Redigerer Michelangelo Antonioni (avsnitt)

==Liv og virke==
=== Bakgrunn===
Antonionis foreldre var velbergede borgerlige jordeiere, og han beskriver selv sin barndom som lykkelig.<ref>Tassone, Aldo, Antonioni, Paris: Flammarion (2007), s. 13.</ref>

===Karriere===
Etter en universitetsutdannelse i økonomi ble han i 1935 filmskribent for en avis i [[Ferrara]]. I 1940 reiste han til Roma og ble medarbeider for det fascistiske regimes filmtidsskrift ''Cinema'' og ble utdannet på filmskolen ''[[Centro Sperimentale di Cinematografia]]''. Etter samarbeide med blant andre [[Roberto Rossellini]] og [[Marcel Carné]] laget han et par [[neorealisme|neorealistiske]] [[dokumentarfilm|halvdokumentariske]] filmer, i 1948 således ''Gatefeierne i Roma''.

Med sin første spillefilm, ''Annen manns kvinne'' fra 1950, var Antonioni på vei bort fra neorealismens enkle fortelling om underklassens sosiale situasjon og inn i handlingsløse skildringer av middelklassens opptatthet av følelseslivet og eksistensielle strabaser, tatt opp i for den tid usedvanlig lange kamerasekvenser.{{tr}} ''Kjærlighetseventyr '' vakte stor oppsikt på [[Filmfestivalen i Cannes]] i 1960 og ble verdsatt verden over av et smalt publikum.{{tr}} Det samme gjaldt hans første fargefilm, ''Rød ørken'' fra [[1964]], som virkningsfullt utnytter fargene til å understreke personenes følelser.{{tr}}

Et gjennombrudd hos et bredere publikum fikk Antonioni med ''[[Blow-Up]]'' i 1966. Filmen var en komplisert lek med forteller- og billedvinkler, og dens rammehistorie om et mord forble bevisst uforløst, men utvetydige sexscener mellem [[Vanessa Redgrave]] og [[David Hemmings]] solgte billetter.{{tr}}

''Zabriskie Point'' var Antonionis første film innspilt i [[USA]]. [[Pink Floyd]], the [[Grateful Dead]] og [[Rolling Stones]] leverte musikken, men det kunne ikke redde en film som forsøkte å skildre en gruppe unge og vakre mennesker som i et billedskjønt ørken- og klippelandskap ville ta oppgjør med det etablerte samfunnets sosiale og erotiske normer.{{tr}}

Etter et slagtilfelle i 1985 mistet Antonioni taleevnen og noe av sin førlighet, men med hjelp av [[Wim Wenders]] fikk han i 1995 et comeback med ''[[Bortenfor skyene]]''.

I 1996 mottok han en æres-Oscar for sin livslange innsats for filmen. Statuetten ble overrakt av [[Jack Nicholson]], som hadde arbeidet sammen med Antonioni på filmen ''[[Yrke: Reporter]]'' (1975).