Redigerer Maurice Paléologue (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Paléologue var sønn av Alexandru Paleologu, en rumener som hadde flyktet til Frankrike etter [[den rumenske revolusjon av 1848]], og av en belgisk mor. Faren var av [[Valakia|valakisk]] [[bojar]]familie, og som et av tre uekte barn hadde han fått sin mormors etternavn ved fødselen. Hans flulkt fra hjemlandet kom etter at han hadde forsøkt å drepe fyrst [[Gheorghe Bibescu]] under revolusjonen.{{tr}}

Familiens fortelling at navnet vitnet om slektskap med [[det bysantinske rike|det bysantinske]] herskerslekt [[Palaiologiske dynasti|Palaiologos]], er av usikker bonitet. Paléologue var uansett overbevist om dette, og stolt av denne sin formodede bakgrunn.<ref name="clark-558">[[Christopher Clark]]: ''Die Schlafwandler. Wie Europa in den Ersten Weltkrieg zog.'', Deutsche Verlags-Anstalt, München 2013, ISBN 978-3-421-04359-7, s. 558</ref>

Blant has klassekamerater i [[Lycée Louis-le-Grand]] var de senere presidenter [[Alexandre Millerand]] og [[Raymond Poincaré]]. Ikke minst sistnevnte ble med tiden en viktig kontakt som fremmet hans yrkeskarriere.{{tr}}

=== Diplomatiet ===
Etter å ha studert [[jus]] inntrådte han i 1880 i det franske utenriksdepartementet i en alder av 21 år.<ref name="academie">[http://www.academie-francaise.fr/les-immortels/maurice-paleologue Biografi hos Académie française], lest 5. januar 2014</ref> Han var ambassadesekretær i [[Tanger]], [[Roma]] og [[Beijing|Peking]] før han 1893-94 ble stedfortredende sjef for utenriksministerens kabinett.{{tr}}
[[Fil:MauricePaleologueLlegaComoEmbajadorASanPetersburgo16021914.jpeg|thumb|Maurice Paléologue i St. Petersburg, 14. februar 1914]]
[[Fil:MauricepaleologueEnElQuaiDorsay1920.jpeg|thumb|Maurice Paléologue i 1920]]
Utenriksminister [[Théophile Delcassé]] utnevnte ham i 1901 til ''ministre plénipotentiaire'' og fremmet hans karriere betydelig.{{tr}} Paléologue bikk for å være Delcassés talent«oppdagelse».<ref name="clark-561">Christopher Clark: ''Die Schlafwandler. Wie Europa in den Ersten Weltkrieg zog.'', Deutsche Verlags-Anstalt, München 2013, ISBN 978-3-421-04359-7, s. 561</ref> Paléologue klarte også ved hjelp av sin slekt å styrke sin stilling i departementet - han var svoger til ambassadørene [[Paul Cambon|Paul]] og [[Jules Cambon]], de respektive sendemenn i [[London]] og [[Berlin]].{{tr}}

Etter Delcassés fall sank først hans stjerne.{{tr}} Han ble i 1907 sendt som ambassadør til [[Sofia]] i [[Bulgaria]].{{tr}} Der forble han til den nye ministerpresident Poincaré i 1912 tilbake til utenriksdepartementet i Paris, og satte han inn som sjef for utenriksdepartementets politiske avdeling. Riktignok var det gjentatte ganger vært øvet kritikk mot hans rapporter fra Bulgaria, men viktigere var det at Poincaré i Paléologue fant en medarbeider som delte hans egne meninger om spørsmål knyttet til [[Tyskland|Det tyske keiserrike]].<ref name="clark-561" /> I sin funksjon i utenriksdepartementet fremmet han særlig utviklingen av [[Trippelententen]] og særlig [[den fransk-russiske allianse]].{{tr}} Likeså støttet han Poincaré i det franske engasjement på Balkan.

I januar 1914 ble Paléologue sendt som fransk ambassadør til tsarens hoff i [[St. Petersburg]]. Under [[julikrisen]] bidro han til å styrke [[Tsarrussland]]s faste holdning mot [[Sentralmaktene]].<ref>Stefan Schmidt: ''Frankreichs Außenpolitik in der Julikrise 1914. Ein Beitrag zur Geschichte des Ausbruchs des Ersten Weltkrieges.'' (=''Pariser Historische Studien'', Band 90) Verlag Oldenbourg, München 2009, ISBN 978-3-486-59016-6, s.&nbsp;25, s.&nbsp;356. [http://www.perspectivia.net/content/publikationen/phs/schmidt_aussenpolitik Online perspectivia.net.]</ref> Paléologue forble ambassadør der under [[første verdenskrig]] frem til [[oktoberrevolusjonen i 1917]].

Paléologue ble i 1920 generalsekretær i utenriksdepartementet under den gamle klassekameraten [[Alexandre Millerand]]s regjering. Året etter var tiden inne for ham til å gå i pensjon.

=== Forfatterskap ===
Parallelt med sin diplomatiske karriere var han bidragsyter til tidsskriftet ''[[Revue des deux Mondes]]'' og skrev der om romaner og bidro med litterære essays. Han frekventerte [[Rosalie von Gutmann]]s [[litterær salong|litterære salong]] og omfikk der folk som [[Paul Bourget]], Jules Cambon og [[Ernest Seillière]].

Paléologue utøvet etter sin pensjonering en omfattende forfattervirksomhet (som han hadde innledet allerede som diplomat) og vakte oppmerksomhet ved sine skildringer av Russland før [[første verdenskrig]] og i krigens første år, ''La Russie des tsars pendant la Grande Guerre'' (3 bind, 1921-22), og studier over politiske personligheter som [[Klemens von Metternich]], [[Camillo di Cavour]], den siste tsarinaen [[Aleksandra Fjodorovna]] (han hadde for eksempel vært tilstede under noen møter mellom henne og [[Grigorij Rasputin]]), og keiserinne [[Elisabeth von Österreich-Ungarn]].

I sin tid hadde han blitt kalt til å avlegge vitnemål under [[Dreyfus-affæren]], og etterlot seg også viktige notater om dette emne.{{tr}}

I 1928 ble han medlem av [[Académie française]].

Han døde i november 1944 i Paris, bare noen måneder etter byens frigjøring under [[annen verdenskrig]].