Redigerer Nesttun–Osbanen (avsnitt)

== De første planene ==
Den første idéen om å bygge en jernbane mellom Nesttun og Os ble lansert under planleggingen av [[Vossebanen]] i 1870-årene. Den gikk ut på å bygge en litt lengre trasé av Vossebanen, som skulle gå via Os, [[Samnanger]], [[Norheimsund]] og [[Granvin]]. For at planene skulle vurderes, ble det forventet at [[Os (Hordaland)|Os herred]] måtte finansiere 20 % av prosjektet. I 1874 ble herredsstyret derfor oppfordret til å kjøpe aksjer for 2000 [[speciedaler]] (8000 kroner). Dette ble vedtatt mot at jernbanen ble bygget langs den anbefalte traséen. Saken ble tatt opp på nytt året etter, da investeringen ble avvist av herredsstyret, og Vossebanen ble derfor bygget via [[Dale]] i stedet.<ref name=t10>[[#Tautra1996|Tautra (1996) s. 10]]</ref> I 1884 ble det nedsatt en komité i Fana som skulle se på muligheten for å bygge en sidebane fra Nesttun til Fana, men hverken kommunen eller fylket var villig til å gi tilskudd til planene, som derfor ble skrinlagt i 1885.<ref name=t11>[[#Tautra1996|Tautra (1996) s. 10-11]]</ref> Distriktslege Daniel Schumann Krüger i Os tok samme året initiativet til å bygge en jernbanelinje fra Nesttun til [[Osøyro|Osøren]]. Han inviterte [[forstmester]] [[Andreas Tanberg Gløersen]] til møte med en lokal jernbanekomité for å diskutere idéen om en jernbane til Os. Jernbanen ble da beregnet å koste 885 000 kroner pluss kostnader knyttet til innløsning av eiendommer på strekningen. Staten hadde noen år tidligere kjøpt store skogeiendommer fra [[Lyse kloster]], og Gløersen mente derfor at det var naturlig at staten var med på å finansiere en slik bane med 100 000 kroner fra inntektene fra skogen.<ref>[[#Lien1994|Lien (1994) s. 13]]</ref>

=== Finansiering ===
I 1885 ble det sendt en søknad til staten om å få bevilget 3 000 kroner til forarbeidet med banen. Komitéen antok at jernbanen måtte drives privat, men ønsket likevel å få delvis statsfinansiering.<ref name=t11/> Regjeringen var svært positive til den nye jernbanestrekningen, men ønsket likevel ikke å støtte den, fordi den hadde lavere prioritet enn andre foreslåtte jernbaneutbygginger på den tiden. I 1888 ble aktuelle traséer undersøkt av en ingeniør utsendt fra staten, han anbefalte at jernbanelinjen skulle bygges via [[Rådal (Bergen)|Rådal]] for å øke passasjergrunnlaget. I tillegg ble [[Fanahammeren]] og [[Stend]] ansett som knutepunkter. Etter dette ble aksjer utstedt for 50&nbsp;000 kroner i selskapet, men dette var ikke tilstrekkelig til å finansiere jernbanen.<ref name=t13>[[#Tautra1996|Tautra (1996) s. 13]]</ref>

I stedet for å hente inn mer kapital til prosjektet, forsøkte Krüger å redusere kostnadene. Han foreslo blant annet å redusere minstekurveradius fra 100 til 50 meter og redusere [[sporvidde]]n fra 1067&nbsp;mm, som på Vossebanen, til 600&nbsp;mm. Dette ville gjøre at banen kunne ha skarpere kurver og lettere kunne passere rundt forskjellige naturlige hindringer, og dermed fjerne behovet for fjellskjæringer og tunneler.<ref name=t13/> Ingeniør [[Nicolay Nicolaysen Sontum]] begynte i 1889 å planlegge en billigere jernbanestrekning, og anslo at den ville koste 500 000 kroner å bygge. Etter at prosjektet ble markedsført i Bergenspressen, fikk det støtte fra konsul [[Fredrik Georg Gade]] og skipsreder [[Johan Ludwig Mowinckel]], i tillegg til Fana-ordfører [[Wollert Konow (SB)|Wollert Konow]]<ref name=l19>[[#Lien1994|Lien (1994) s. 19]]</ref> Det ble i februar 1890 kalt inn til stiftelsesmøte for «Dannelse af et Aktieselskab for Anlæg og Drift af en Jernbane mellem Nestun og Os».<ref name=l14>[[#Lien1994|Lien (1994) s. 14]]</ref> På møtet deltok Gade, Mowinckel, Konow, skolestyrer Ole Sandberg, [[Mathias Erichsen]] og Daniel Schumann Krüger, som tegnet seg for aksjer på til sammen 100&nbsp;000 kroner. En søknad om [[konsesjon]] ble sendt 15. mars 1890, hvor Gade og Mowinckel garanterte for utbyggingskapitalen. Dette gjorde Nesttun-Os til den første jernbanen i Norge som skulle bygges uten statlige tilskudd. Utbyggingskontrakten ble signert med Sontum 29. mars.<ref name=t14>[[#Tautra1996|Tautra (1996) s. 14]]</ref> Aksjetegningen ble senere annullert på grunn av uenigheter rundt verdien av aksjene.<ref name=l14/>

=== Utbygging ===
[[Fil:Kuven holdeplass.jpg|mini|Kuven holdeplass]]
Nesttun–Osbanen fikk [[konsesjon]] 2. februar 1891, med en varighet på 40 år fra åpningsdatoen. Forsinkelsen skyldtes i hovedsak en debatt i [[Stortinget]] om sporvidden. 2. mars 1891 ble det på nytt innkalt til aksjetegning til jernbaneutbyggingen. Denne gangen var også Didrik Smit med, han var engasjert av anleggskomitéen for å ta seg av de formelle siden av konsesjonen. De største eierne ble Gade (20 %), Mowinckel (10 %), Os kommune (5 %) og Krüger (2 %).<ref name=l14/> Kommunen brukte et helt årsbudsjett på aksjekjøpet, og lånte penger med en løpetid (nedbetalingstid) på 40 år. I tillegg til aksjesalget fikk jernbanen gratis grunn fra mange bønder i Os.<ref name=t16>[[#Tautra1996|Tautra (1996) s. 16]]</ref> Til sammen ble det tegnet aksjer for 270&nbsp;000 kroner, noe som ikke var nok til å finansiere banen som var beregnet å koste 500&nbsp;000 kroner. I Fana var interessen en del lavere og kommunen ønsket ikke å tegne seg til aksjer i jernbanen, selv om de hjalp til med å innløse grunn, siden få bønder fra kommunen ville gi denne fra seg gratis. Den manglende interessen kom i hovedsak av at jernbanen i hovedsak ville gi et bedre transporttilbud for folk i Os, siden banen bare gikk igjennom deler av Fana.<ref name=l15>[[#Lien1994|Lien (1994) s. 15]]</ref>

En av de største konfliktene under utbyggingen var hvor lokomotivene skulle kjøpes fra. Anleggskomitéen hadde vedtatt at de skulle kjøpes fra firmaet [[Decauville]] i [[Frankrike]]. Sontum var uenig i dette og ba om å få klargjort hvem som skulle ta slike avgjørelser. Det ble derfor bestemt at bare anleggslokomotivet skulle kjøpes derfra. Lokomotivene ble i stedet kjøpt inn fra en fabrikk i Belgia som produserte på lisens fra Decauville.<ref name=l19/> Anleggslokomotivet var et 3-tonns Decauville type 6 og som ble hetende «Stend», men ofte bare kalt «Rotten».<ref>[[#Lokomotiv1987|Bjerke, Hansen, Johansson og Sando (1987) s. 284]]</ref> De øvrige lokomotivene var 7-tonns Decauville type 8 av [[Malletlokomotiv|Mallet-typen]], fikk navnene «Ulven» og «Bjørnen».<ref>[[#Lokomotiv1987|Bjerke, Hansen, Johansson og Sando (1987) s. 285-286]]</ref>

Jernbanen ble bygget med 750&nbsp;mm smalspor, den minste [[sporvidde]]n som har blitt benyttet på ordinær jernbane i Norge. Den minste kurvradiusen var på 50 meter. Dette gjorde det mulig å legge skinnegangen rundt alle forhøyninger i terrenget, banen ble bygget uten en eneste tunnel. Disse valgene førte til at jernbanen kun tålte sakte fart, maksimal hastighet var 25&nbsp;km/t. Det var dessuten [[sporbrudd]] på Nesttun, noe som gjorde at alt gods måtte lastes om til [[Vossebanen]]s tog. Reisetiden fra Bergen til Osøyro ble på grunn av dette rundt to timer, som uansett var mye raskere og billigere enn å reise med [[dampskip]].<ref name=l16>[[#Lien1994|Lien (1994) s. 16]]</ref>