Redigerer Nasjon (avsnitt)

==Nasjonbegrepets fremvekst==
[[Fil:Prise de la Bastille.jpg|thumb|Stormingen av [[Bastillen]].]]
Hva nasjonen oppleves, som varierer fra land til land. Mens man i Norge er vant til et relativt upolitisk nasjonsbegrep, bruker for eksempel franskmennene ordet ''nation'' om den politiske kontrakten mellom borgerne og statens institusjoner. 

En del av det nordmenn fyller inn i nasjonsbegrepet, dekkes i Frankrike av et eget fedrelandsbegrep, ''la Patrie''. Fedrelandet er det som knytter seg til felles erindring, tradisjonen, forfedrene og følelsene.

Det har store konsekvenser for tenkningen om politikk hvorvidt man sammenblander nasjon og fedreland, eller om man oppfatter dette som separate fenomener som inngår i en trekantrelasjon til staten. [[Nasjonalisme]] defineres ofte som ideologien om at staten og nasjonen skal være sammenfallende.

I tidlig moderne tid hadde nasjonsbegrepet en politisk betydning, og betegnet adelen og geistligheten, de som hadde representasjonsrett i [[stenderforsamling]]ene.

I tradisjonen fra den franske revolusjonen av 1789 er «nasjonen» rett og slett summen av borgerne (altså medlemmer av tredjestanden) i Frankrike.

Revolusjonen gikk på ett nivå ut på å erstatte «Kongen» med «Nasjonen» som suveren. Det var nasjonen, folket, som skulle ha øverste makt og representeres gjennom folkevalgte organer. 

Alle innbyggerne var eller kunne bli medlemmer av nasjonen, også adelige og geistlige, dersom de først oppga sin rang. Nasjonen ble et rettighetsfellesskap.

Det fantes på dette tidspunktet ikke noen forestilling om at franskmenn var sånn og slik, og dermed forskjellige fra andre nasjonale grupper: Nasjonens motpart var kongen og ''[[l'ancien régime]]'' (det gamle styret), ikke andre nasjoner.

Fra denne tradisjonen har man hentet hva man i dag vil kalle det politiske statsbegrep. Det som binder innbyggerne sammen, er [[statsborgerskap]]et og de retter og plikter dette innebærer, vis-à-vis staten. Man kan bli fullverdig borger av staten uavhengig av fødsel, rang eller rase. Borgerskapet er et politisk valg; nasjonen skulle være en «daglig [[folkeavstemning]]».

Noen tiår senere utviklet det seg, spesielt i Tyskland, en annen forståelse av nasjonen: Her ble nasjonen sett på som et kulturfellesskap, som strakte seg langt utover datidens politiske splittelse. Det fantes «tyskere» i en rekke småstater, i [[Preussen]]s vestlige del, og i deler av  [[Habsburgmonarkiet|Habsburg]]imperiet.
[[Fil:Johann gottlieb fichte.jpg|thumb|Johann Fichte]]
Det fantes et blodsfellesskap blant det tyske folk, som gikk langt utover det eksisterende språkfellesskapet, hevdet kulturpersonligheter som [[Johann Gottfried von Herder]] og [[Johann Gottlieb Fichte]], og forsøkte å dokumentere dette med historisk og folkloristisk materiale. Det fantes en egen tysk folkesjel, en ''Volksgeist'', som det gjaldt å finne frem til og rendyrke. Tanken om å samle tyskerne i en nasjonalstat vokste frem.

Her ser man to former for nasjonalisme: Den som med utgangspunkt i en allerede eksisterende stat ville bygge en nasjon, altså gjøre innbyggerne til medborgere med en felles kultur, og den som med utgangspunkt i en eksisterende kulturnasjon ville bygge en stat, «gi folket et hjem». Mange analytikere{{hvem}} vil snevre inn bruken av begrepet nasjonalisme til den siste varianten, altså til de bevegelser som ønsker å etablere nye nasjonalstater, ikke de som driver nasjonsbygging innen allerede etablerte territorialstater.