Redigerer Norges Bank (avsnitt)

==Bankens historie== 
[[Fil:Norges Banks gamle bygg Trondheim.jpg|miniatyr|Norges Banks gamle bygning i Trondheim, opprinnelig skulle bankens hovedsete være der]]
[[Fil:Arkitekturmuseet Oslo.JPG|miniatyr|Norges Banks bygning i Christiania, ferdigstilt 1830, bygningen rommer nå Arkitekturmuseet]]
[[Fil:Museet for samtidskunst Oslo.jpg|thumb|Norges Banks tidligere bygning i mai 2007. Bygningen var lenge i bruk som [[Museet for samtidskunst]].]]
[[Fil:Norges Bank - Bankplassen 2.jpg|thumb|Norges Banks hovedkontor på [[Bankplassen (Oslo)|Bankplassen]] 2 i Oslo.]]
===Etableringen av Norges Bank===
[[Riksforsamlingen på Eidsvoll]] i [[1814]] overlot til en egen komité å utarbeide en plan for en ny norsk [[bank]]. Det norske pengevesenet hadde inntil da vært felles med [[Danmark]], og hadde blitt styrt fra [[København]]. Komiteens forslag ble behandlet av [[Stortinget i 1815|det første ordentlige Storting 1815-16]]. Stortingsmennene fant det vanskelig å bli enige om forslaget, og nye komiteer ble utnevnt. Ikke før 14. juni 1816 ble loven om penge- og bankvesenet sanksjonert av kongen. Det ble da besluttet å opprette en bank ved navn Norges Bank med hovedkontor i [[Trondheim]] og avdelinger i Christiania, Bergen og Christianssand. Myntenheten skulle være [[speciedaler]]. Banken skulle eies av private aksjonærer og fungere som en bank hvor nordmenn kunne sette inn og låne penger.<ref>Norgeshistorie.no, Martin Austnes: [http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/artikler/1375-etableringen-av-norges-bank.html «Etableringen av Norges Bank»]. Hentet 13. des. 2016.</ref> 

Den skulle også ha et offentlig ansvar gjennom å være landets [[seddelbank]] – dvs. at den hadde etter Stortingets beslutning i 1818 monopol på å lage papirpengesedler. Dette ga Norges Bank et hovedansvar for å forsyne landets økonomi med betalingsmidler, og for at pengesedlene beholdt en stabil verdi. Banken skulle etter hvert komme til å bli statens bankforbindelse, men dette var ikke en intensjon ved grunnleggingen. Styret skulle oppnevnes av [[Stortinget]], som også skulle ha innsyn i bankens virksomhet og regnskap.<ref name="gunnarjahn">Gunnar Jahn et. al. Norges Bank gjennom 150 år (Oslo: Norges Bank, 1966) 8ff.</ref>

Norges Bank skulle opprinnelig baseres på frivillige aksjekjøp fra befolkningen. Da dette mislyktes, ble banken i stedet etablert på grunnlag av tvungne aksjekjøp, utliknet på formue, den såkalte [[Sølvskatten av 1816|sølvskatten]]. Sølvfondet skulle garantere de utstedte sedlenes verdi ved at en seddel kunne veksles i en bestemt sum sølvmynt i banken. De sedlene banken begynte å utstede fikk imidlertid en mye lavere markedskurs enn det den lovbestemte vekslingskursen var satt til, siden Stortinget allerede i 1818 utsatte bankens sølvutvekslingsplikt på ubestemt tid. Fra 1822 fant veksling sted, men til midlertidige kurser satt av Norges Bank. I stedet for å skrive ned vekslingskursen ventet Norges Bank til sedlene hadde steget tilstrekkelig i verdi. 

Ikke før 1842 sto sedlene i det lovbestemte forholdet til sølv, og Norges Bank kunne starte med sølvveksling til «pari» kurs, dvs. den lovfestede sølvkursen.<ref name="gunnarjahn"/> Norges Bank fungerte som en lånebank fra 1818. Mesteparten av lånene var i den første tiden langsiktige lån mot sikkerhet i fast eiendom. Banken tilbød også diskonteringslån mot veksler, men disse utgjorde lenge bare en marginal del av virksomheten. [[Ole Høiland]] ranet i 1836 Norges Bank for 64&nbsp;000 [[speciedaler]]. Tyveriet førte til at han ble dømt til [[slaveri]] på [[Akershus festning]].

===1800-tallet===
1873-75 tiltrådte Norge [[gullstandard]]-systemet og [[Den skandinaviske myntunion]]. Dette innebar at [[Krone (valuta)|krone]] ble den nye myntenheten, basert på [[gull]] i stedet for sølv, og at kroner fra [[Norge]], [[Sverige]] og [[Danmark]] var gyldige betalingsmidler i alle tre land. 

Frem til 1850 var det bare Norges Bank som ytet bøndene langsiktige lån mot pant i fast eiendom, ved siden av offentlige fond, hvorav [[Opplysningsvesenets fond|Oplysningsvæsenets Fond]] var størst. Dette var lån over 20-40 år med 4 % rente. Pantelånene i Norges bank nådde en topp i 1846 med 6,5 millioner speciedaler, mot bare halvannen million i kortsiktige lån. Til gjengjeld var det ikke renter på kortsiktige innskudd - faktisk forlangte banken [[gebyr]]. Men i årene 1842-46 ga den 2,5 % rente på innskudd. På 1840-tallet utvidet Norges Bank derfor seddelmengden i forhold til sølvmengden fra 2:1 til 5:2 slik at det ble mer til utlån, selv om dette førte til at antall pengesedler kom over lovfestet mengde i forhold til sølv. I 1847 ble det uansett bråstans i utlån, da den europeiske krisen slo til som både kreditt- og eksportkrise. Særlig [[trelasthandel]]en stagnerte, og Norges Bank opplevde «struping» fordi sølvfondet hadde krympet, men ikke verre enn at pengesedlene beholdt sin verdi og fortsatt kunne innveksles mot sølv. Av hensyn til aksjonærene var Norges Bank varsom i krisetider, og så det heller ikke som sin oppgave å hjelpe næringslivet, noe som uansett falt vanskelig med så store utlånsmidler låst i [[hypotekslån]].<Ref>[[Tore Pryser]]:'' Norsk Historie 1814-1860'' (s. 167), Det norske samlaget, Oslo 1985, ISBN 82-521-5547-2</ref>

I Lov om Norges Bank fra 1892 ble det bestemt at banken skulle ha en fast ansatt direksjonsformann, utnevnt av regjeringen. I 1896 ble det bestemt at hovedkontoret skulle flyttes fra Trondheim til Christiania. I 1906 flyttet banken inn i nytt hovedkontor på Bankplassen. I 1820-årene fikk Norge sine første sparebanker, og fra 1848 sine første private forretningsbanker. Fra 1890-årene påtok Norges Bank seg oppgaven med å tilføre privatbankene [[likviditet]]slån i krisesituasjoner. Norges Bank ble dermed såkalt «Lender of Last Resort».
I august 1914 suspenderte regjeringen Norges Bank gullveksling i likhet med de fleste andre land, på grunn av krigsutbruddet.

===Mellomkrigstiden===
I 1920-årene fikk Norges Bank, under ledelse av sin nye sjefdirektør [[Nicolai Rygg]], to store utfordringer. For det første var den internasjonale valutasituasjonen svært ustabil som følge av at gullstandarden var suspendert. For det andre slo det inn en kraftig internasjonal lavkonjunktur i løpet av 1920. Den norske banknæringen hadde ekspandert kraftig under første verdenskrig og konjunkturomslaget førte raskt til at mange banker kom i vanskeligheter. Norges Bank ledet an både i bestrebelsene på å redde banker i likviditetskrise og i forsøket på å gjenskape stabile valutaforhold.

Rygg kom til å søke å knytte Norge til den gjenreiste gullstandarden til gammel vekslingskurs (pari). Dette ble kjent som paripolitikken, og den kom til å vare fra 1925 til 1928. Politikken bidro til å gjøre både Rygg og Norges Bank svært upopulære i brede lag av befolkningen. I 1931 besluttet Norges Bank, i følge med blant andre Storbritannia og Sverige, atter å forlate gullstandarden som følge av depresjonen. Fra 1933 sluttet Norge seg til den såkalte Sterling-blokken. Norges Bank søkte nå gjennom markedsoperasjoner å opprettholde en fast vekslingskurs mot britiske pund. Fra 1932 tok bankproblemene slutt i Norge. Mellomkrigstidens kriser bidro til en sterkt økende motstand mot Norges Banks selvstendige rolle innenfor myndighetsapparatet og den økonomiske politikken.

===Tysk okkupasjon===
Norges Bank var under andre verdenskrig to institusjoner; Norges Bank i Norge, og [[regjeringen Nygaardsvold]]s Norges Bank i [[London]], opprettet 22. april 1940. Under det tyske angrepet, natt til 9. april 1940, ble Norges Banks gullreserve evakuert fra [[Oslo]]. Den såkalte [[gulltransporten]] førte gullet i trygghet i [[Storbritannia]]. I henhold til provisorisk anordning om pengevesenet i Norge, vedtatt av regjeringen 22. april 1940, ble Rygg og direksjonen i Oslo løst fra sine verv. Norges Bank skulle formelt følge gullbeholdningen, og [[Arnold Ræstad]] ble av regjeringen utnevnt til sentralbanksjef. Stortingsmann [[Ole Colbjørnsen]] var blant de nye medlemmene av direksjonen. Oslo-direksjonen fortsatte imidlertid sitt virke under hele okkupasjonen. 24. april 1940 tilbød Oslo-direksjonen seg, i samarbeid med Administrasjonsrådet, å innfri de tyske okkupasjonsstyrkenes egne sedler, ''Reichskredittkassenscheine'' (= rikskredittkasse-sedler), mot en fordring på det såkalte ''Hauptverwaltung der Reichskredittkassen'' (= hovedforvaltning av rikskredittkassene) i Tyskland. Dette ga grunnlaget for tyskernes «okkupasjonskonto» i Norges Bank, hvor de ved krigens slutt hadde trukket 8,1 milliarder kroner.<ref>Norges Bank under okkupasjonen. (Oslo: J. Chr. Gundersen, 1945), 9-12.</ref> 

1. mai 1940 ble Rudolf Sattler oppnevnt som [[Reichskommissariat Norwegen|Rikskommissariatet]]s tilsynsmann i Norges Bank. Tyskerne ønsket å betale for seg med ''Reichkreditkassenscheine'' (RKKS, «rikskreditt[[kvittering]]er») som også ble brukt i andre okkuperte land. Dermed tiltok okkupasjonsmakten seg i praksis seddelutstedelsesrett i de okkuperte landene. [[Administrasjonsrådet]] fikk overtalt Norges Bank til å godta RKKS som lovlig betalingsmiddel, men i juli 1940 opphørte tyskerne med å sende slike til Norge, og tok i stedet i bruk «grønne sjekker» som fungerte som kvitteringer for hevet beløp.<ref>[https://www.norges-bank.no/tema/Om-Norges-Bank/historien/Norges-Banks-historie/Utvalgte-hendelser/1940-45-Utfordringer-under-krigen/ Norges Bank om krigsårene]</ref> Ialt tappet tyskerne Norges bank for 11,7 milliarder,<Ref>[[Berit Nøkleby]]: ''Krigsforbrytelser'' (s. 102), Pax forlag, Oslo 2004, ISBN 82-530-271-9</ref> noe som tilsvarte nesten to ganger Norges [[BNP]] i 1939. De største uttakene skjedde imidlertid det første året, fra høsten 1941 ble uttakene fra okkupasjonskontoen stabilisert.<ref>[[Norgeshistorie.no]], Harald Espeli: [http://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/artikler/1732-norges-bank-under-okkupasjonen.html «Norges Bank under okkupasjonen»]. Hentet 4. jan. 2017.</ref> Like fullt var det, sett i forhold til befolkningens størrelse, ingen andre tyskokkuperte land som måtte ut med større finansielle bidrag til den tyske krigsøkonomien enn Norge.<ref>[https://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/1732-norges-bank-under-okkupasjonen.html Norges Bank under okkupasjonen]</ref>

===Etterkrigstiden (1945–71)===
Etter frigjøringen kom Norges Bank til å bli marginalisert i den økonomiske politikken. Både valutakurs og rentenivå ble fra 1945 bestemt av regjeringen og Finansdepartementet. Fra 1950 ble bankens aksjonærer frikjøpt av staten og Norges Bank slik formelt nasjonalisert. I 1950-årene ble det også igangsatt arbeid med en ny sentralbanklov som hadde til hensikt å underordne banken også formelt. Denne ble imidlertid aldri vedtatt. Perioden fra 1945 til 1971 var preget av stabile valutaforhold gjennom [[Bretton Woods-systemet]], og en forholdsvis høy grad av politisk regulering og kontroll med den innenlandske økonomien. Under slike forhold var det relativt lite spillerom for Norges Bank.

===1971–2001===  
Etter sammenbruddet av Bretton Woods-systemet i 1971 gikk valutaforholdene inn i en ny turbulent periode. Frem til 1992 søkte Norge ulike tilknytninger for kroneverdien og foretok også flere devalueringer. I 1992 ble kronen løst fra ECU-samarbeidet og fikk flyte fritt. I 2001 ble det ved lov bestemt at Norges Bank skal sette [[styringsrenta]] med sikte på en gjennomsnittlig prisvekst på 2,5 prosent ([[inflasjonsmålet]]). Det styres med andre ord ikke lenger etter en mer eller mindre spesifikk kurs i forhold til annen valuta, slik tilfellet var tidligere. Innføringen av inflasjonsmålet, og tilføringen av ansvaret for [[Statens pensjonsfond|Statens pensjonsfond-Utland]] (oljefondet) fra 1997, har særlig bidratt til å styrke Norges Banks posisjon innenfor myndighetsapparatet.

Norges Bank flyttet inn i nytt hovedkontor i 1986, med adresse [[Bankplassen]] 2. Bygningen, tegnet av arkitektene [[Lund og Slaatto]], fyller et helt [[Kvartal (bebyggelse)|kvartal]] i [[Kvadraturen (Oslo)|Kvadraturen]] og omslutter eldre bygårder fra 1600-årene og 1850-årene. Fra 1980-tallet og frem til 2001 ble distriktsavdelingene avviklet. Fra 1985 har Norges Bank formelt vært et forvaltningsorgan.