]er, og deretter smeltet om. I [[Romersk jernalder|romersk]] og germansk jernalder, det som i Norge kalles for [[merovingertiden]], ble det innført store mengder med gull, og noe ble gjenbrukt i form av smykker og andre statussymboler.<ref>Klæsøe (1994), s. 137</ref> Det ble også framstilt smykker av mindre edelt metall, som [[bronse]], som deretter ble forgylt eller forsølvet, slik at de framsto som like gylne og staselige som gedigne gullsmykker.<ref>Graham-Campbell (1994), s. 92</ref> I løpet av 900-tallet ble det etablert spesialiserte produksjonssteder og verksteder for særlig eksklusive gjenstander. Inntil da ble de mest kostbare og forseggjorte gjenstandene importert fra utlandet. Tidligere hadde lokale kunsthåndverkere stort sett framstilt gjenstander i billigere materialer og med enklere teknikker.<ref name="skibsted15">Skibsted Klæsøe (2002), s. 15</ref>

Vikingtidens kunstnere og håndverkere var hovedsakelig anonyme. De eneste som signerte sine verker, var de som var [[runer]]istere. Enkelte smeder brukte [[bumerke]] for å identifisere sitt verksted, men det finnes også eksempler på at produkter ble merket med utenlandske bumerker for å øke prisen verket, om enn ikke nødvendigvis kvaliteten. Det synes som om en del håndverkere var omvandrende og tilbød sine tjenester der hvor de var ønsket. Av den grunn kan det hende at en del funn i Norge ikke nødvendigvis var produsert av «norske» håndverkere.<ref name="skibsted15"/>

[[Fil:Sigurd.svg|thumb|400px|Runestein fra [[Ramsund]] i [[Södermanland]]. Bildene viser ulike scener fra fortellingen om [[Sigurd Fåvnesbane]], men er ikke plassert i kronologisk orden.]]
Vikingtidens kunst var karakterisert ved kontrast, kulør og harmonisk bevegelse. Stilen var prangende, men de beste kunstnerne utførte delelementer med samme omhu som helheten, slik at ornamentikkens små detaljer kunne studeres av dem som hadde sakkunnskap til å vurdere deres kvalitet.<ref name=fortidjelling/> Fra et kunsthistorisk perspektiv var det et bestemt billedspråk og en bestemt stil som gikk igjen i hele perioden. Det samme gjelder motivene; man oppfant ikke bare nye. Forskeren Alexandra Persch mener at de derfor må ha blitt framstilt av spesialister.<ref name=persch25>Persch (2005), s. 25</ref> 

Billedspråket var annerledes enn det som vanligvis anvendes i dag, idet hendelser som ellers var kronologisk adskilt i en fortelling, gjerne ble gjengitt slik at de opptrådte som samtidige på billedfeltet, og de enkelte scener i fortellingen måtte leses sammen for å fungere som en helhet.<ref name=meusoren34>Meulengracht Sørensen (2006), s. 34</ref> Det meste av utsmykningene fantes på bruksgjenstander, og et gjennomgående motiv i hele perioden var stiliserte dyrefigurer, gjerne utformet i kompliserte mønstre. [[Dyreornamentikk]] har lange tradisjoner i europeisk kunst, men norrøn kunst er kjennetegnet ved en nær sammenheng mellom utsmykningen og gjenstanden, hvor ornamentikken er utført som en integrert del.<ref>Klæsøe (1994), s. 131</ref>

I de fleste tilfeller var mønstrene av abstrakt, ikke-figurativ art, og deres betydning er derfor vanskelig å tolke. [[Preben Meulengracht Sørensen]] har foreslått at de kanskje ikke har noen annen betydning enn å fungere som ren dekor.<ref name=meusoren36>Meulengracht Sørensen (2006), s. 36</ref> [[Gregor Paulsson]] mener derimot at de stiliserte dyrehodene og deres uklassiske kropper som griper hverandre i føttene, slik som på de norske treutskjæringene på [[Osebergskipet|Osebergfunnet]], tilhører en symbolverden som anskueliggjør at den ikke er knyttet til de klassiske tankebyggene, «men i en nordisk, sterkt følelsesfylt og magisk verden. En tid- og målløs følelse, utenfor alle handlingsrelasjoner til det framstilte, må ha blitt vekket av dem.»<ref name="Paulsson">Paulsson, Gregor (1977): ''Konstens världshistoria. Medeltiden''. Natur och kultur, Stockholm. Side 74. Oversatt av Wikipedia for anledningen.</ref> Utsmykningen med gripedyr viser som regel, i likhet med de bilder som illustrerer fortellingene, et fastfrosset øyeblikk midt i en scene, hvor det er opp til betrakterens fantasi å fastslå hvilke handlinger som deretter utføres, for eksempel av et [[Predator|rovdyr]] eller [[fabeldyr]] som er ved å kaste seg over et annet dyr.<ref name="Klæsøe 1994 s. 132">Klæsøe (1994), s. 132</ref> Plantemotiver fikk en oppblomstring i første halvdel av vikingtiden, men forsvant deretter igjen omkring år 1000.<ref name="Klæsøe 1994 s. 132">Klæsøe (1994), s. 132</ref>