Redigerer Middelalderens mat og drikke (avsnitt)

==Måltider==
[[Fil:Les Très Riches Heures du duc de Berry Janvier.jpg|thumb|John, hertugen av [[Berry]] nyter et måltid. Hertugen sitter under en utsmykket [[baldakin]] og blir vartet opp av flere tjenere. På bordet, til venstre for hertugen, er et utsmykket saltkar i form av et skip, også kalt ''nef''; fra ''[[Les Très riches heures du Duc de Berry]]'', ca. 1410.]]
I middelalderen var det vanligvis to måltider per dag; [[middag]] noen gang mellom 10 og 2 og kveldsmat sent på ettermiddagen eller kvelden. [[Frokost]] ble unngått av adel, prester og medlemmer av religiøse ordener, ettersom det ble ansett som syndig å bryte nattens faste for tidlig på dagen. Av praktiske årsaker spiste de med mindre ressurser et morgenmåltid, og det var også tolerert at barn, kvinner og eldre gjorde det. Sene måltider (''reresoper'', av [[oksitansk]] ''rèire-sopar'' «sent kveldsmåltid») med adskillige mengder alkohol ble ansett som usedelige. Disse sene måltider ble ofte forbundet med syndige gjøremål som [[hasard]]spill, grove vitser og uanstendig flørt. Mindre mellommåltider var vanlig (selv om også de ble ansett som upassende av den tidens moralister) og folk som arbeidet kunne få tillegg av sine arbeidsgivere for å kjøpe en matbit til å spise i pauser.

===Etikette===
Gjennom den senere delen av middelalderen var det en tendens til å forsøke å gå bort fra deler av den strenge [[kollektivisme]] som gjennomsyret perioden. Ellers var måltidene en sosial hendelse slik som alle andre aspekter av middelalderens livsførsel. Hele husholdet, inklusive tjenere, skulle spise sammen. Å trekke seg unna for å spise alene eller med en eller to nære venner ansås å være ineffektivt og mistenkelig i en verden der alle i samfunnet var avhengig av hverandre for å overleve. På [[13. århundre|1200-tallet]] rådet for eksempel [[Robert Grosseteste]], den engelske biskopen av [[Lincoln (England)|Lincoln]], grevinnen av Lincoln til å «forby middag og kveldsmåltider utenfor matsalen, i hemmelige og private gemakker, for gjennom dette oppstår sløseri og gir ingen ære til herre eller fru».<ref>Henisch s. 17; redaktørens oversettelse</ref> Han rådet også grevinnen til å  holde øye med tjenerne for at de ikke skulle lure seg unna med matrester for å nyte dem sent på kvelden i stedet for å gi dem til de fattige som [[almisse]]r.

Det finnes beskrivelser av bordskikk ved større banketter, men betydelig færre gjengivninger av elitens hverdagsmåltider eller hvordan allmuen og de fattige åt sin mat. Man kan likevel gå ut fra at det ikke forekom utsvevelser som flerrettersmiddager, krydder og håndvask i parfymert vann i enklere hjem. I rike husholdninger fikk gjester vann og rene linhåndklær før og etter måltidet så de kunne vaske hendene. Sosiale normer gjorde det vanskelig for kvinner å opprettholde det stereotype bildet av å være nette og rene mens de nøt et storslagent måltid, og det var vanlig for verdens fruer å spise i enkeltrom med sitt følge. Hun kunne etter å ha gjort hoveddelen av den praktiske bespisningen slutte seg til gjestene til desserten. De høyere stendenes fine tilstelninger var ofte en rent mannlig fornøyelse og det var uvanlig at andre enn høytstående gjester tok med seg sine fruer. Det sosiale hierarkiet ble bekreftet gjennom bordskikken der de av lavere rang skulle hjelpe de av høyere rang, der yngre skulle hjelpe eldre og der man skulle spare kvinner for risikoen for å flekke til klær og rykte gjennom å håndtere mat på et ukvinnelig vis. Felles drikkekar var vanlig også ved viktige banketter for alle utenom de mest ansette som satt ved vertens bord. Likeså ble det forventet at man skulle bryte brød og skjære opp kjøtt for sine bordgjester.

Mat ble for det meste servert på [[tallerken]]er eller direkte fra [[kokekar]]et og de spisende tok sin porsjon fra serveringsfatene og plasserte på en egen tallerken ved hjelp av [[skje]]er eller hendene. Gjennom store deler av middelalderen og langt inn på [[17. århundre|1600-tallet]] besto tallerkener av noen dager gammelt brød av lavere kvalitet som ble skåret opp ved bordet, alternativt av tre eller [[Tinn (grunnstoff)|tinn]]. I fattigere husholdninger spiste man ofte maten direkte fra bordet, som ofte hadde fordypninger for mat. Kniver ble brukt til å skjære eller ta salt fra de felles saltkarene, og gjester ble forventet å ha med en egen kniv; bare høyt ærede gjester ble sett med en kniv av verdi. [[Gaffel|Gafler]] ble ikke brukt i Europa i noen større utstrekning før nærmere [[18. århundre|1700-tallet]] og under [[renessansen]] bare i Italia. Synet på å spise med gaffel under [[høymiddelalderen]] illustreres av reaksjonene på den [[Østromerriket|bysantinske]] prinsessen Teodora Doukainas bordskikk. Hun giftet seg i 1075 med Domenico Selvo, [[doge]]n av [[Venezia]], men forårsaket skandale blant venetianerne ved å la sin mat skjæres opp av hennes [[evnukk]]er og siden spise den med en gyllen gaffel. Denne frekkhet ble oppfattet som så skamløst overlegent at biskopen av [[Ostia Antica|Ostia]], Peter Damian, senere henviste til den utenlandske bruden som «...den venetianske dogens kone med en kropp som etter hennes delikate utskeielse helt råtnet bort».<ref>Henisch, s. 185–186; redaktørens oversetting</ref>