Redigerer Menneskerettigheter (avsnitt)

== Menneskerettighetenes historie og begrunnelse ==
Denne gjennomgangen av menneskerettighetenes [[idéhistorie]] viser at forståelsen av rettigheter forandrer seg. Selv om forestillingen om en evig, uforanderlig norm har vært til stede i den vestlige kultur fra antikken av, har ikke innholdet av denne normen vært like konstant, og heller ikke begrunnelsen for slike rettigheter. Denne observasjonen er en medvirkende årsak til skepsisen mot eksistensen av en slik evig norm. 

Det er imidlertid typisk for denne utviklingen at det guddommelige og transcendente skyves mer og mer i bakgrunnen til fordel for empiriske og logiske analyser av juss, moral og forholdet mellom mennesker. Forståelsen av rettigheter har blitt gjennomsekularisert. Utenfor teologiske (og noen filosofiske) sammenhenger er det blitt umulig å begrunne rettighetene med henvisning til en gud, guddommelig bestemte eller transcendente forhold. Men dermed blir det også vanskelig å etablere en absolutt begrunnelse for menneskerettighetene, og det er få menneskerettighetsteoretikere som i dag hevder at det finnes noen slik absolutt begrunnelse. Samtidig har mange ment at et rent rettspositivistisk standpunkt ikke kan la seg forsvare å bruke etter [[NSDAP|det nasjonalsosialistiske]] styre av Tyskland. 

Rettspositivismen sier at det ikke eksisterer andre rettigheter enn de som er uttrykt i de faktiske juridiske systemer som til enhver tid finnes i forskjellige samfunn. Men dermed hadde ikke nazi-styret i Tyskland brutt noen lover. Derfor mente mange det må finnes en måte å begrunne en norm eller en allmenn rettsregel på som vil kreve de styrende til ansvar for sine handlinger, selv om de ikke hadde brutt noen positiv lov.

=== Naturrettstenkningen i antikken ===
Oppfatningen av menneskerettighetene i Vesten har vokst ut av den mer generelle rettighetstenkningen og har en lang historie. Idéer om universelle menneskerettigheter har røtter i [[de ti bud|Bibelens ti bud]], men har også opphav i de første [[naturrett]]soppfatningene i [[antikken]]s [[Hellas]]. Et viktig moment i denne utviklingen er tanken om likhet og likeverd. 

Hos [[Platon]] og [[Aristoteles]] finnes dette idealet som kravet om likhet for [[rettsregel|lov]]en&nbsp;&ndash; ''isonomi'', like [[politikk|politiske]] rettigheter&nbsp;&ndash; ''isokrati'', lik respekt for alle borgere&nbsp;&ndash; ''isotimia'', like rettigheter&nbsp;&ndash; ''isopolitieia'' og lik [[stemmerett]]&nbsp;&ndash; ''isopsephia''. Kravet om likhet framstår som rettferdig. Rettferdigheten er knyttet til harmonien mellom bystatens forskjellige deler. Innsikt i denne harmonien er mulig med fornuftens hjelp. Selv om bystaten framstår med lagdeling og klasseskiller og likheten ikke tøyes for langt, men begrenses til likebehandling innenfor samme klasse av frie borgere, er utgangspunktet for tenkningen mennesket. 

Tenkningen er antroposentrisk, og mennesket ses som et naturvesen. Derfor kan rettferdigheten, som rettighetene skal sikre, forankres i den transcendente fornuft, i naturens egen fornuft, som mennesket har del i. Denne oppfatningen av rettigheter universaliseres hos [[stoikerne]]. Den naturlige fornuft inkluderer alle. Den omfatter derfor ikke bare de frie borgerne av bystaten, men alle individer i de nye greske og romerske riker. (Men vi skal ikke overse at det likevel tok lang tid&nbsp;&ndash; nærmere 2000 år&nbsp;&ndash; før rettighetene ble reelle individuelle rettigheter i den vestlige tradisjonen; lenge sto både «de andre» (som kunne gjøres til [[slave]]r) og kvinner utenfor.)

===Rettighetstankegang og kristendommen===
Gjennom [[kristendom]]mens utvikling i den gresk-romerske verden forankres den naturlige lov ikke bare i en transcendent fornuft eller i ideenes verden. I kristendommen blir det greske logos til [[Gud]]s fornuft og evige lov. Men kristendommen stiller også mennesket i et avhengighetsforhold til Gud. Rettigheter er noe han eventuelt gir. Mens den første rettighetstenkningen er [[Antroposentrisme|antroposentrisk]], blir den nå like mye (eller mer) teosentrisk (= som har Gud som midtpunkt).<ref>[https://naob.no/ordbok/teosentrisk teosentrisk], ''NAOB''</ref> Dermed kan [[teologi]] og naturrett utvikles side om side i den vestlige tradisjonen. Den guddommelig forankrede naturrett når sitt høydepunkt med [[Thomas Aquinas]] ([[1224]]&ndash;[[1274]]). Da han utarbeidet sin naturrett var det i et system hvor mennesket står i et dobbelt forhold, nemlig til både Gud og medmenneske. I større grad enn hans system ga den enkelte rettigheter overfor [[samfunn]]et, påla det menneskene&nbsp;&ndash; både hersker og undersåtter&nbsp;&ndash; [[plikt]]er i forhold til Guds lov. 

Rettighetstankegangens begrunnelser [[Sekularisering|sekularisere]]s i [[renessansen]] ved at menneskerettigheter blir mer uavhengig av Gud. Men dette er en prosess som tar tid. Et tidlig forsvar for individers rettigheter leveres av den [[Nyskolastikk|nyskolastiske]] teologen og juristen [[Francisco de Vitoria]] [[O.P.]] (død [[1546]]) på grunnlag av Aquinas' [[aristotelisk]]e naturrettstenkning. Gjennom sitt forsvar for de amerikanske [[indianer]]nes grunnleggende rett til eiendom og til å bestemme over seg selv, presenterte han argumenter som understreker at slike fundamentale rettigheter er av umistelig karakter. Denne argumentasjonen følges opp i [[Bartolomé de las Casas]]' (1474–1566) praktiske «utviklings»-prosjekter i Sør-Amerika, hvor han også virket for opphevelsen av indianerslaveriet. Det skal også påpekes at pave [[Paul III]] i bullen ''[[Sublimis Deus]]'' fra 1537, godtok Vitoria og las Casas’ argumenter for at indianerne var mennesker med rettigheter, og ville bannlyse dem som hevdet at indianerne var uten sjel og derfor kunne gjøres til slaver. Men det ble de som avviste indianernes menneskeverd som vant fram, og indianerslaveriet fant aksept også i katolske lands kolonier. 

Resultatet av sekulariseringsprosessen og individualiseringen var en forskyvning fra rettigheter til menneskerettigheter, altså rettigheter som tilhører mennesket bare fordi det er menneske. Med endrede oppfatninger av hva et menneske er, og hvem som er mennesker, har flere og flere fått del i rettighetene. Man kan si at universaliseringen har strukket seg stadig lenger. Samtidig har denne universaliseringen et ''[[de facto]]'', ikke bare et teoretisk preg.

[[Hugo Grotius]] (1583–1645), en av [[folkerett]]ens grunnleggere, understreket på sin side rettighetenes uløselige tilknytning til både mennesker og fornuft når han forsikret at rettighetene også ville gjelde om Gud ikke fantes. Det er her fortsatt tale om en metafysisk begrunnelse gjennom henvisning til den [[Transcendent (filosofi)|transcendente]] fornuft. Men samtidig begynte oppbyggingen av politisk-filosofiske systemer med utgangspunkt i forestillinger om naturtilstanden. 

Begge de britiske filosofene [[Thomas Hobbes]] (1588–1679) og [[John Locke]] (1632–1704) tok utgangspunkt i isolerte individer, og forespeilet å bygge opp logiske systemer som viste hvilke rettigheter de enkelte individer burde ha. Forestillingen om naturtilstanden fullstendiggjorde sekulariseringen av rettighetstanken gjennom vektlegging av den samfunnskontrakten som inngås mellom selvstendige individer. I motsetning til antikkens gresk-romerske oppfatning er det derfor ikke mennesket som samfunnsvesen, men som individ som nå står i sentrum. 

Denne utviklingen kan nok ha vært knyttet til framveksten av det borgerlige samfunn, hvor de økonomisk-kontraktuelle forhold ble stadig viktigere på bekostning av familie- og andre tradisjonelt viktige bånd. Men utviklingen av kontrakten, og den dermed forbundne juss i klassisk romersk rett, har trolig bidratt til utviklingen av begrepet om det rettslige individ. Romerretten setter fortsatt sine spor i vestlig rettstenkning. Vi skal heller ikke se bort fra at kristendommens rolle i å understreke den enkeltes ansvar for seg selv og sine handlinger overfor Gud på dommens dag, kan ha spilt en vesentlig rolle i denne individorienteringsprosessen.

===Menneskerettighetserklæringer og -dokumenter===
På det praktiske eller juridisk-politiske plan representerer det engelske [[Magna Carta]] fra [[1215]] et viktig startpunkt for den vestlige rettighetstenkning.

Senere kom også nedfellingen av rettigheter i erklæringer og konstitusjoner, som for eksempel den første erklæringen om menneskerettigheter i moderne tid, [[Virginia Declaration of Rights]] som ble skrevet av [[George Mason]] og vedtatt av delstatsforsamlingen i [[Virginia]] 12. juni 1776. Den ble brukt som forelegg av [[Thomas Jefferson]] for den menneskerettighetserklæringen som inngår i [[USAs uavhengighetserklæring|den amerikanske uavhengighetserklæringen]] av 4. juli 1776. Denne ble i sin tur brukt av [[Marquis de La Fayette]] i utarbeidelsen av den franske [[Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter]] i 1789. 

I [[1948]] vedtok [[FN]]s tredje generalforsamling «[[Menneskerettighetserklæringen|Verdenserklæringen om menneskerettighetene]]». Den er ikke [[Jus|juridisk]] bindende for medlemslandene, noe [[Den europeiske menneskerettskonvensjonen]] utviklet av [[Europarådet]] i [[1950]] er. Dette regnes av mange for å være menneskerettighetenes fødsel, fordi tidligere rettighetstenkning enten ikke var juridisk bindende, eller bare var begrenset til nasjonal lovgivning slik som den franske rettighetserklæringen. FNs menneskerettighetserklæring gjelder hele verden uten unntak, og manifesterer dermed et svært sentralt element i menneskerettighetstankegangen, nemlig at menneskerettighetene er universelle. 

I 1976 trådte FNs konvensjoner om [[FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter|sivile og politiske rettigheter]] og [[FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter|økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter]] i kraft. USAs president Jimmy Carter (1976–1980) satte også menneskerettigheter på dagsordenen i internasjonal politikk på en måte som bidro til å gjøre dem til felles normer i vår globaliserte tid.