Redigerer Nonneseter kloster (Bergen) (avsnitt)

== Historie ==

=== Grunnleggelse ===
Det ble lenge antatt at Nonneseter kloster ble opprettet som et [[cistercienserkloster]] omkring 1150. Nyere forskning har derimot vist at Nonneseter var et [[benediktinerkloster]] for kvinner. Hvem som gav grunnen og det økonomiske fundamentet for opprettelsen av Nonneseter, er ikke sikkert belagt i kilder. I det kongelige gavebrevet ved overføringen av Nonnesetergodset til [[Vincens Lunge]] i 1528, står det om klosteret at det var «...''stiftet af fremfarne Konger og Dronninger''», men dette dokumentet er langt fra en sikker kilde. Det er likevel sannsynlig at Nonneseter var en kongelig grunnleggelse, trolig fra kong Øysteins og [[Sigurd Jorsalfare]]s regjeringstid, det vil si før 1130. Initiativet kan ha blitt tatt av kong Øystein og dronning Ingeborg før Øysteins død i 1123. [[Ordericus Vitalis]] skriver i sin kirkehistorie fra 1142 at kong Sigurd grunnla bispedømmer og klostre etter at broren, kong Øystein, var død. Bispedømmet Stavanger ble grunnlagt under kong Sigurd, og flere norske klostre med ukjente grunnleggere, både manns- og kvinneklostre, kan gå tilbake til hans tid. Det er ikke utenkelig at kong Sigurd også kan ha hatt en hånd med i opprettelsen av Nonneseter.

Opplysningen om at kvinneklosteret i Bergen skulle ha vært et cistercienserkloster, går tilbake til [[Christian C.A. Lange]]s ellers så imponerende ''De norske Klostres Historie i Middelalderen'' (1847 og 1856). Et dokument fra 1494 om et ektepar som ville tilbringe alderdommen i [[Lyse kloster|cistercienserklosteret Lyse]] sør for Bergen, også et Mariakloster, ble tolket som Nonneseter. Dette skjedde til tross for at dokumentet klart viser til «[[abbed]]» og «brødre», ikke «abbedisse» og «nonner».<ref>[http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=981&s=n&str= ''Diplomatarium Norvegicum'' (bind I-XXI)] DN 1, 980</ref> Dermed oppsto en svært gjenstridig misforståelse om Nonneseters ordenstilknytning som har holdt stand i 150 år.

Nonneseter blir første gang nevnt i sagalitteraturen, der [[Snorre Sturlason]] nevner Nonneseter i ''[[Magnus Blindes og Harald Gilles saga|Magnus Blindes saga]]'' i forbindelse med kampene i Bergen som endte med blindingen av Magnus i 1135. Hos Snorre står det at Magnus’ menn flyktet, «''nokre opp i fjellet og nokre opp om Nonneseter og nokre inn i kyrkjene eller gøymde seg andre stader''».<ref>[https://heimskringla.no/wiki/Magnus_Blindes_saga ''Magnus Blindes saga'', kap. 7]</ref> Fordi det var antatt at Nonneseter var et kvinnelig cistercienserkloster, og cistercienserne først kom til landet i 1146 (med [[Lyse kloster]]), har oppfatningen til nå vært at Snorre brukte Nonneseter kun som et [[anakronisme|anakronistisk]] [[stedsnavn]]. I og med at Nonneseter kan ha eksistert i 1135, er det ikke lenger sikkert.

=== Vekst ===
På begynnelsen av 1300-tallet hadde Nonneseter 35 nonner, en opplysning som fremkommer i dokumenter som omhandler abbedissevalget i 1320.<ref>[http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=2417&s=n&str= ''Diplomatarium Norvegicum'' (bind I-XXI)] DN 3, 119 o.a.</ref> 35 nonner er et høyt tall også internasjonalt. Bare sju prosent av engelske kvinneklostre hadde påviselig over 30 nonner, og de var gjerne eldre kloster grunnlagt av kvinner i kongefamilien. Ved abbedisse-valget i 1320 klarte ikke nonnene få to tredjedels flertall for noen kandidat, og biskopen måtte forkaste valget og selv utpeke abbedissen. I et brev datert 16. desember 1320 utpeker biskopen Joron Constantia til ny abbedisse i Nonneseter. Joron fikk ikke så mange år i abbedissestolen, for allerede i 1326 var det valg på nytt, denne gang med bedre resultat. Et dokument slår fast at Ingeborg Cecilia, som var tretti år, ektefødt, jomfruelig og smykket med andre av Guds gaver, ble valgt til overhode av nonneklosteret i Bergen med to tredjedels flertall.<ref>[http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=186&s=n&str= ''Diplomatarium Norvegicum'' (bind I-XXI)] DN 1, 185</ref>
  
Ifølge Harald Bjørkvik som har sammenlignet inntektsgrunnlaget for alle kloster i Norge, hadde Nonneseter i Bergen (godset) før [[svartedauden]] en inntekt på 1&nbsp;700 lauper. Med en inntekt på 1700 lauper var Nonneseter i Bergen klart det rikeste og største kvinneklosteret, og rikere enn flere av mannsklostrene (om enn det største mannsklosteret i landet, Munkeliv, tok inn 2&nbsp;500 lauper før svartedauden). Ved [[reformasjonen]] hadde inntektene ved Nonneseter sunket til 400 lauper, og både [[Nonneseter kloster (Oslo)|Nonneseter i Oslo]] og [[Bakke gård|Bakke]] i Trondheim tok inn større verdier enn Nonneseter i Bergen. Til tross for at Nonneseter hadde fått en omfattende knekk, tok Nonneseter-godset i Bergen omkring reformasjonen (da styrt av Vincens Lunge) likevel inn mer enn de fleste mannskloster på den tiden.

=== Nedgangstid ===
Fra svartedauden fram mot slutten av 1400-tallet gikk det bratt nedover for Nonneseter. Et dokument fra 1509 forklarer at «et visst kloster kalt Nonneseter ved Bergen by, av den hellige Benedikts orden» ble oppløst av kong [[Christian I]] (reg. 1450–81) og eiendommene overført til Munkeliv kloster, som da var gjort om til et birgittinerkloster.<ref>[http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=14857&s=n&str ''Diplomatarium Norvegicum'' (bind I-XXI)] DN 17, 799</ref> Bakgrunnen for beslutningen var de dramatiske hendelsene i Munkeliv 2. september 1455, da tyskerne i Bergen gjorde opprør mot [[riksråd]] Olav Nilsson, som sammen med [[biskop]] Torleiv Olavsson søkte tilflukt i Munkeliv kloster, der biskopen ble drept foran høyalteret i klosterkirken.<ref>Njåstad, Magne: «Torleiv Olavsson» i ''Norsk biografisk leksikon'' på snl.no. Hentet 11. januar 2024 fra [https://nbl.snl.no/Torleiv_Olavsson]</ref> Over 60 personer ble drept, og gjerningsmennene satte fyr på klosteret slik at det brant ned til grunnen.<ref>Opsahl, Erik: «Olav Nilsson» i ''Norsk biografisk leksikon'' på snl.no. Hentet 11. januar 2024 fra [https://nbl.snl.no/Olav_Nilsson]</ref> Kong Christian vedtok da at Nonneseter kloster, som på det tidspunktet var «mer eller mindre fraflyttet», og alle inntekter og all eiendom som hørte til, skulle legges inn under Munkeliv for å skaffe [[birgittinerordenen|birgittinerne]] livsopphold og hjelpe til under oppbyggingen. Nonneseter klosterkirke fikk beholde noe av inventaret, og i tillegg ble det avsatt en årlig sum til vedlikehold. Nonnene i Nonneseter skulle flytte til andre kloster av samme orden, og dette ble også gjort. Formuleringen ''ordinis sancti Benedicti'' («av den hellige Benedikts orden») viser i klartekst at Nonneseter var et benediktinerkloster da det ble oppløst under kong Christian. Den triste situasjonen i Nonneseter etter 1481 viser også langt på vei at dokumentet fra 1494 som Lange brukte til å ordensbestemme Nonneseter som cistercienserkloster, ikke kan gjelde Nonneseter: Nonneseter sto i 1494 mest sannsynlig tomt, og det ville ikke være et fristende sted å tilbringe alderdommen. Desto mindre etter 1497, da biskop Hans av Bergen gav den flate enga ved Nonneseter som [[skytebane]] til byens håndverkere.

I [[1507]] ble klosteret overtatt av Antoniusordenen, kalt «antoniusherrer», som drev med [[sykepleie]].<ref>''Store norske leksikon'' (2005-07): «Antoniusordenen» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 11. januar 2024 fra [https://snl.no/Antoniusordenen]</ref> Brødrenes historie i klosteret ble kort, for allerede i [[1528]] skjenket kong [[Frederik I av Danmark og Norge|Frederik I]] klosteret med tilhørende eiendommer til [[riksråd]] [[Vincens Lunge]]. Klosteret var da sterkt forfallent, og Lunge bygget det om til privat [[residens]], derav navnet Lungegården. Lungegården markerte seg som et dominerende anlegg sørøst for byen.

Etter brannen i [[1891]] ble Lungegårds-anlegget så godt som fjernet. Tårnfoten og [[kapell]]et, som trolig stammer fra en utvidelse av kirken rundt år [[1250]], ble reddet av [[Fortidsminneforeningen]], som kjøpte bygningene i 1891.

=== Minnehall for krigens falne ===
I januar 1946 ble det foreslått at våpenhuset (tårnfoten) skulle tjene som «minnehall for bergensere som ofret sitt liv under krigen». Det videre arbeidet ble overtatt av arkitekt [[Frederik Konow Lund]]. Bergen [[folkeregister]] ble bedt om å utarbeide en navneliste over de som skulle minnes. Dette ble en omfattende oppgave, i samarbeid med Bergen skifterett og landskomiteen i Oslo. I 1949 forelå en liste på rundt 950 navn, «''så komplett som det har vært mulig å få til''». Den ble utformet med rom for senere tilføyelser. Fortidsforeningen og riksantikvaren tillot ikke  dekorasjon av sideveggene, og ønsket den maleriske utsmykning begrenset til fondveggen rett mot inngangen for å gi hele rommet «''en mere verdig holdning.''» Navnene skulle graveres på løse messingplater, «''hengslet sammen som bladene i en bok, og det hele festes på en sokkel av form som en lesepult som stilles i hjørnet til høyre for inngangen, forsynt med passende leselampe.''»<ref>Mappe 313/1952, A-0155 arkivet etter finansrådmannen, [[Bergen byarkiv]]</ref> Konow Lund ønsket å la maleren [[Hugo Lous Mohr]] utsmykke minnehallen på Nonneseter, men det ble ingenting av.<ref>Mappe 902/1948, A-0155 arkivet etter finansrådmannen, Bergen byarkiv</ref> 

I august 1955 hadde [[Robert Kloster]] innhentet pristilbud fra bronsestøperiet Lauritz Rasmussen (1824-93)<ref>Nygaard, Georg: «Lauritz Rasmussen» i ''Dansk Biografisk Leksikon'' på lex.dk. Hentet 2. august 2024 fra [https://biografiskleksikon.lex.dk/Lauritz_Rasmussen]</ref> i [[København]], for støpning av figurgruppen. 24. august 1955 svarte handelsdepartementet i Oslo at de hadde mottatt Klosters søknad om «''B-utførselslisens for støpning av skulptur i Danmark, samt søknad om A-innførselslisens i forbindelse med planlagt støpning av bronseskulptur i samme land. Under henvisning til den vanskelige [[valuta]]situasjon, skal en be opplyst og evt. undersøkt om støpningen kan foretas her i landet.''» Robert Kloster forklarte at siden skulpturen skulle stå innendørs, med publikum tett innpå, var det viktig at arbeidet ble utført så profesjonelt at skjøtninger ikke var synlige. Firma Lauritz Rasmussen hadde mer enn 100 års erfaring i kunststøperi; og i oktober 1955 mottok Bergen kommune den omsøkte innførselslisens, men ingen utførselslisens for [[gips]]avstøpningen.<ref>Mappe 1906/1955, A-0155 arkivet etter finansrådmannen, Bergen byarkiv</ref>