Redigerer Nedslagsteorien (avsnitt)

==Opprinnelse==
I 1898 foreslo den britiske astronomen og matematikeren [[George Darwin]] at jorden og månen en gang kunne ha vært samme legeme. Darwins hypotese gikk ut på at en måne i flytende form hadde blitt slynget ut fra jorden på grunn av sentrifugalkraften, en teori som ble den tids akademiske forklaring på månens opprinnelse.<ref name="Binder 1974 53–76"/> Ved å benytte [[Klassisk mekanikk|Newtonisk mekanikk]] hadde han beregnet at månen tidligere hadde gått i bane betydelig nærmere jorden, og at den gradvis driver bort fra jorden, noe som senere ble bekreftet ved amerikanske og sovjetiske eksperimenter med lasermålinger av bestemte objekter på månen.

Darwins beregninger kunne imidlertid ikke løse problemet med hvordan månen kunne spores tilbake til jordens overflate. I 1946 utfordret imidlertid [[Reginald Aldworth Daly|Reginald A. Daly]] ved [[Harvard University]] Darwins forklaring med en justering av teorien, hvor dannelsen av månen ble forklart som et resultat av et sammenstøt heller enn ved hjelp av sentrifugalkraft.<ref name=gsat16/> Dalys nye teori fikk imidlertid liten oppmerksomhet, helt til en konferanse om satellitter i 1974, hvor den ble reintrodusert. Den ble da utgitt i tidsskriftet [[Icarus tidsskrift)|Icarus]] i 1975 av professor [[William Kenneth Hartmann|William K. Hartmann]] og professor [[Donald R. Davis]]. I deres modell ble det foreslått at det ved slutten av perioden hvor planetene ble dannet, også var blitt dannet flere objekter på størrelse med [[satellitt]]er, som kolliderte eller ble fanget opp av planetene. De foreslo at en av disse objektene kan ha kollidert med jorden, og at ildfast, kompakt støv utformet jorden. Kollisjonen kunne forklare månens unike geologiske egenskaper.<ref name=icarus24_504/>

En lignende tilnærming ble antatt av Alfred G. W. Cameron og William Ward, som foreslo at månen ble dannet av et tangentielt sammenstøt med et objekt på størrelse med Mars. De ytre [[silikat]]ene fra det kolliderende objekt ville for det meste fordampe, en metallisk kjerne ville ikke. På grunn av dette ville derfor det meste av materien sendt i bane rundt jorden, bestå av silikater, og i samlet tilstand framstå som en satellitt med relativt liten kjerne av jern. Den mere volatile delen av materie etter en slik kollisjon, ville unnslippe solsystemet, mens silikatene ville tendere til samle seg.<ref name=alpc7_120/>