Redigerer Marion Dönhoff (avsnitt)

== Biografi ==

=== Bakgrunn og unge år ===
Dönhoff ble født på [[Schloss Friedrichstein]] i [[Øst-Preussen]], og dermed som medlem av [[Dönhoff|huset Dönhoff]], en av de eldste adelsfamilier i regionen. Hun var det yngste av sju barn, og vokste opp i et halvveis [[Føydalisme|føydalt]] samfunn. Hennes far var grev [[August von Dönhoff]], medlem av [[Preußisches Herrenhaus]] og riksdagsmann, og hennes mor Maria von Lepel, hoffdame hos [[Auguste Viktoria av Schleswig-Holstein|keiserinne Auguste Viktoria]]. Hennes farfar var den prøyssiske utenriksministeren [[August Heinrich Hermann von Dönhoff]].<ref name=":0" />[[Image:Schloss Friedrichstein Sammlung Duncker.jpg|thumb|Friedrichstein slott var Dönhoffs hjemsted, og ble ødelagt under russernes innrykning i 1945.]]
Hun tok [[abitur]] i 1928 og studerte sosialøkonomi i [[Frankfurt am Main]] fra 1932. Valget av studier var blant annet for å forstå den økonomiske krisen i 1920-årene. På universitetet prøvde hun å rive hakekorset ned fra taket, og rev plakater av veggen når de viste bilder av professorer merket som jøder eller venstreorienterte. Hun ble kjent som «den røde grevinnen» på grunn av sine opprørske holdninger. Etter [[Machtergreifung|den nasjonalsosialistiske maktovertagelsen]] flyttet hun til [[Basel]] i [[Sveits]], for å hindre forfølgelse. I Basel tok hun doktorgrad med en avhandling om etableringen og forvaltningen av sitt gods Dönhoff.<ref name=":0" />

Fra 1935 foretok hun lange reiser gjennom Europa og til Afrika og USA. Etter å vendt tilbake til Tyskland, gikk hun i 1938 inn i administrasjonen av familieeiendommene Friedrichstein og Quittainen. Da hennes bror i 1939 ble innkalt til krigstjeneste, ble ansvaret for godset hennes alene.<ref name=":0" /><ref name=":3">{{Kilde www|url=http://www.marion-doenhoff.de/?seite=stifterin&sprache=de|tittel=Marion Dönhoff Stiftung|besøksdato=2022-07-12|verk=www.marion-doenhoff.de}}</ref><ref name=":4">{{Kilde bok|url=https://books.google.no/books?id=bgix7BXklY8C&pg=PA106&dq=Haug+von+Kuehnheim:+Marion+D%C3%B6nhoff&hl=en&sa=X&ved=2ahUKEwjxg9iIz_j4AhV7XfEDHbvkD_wQ6AF6BAgDEAI#v=onepage&q=%22Marion%20D%C3%B6nhoff%22&f=false|tittel=Hamburgische Biografie: Personenlexikon|etternavn=Kopitzsch|fornavn=Franklin|etternavn2=Brietzke|fornavn2=Dirk|dato=2001|utgiver=Wallstein Verlag|isbn=978-3-7672-1366-1|språk=de}}</ref> I 1941, etter at krigen mot Sovjetunionen hadde begynt, foretok hun en vandring på hesteryggen sammen med sin kusine Sissi Lehndorf. Reisen resulterte i boken ''Ritt durch Masuren (Ritt gjennom Masuren).''<ref>{{Kilde www|url=https://www.fembio.org/biographie.php/frau/biographie/marion-graefin-doenhoff/|tittel=Marion Gräfin Dönhoff|besøksdato=2022-07-11|språk=de|verk=www.fembio.org}}</ref>

=== Motstandskamp og flukt ===
Under andre verdenskrig levde hun et dobbeltliv som regimetro grevinne i det ytre og som motstandskjemper i det skjulte. Hun samarbeidet i motstandskampen med blant andre [[Helmuth James von Moltke|Helmuth James Graf von Moltke]], [[Peter Yorck von Wartenburg|Peter Graf Yorck von Wartenburg]] og [[Claus von Stauffenberg|Claus Schenk Graf von Stauffenberg]]. Hennes arbeid besto i å gi meddelelser til utenlandske diplomater i Sveits, holde forbindelsen mellom medlemmer av motstandsbevegelsen og knytte kontakter til andre sympatisører av motstandsbevegelsen.<ref name=":0" /> Samtidig med at dette arbeidet foregikk, gjorde flere medlemmer av hennes familie karriere i [[NSDAP]].<ref>{{Kilde www|url=https://demokratie-geschichte.de/koepfe/2409|tittel=Marion Gräfin Dönhoff|besøksdato=2022-07-11|språk=en|verk=demokratie-geschichte.de}}</ref> 

Dönhoff deltok i forberedelsene til [[20. juli-attentatet|20. juli-attentatet 1944]], og hadde kontakt med den såkalte [[Kreisau-kretsen]]. Nesten alle hennes venner ble drept i forfølgelsene som fulgte. Dönhoff ble også arrestert, men slapp fri etter å ha vært avhørt av [[Gestapo]].<ref name=":0">{{Kilde www|url=https://www.hdg.de/lemo/biografie/marion-graefin-doenhoff.html|tittel=Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Biografie: Marion Gräfin Dönhoff|besøksdato=2022-07-11|forfattere=Chmura, Nadine/Radau, Birte|dato=2016|språk=de|verk=www.hdg.de}}</ref>

Da [[Den røde armé]] rykket inn i Øst-Preussen i januar 1945, bestemte hun seg for å flykte.<ref name=":0" /> Med knappe 30 kilometers forsprang på russerne la hun i vei på hesteryggen. På veien plukket hun opp den 15 år gamle sønnen til sin skogforvalter og satte ham på den ekstra hesten hun hadde med. De to tilbakela ti kilometer om dagen, noen ganger med russerne bare fem kilometer unna. Etter sju uker hadde hun og gutten passert tre elver, blant dem [[Oder]], tilbakelagt 1200 kilometer, og ble tatt imot av grev Metternich på slottet Vinsebeck i [[Steinheim]] i [[Westfalen]]. Hun skrev om flukten i boken ''Namen, die keiner mehr nennt: Ostpreußen – Menschen und Geschichte'' (direkte oversatt til norsk: ''Navn som ingen mer nevner – mennesker og historie'') som utkom i 1962. I mellomtiden var hennes hjem [[Schloss Friedrichstein]] fullstendig ødelagt av russerne.<ref name=":1">{{Kilde www|url=https://verlag.zeit.de/veranstaltungen/marion-doenhoff-preis/|tittel=Marion Dönhoff Preis|besøksdato=2022-07-11|språk=de|verk=ZEIT Veranstaltungen}}</ref><ref>Dagbladet, lørdag 17. januar 2015, Guri Hjelnes: ''Europas marsj mot frihet.''</ref><ref name=":4" /><ref name=":8" />

=== Journalist under rettsoppgjøret ===
Tysk presse ble fra 1945 til 1949 utgitt på lisens fra de allierte.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Mediengeschichte: Fakten|url=https://www.br.de/telekolleg/faecher/deutsch/medienkompetenz/1-mediengeschichte102.html|dato=2021-08-05|fornavn=Bayerischer|etternavn=Rundfunk|språk=de|besøksdato=2022-08-07}}</ref> Den britiske okkupasjonsmakten kunne derfor i 1946 invitere henne til å begynne å skrive for avisen [[Die Zeit|''Die Zeit'']].<ref name=":2">{{Kilde www|url=https://demokratie-geschichte.de/koepfe/|tittel=100 Köpfe der Demokratie|besøksdato=2021-07-23|verk=demokratie-geschichte.de}}</ref> Hun hadde i 1945 gjort seg bemerket med memorandumer til de [[Den britiske okkupasjonssonen|britiske okkupasjonsmyndighetene]] om bakgrunnen for fremveksten av nasjonalsosialismen. Hun kritiserte de allierte for det hun oppfattet som et ensidig bilde av Tyskland. I likhet med andre kvinnelige motstandskjempere som [[Annedore Leber]] og [[Freya von Moltke]] krevde hun større anerkjennelse for motstandsbevegelsen som hadde eksistert i Tyskland.<ref name=":0" /><ref name=":2" /> 

''Die Zeit'' var ledet av sjefredaktør Richard Tüngel og hadde de første årene etter starten i 1946, et politisk ståsted langt til høyre for forbundskansler [[Konrad Adenauer]]s [[Christlich Demokratische Union|CDU]]. Også Dönhoff fulgte denne redaksjonelle kursen. Hun hevdet at bare noen ganske få på toppen hadde pådratt seg skyld under nasjonalsosialismen, og at mange derfor led urett under rettsoppgjøret. I 1949 gikk hun inn for et generelt [[amnesti]] for krigsforbrytelser. Konkret viste Dönhoff forståelse for de som medvirket i [[Eutanasi|eutanasiprosjektene]] og de utkommanderte ved massedrapene. Hun forsvarte general [[Wilhelm Speidel]] som var øverste ansvarlig for massakrene i [[Lyngiades]] og [[Kalávryta]]. Dönhoff hevdet at dersom rettsoppgjøret var blitt utsatt, ville det sett annerledes ut. Okkupasjonsmakten opptrådte ifølge Dönhoff ikke som «rettens majesteter», men som «oppdragere». Så sent som i 1951 hevdet hun at seiersmaktene hadde tatt giften fra nazitiden og brakt den videre inn i dagens samfunn. Her møtte hun i redaksjonen motstand fra sin kollega [[Ernst Friedlaender]] som mente at «en øverstkommanderende hadde plikt til å vurdere en forbryterstat som en forbryterstat, og handle deretter».<ref name=":5">{{Kilde www|url=https://www.zeit.de/zustimmung?url=https%3A%2F%2Fwww.zeit.de%2F2021%2F19%2Fmarion-graefin-doenhoff-die-zeit-nuernberger-prozesse-journalismus-nachkriegszeit%2Fkomplettansicht|tittel="Nürnberg war falsch"|besøksdato=2022-07-15|verk=www.zeit.de|sitat=Ein Höchstkommandierender hatte die Pflicht, den Unrechtsstaat zu erkennen und danach zu handeln.|arkiv-dato=2022-07-15|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20220715122634/https://www.zeit.de/zustimmung?url=https://www.zeit.de/2021/19/marion-graefin-doenhoff-die-zeit-nuernberger-prozesse-journalismus-nachkriegszeit/komplettansicht|url-status=yes}}</ref>

Vinteren 1945 til 1946 fulgte Dönhoff [[Nürnbergprosessene]] sammen med [[Richard von Weizsäcker]] og [[Axel von dem Bussche]]. Det dreide seg om prosessene mot [[Julius Streicher]], [[Hermann Göring]] og [[Joachim von Ribbentrop]]. Som de øvrige to mente Dönhoff at de tiltalte ikke bare skulle dømmes for overgrep mot andre folk, men også for forbrytelser mot sitt eget folk.<ref name=":6" />

Historiker og ''Die'' ''Zeit''-redaktør fra 1963 til 1998 [[Karl-Heinz Janßen]], stilte femti år etter avisens etablering spørsmålet om Dönhoff burde tatt sterkere avstand til de «brune», enn det hun faktisk gjorde. Han besvarte selv spørsmålet med å vise til at ''Die Zeit'' med rette hadde gitt uttrykk for det mange tyskere følte på det aktuelle tidspunkt.<ref name=":5" />

Hennes kritikk mot de alliertes påtalemyndighet ble nedtonet etter at hun hadde vært til stede under prosessen mot de ansvarlige for massakren i [[Oradour-sur-Glane]]. I 1954 ble det til slutt for meget for Dönhoff, da redaktør Tüngel offentliggjorde en artikkel fra nasjonalsosialisten [[Carl Schmitt]]. Det kunne hun ikke akseptere og sa opp sin stilling i avisen. I året som fulgte arbeidet hun blant annet for ''[[The Guardian]]''.<ref name=":5" />

=== Østpolitikken og tysk samfunnsliv ===
[[Fil:Kant Kaliningrad.jpg|miniatyr|Dönhoff bidro til i 1992 å gjenreise minnesmerket over [[Immanuel Kant]] opprinnelig utført av [[Christian Daniel Rauch]] i [[Kaliningrad]], den tidligere [[Königsberg]]. Rauchsstatue ble laget i en kopi utført av [[Harald Haacke]] (1924-2004). ]]
I 1955 skjedde et redaktørskifte i ''Die Zeit'' og Dönhoff ble leder av den politiske redaksjonen og stedfortredende sjefredaktør.<ref name=":3" /> Avisens kurs ble dreid i liberal retning. I 1968 ble hun avisens sjefredaktør og i 1973 medlem av [[Herausgeber|utgiverkollegiet]], som hun tilhørte frem til sin død i 2002. Hun var en av de mest innflytelsesrike journalister i Tyskland i etterkrigstiden.<ref name=":2" /><ref name=":0" /> 

Donhoff fulgte Adenauer på hans reise til Moskva i 1955. Hun var en skarp kritiker av Adenauers politikk som ensidig gikk ut på å søke tilknytning til vesten. Hun talte for forsoning med de kommunistiske land og en gjenforening av Tyskland, og var skuffet over at møtet i Moskva ikke førte lenger i den retning. Hun mente at Adenauer ikke forsto den tiden de levde i. Dönhoff som selv var [[Preussen|prøysser]], karakteriserte Adenauers klare avvisning av Berlin som ny hovedstad i 1949, som «prøysserhat». Hun roste imidlertid Adenauer for at han hadde knyttet Tyskland til den frie verden, for fredsslutningen med Frankrike og for å ha etablert et [[Kristendemokrati|kristendemokratisk]] parti, [[Christlich Demokratische Union|CDU]], med plass til begge de store trosretninger på tysk jord, [[Katolisisme|katolisismen]] og [[Protestantisme|protestantismen]].<ref name=":0" /><ref name=":2" /><ref name=":6">Haug von Kuehnheim: ''Marion Dönhoff'', s. 56, 76 flg</ref> 

Forbundskansler [[Willy Brandt]] inviterte i 1970 Dönhoff med til [[Warszawa]] for undertegning av [[Warszawa-avtalen]] om normalisering av forholdene mellom Tyskland og Polen. Det var meningen hun skulle dra, men kort tid før avreise meldte hun avbud, med grunnlag i sine personlig tap. Hun møtte stor forståelse for dette. Hun forsto på et tidspunkt at «å drikke et glass ved inngåelsen av avtalen», var mer enn hun kunne klare,<ref name=":0" /><ref>{{Kilde www|url=https://www.fembio.org/biographie.php/frau/biographie/marion-graefin-doenhoff/|tittel=Marion Gräfin Dönhoff|besøksdato=2022-07-14|språk=de|verk=www.fembio.org}}</ref>  

Foran [[presidentvalget i Tyskland 1979]] foreslo Brandt for henne at hun skulle stille som kandidat mot [[Karl Carstens]]. Hun avslo dette og foreslo i stedet [[Richard von Weizsäcker]]. Til slutt ble det [[Annemarie Renger]] som stilte, men tapte for Carstens.<ref>Klaus Harpprecht: ''Die Gräfin Marion Dönhoff'', s. 519</ref> Etter [[Tysklands gjenforening]] var forsoningen mellom øst og vest i Tyskland et av hennes viktigste interesseområder.<ref name=":2" /> 

I 1981 stiftet hun ''Marhoff'', en forening i Hamburg for reintegrasjon i samfunnet av straffedømte etter soning.<ref>{{Kilde bok|url=https://books.google.de/books?id=bgix7BXklY8C&pg=PA106&lpg=PA106&dq=marhoff+D%C3%B6nhoff&source=bl&ots=d1Edu4qfpt&sig=5343hLuVGjIuhTOAgpmp4N8D2Y8&hl=de&ei=KkiBSpKaGcP4_Aahs5ilCw&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=1#v=onepage&q=marhoff%20D%C3%B6nhoff&f=false|tittel=Hamburgische Biografie: Personenlexikon|etternavn=Kopitzsch|fornavn=Franklin|etternavn2=Brietzke|fornavn2=Dirk|dato=2001|utgiver=Wallstein Verlag|isbn=978-3-7672-1366-1|språk=de}}</ref> 

Dönhoff bidro i 1992 til å reise et minnesmerke over [[Immanuel Kant]] i [[Kaliningrad]], det tidligere [[Königsberg]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.bundespraesident.de/SharedDocs/Reden/DE/Johannes-Rau/Reden/2002/03/20020322_Rede.html|tittel=Forbundspresident Johannes Raus tale ved Dönhoffs bisettelse|besøksdato=2022-08-07|verk=www.bundespraesident.de}}</ref>