Redigerer Marianne Cope (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn===
Barbara Koob var femte barn av ekteparet Peter Koob (1787–1862) og Barbara født Witzenbacher (1803–1872) i Heppenheim i Hessen. Familien Koob utvandret i 1840 til [[De forente stater]], til industribyen [[Utica (New York)|Utica]] i delstaten [[New York (delstat)|New York]]. Der amerikanske de sitt etternavn fra ''Koob'' til '''Cope'''.  

Da Barbara var i åttende klasse var faren blitt invalid. Som den eldste i søskenflokken forlot hun skolen og begynte å arbeide i en tekstilfabrikk for å støtte familieøkonomien.<ref>{{cite news|title=The road to sainthood: Mother Marianne worked years in Utica mills before joining convent|author=Krista J. Karch|date=11. mai 2005|newspaper=The [[Utica Observer-Dispatch]]|url=http://nl.newsbank.com/nl-search/we/Archives?p_action=print&p_docid=10A0E140E714CD0E|accessdate=19. mars 2010}}</ref>  Hennes far var blitt naturalisert som amerikansk borger, og det betød den gang at hele familien automatisk fikk borgerstatus.

Barbara følte seg tidlig kalt til ordenslivet, men hennes kall ble forsinket med ni år på grunn av familieforpliktelser. Hun var det eldste barnet i hjemmet, så etter å ha fullført åttende klasse, dro hun for å arbeide i en fabrikk i Utica for å hjelpe til med å forsørge familien da hennes far ble syk. Han døde våren 1862.<ref name="katolskCope"/>

===Ordenssøster===
I 1862 trådte Barbara Cope inn i de nordamerikanske [[fransiskaner]]inners kloster St.-Anthony.  Den 19. november 1862 mottok hun ordensdrakten og tok navnet Sr. '''Maria Anna'''. Hun ble snart kjent under navnet '''Søster Marianne'''.<ref name="katolskCope"/> 

Nøyaktig ett år senere avla hun sine løfter og begynte å tjene som lærer og rektor på flere grunnskoler i staten New York. Hun sluttet seg til kongregasjonen med den intensjon å undervise, men hennes liv ble snart en serie av administrative utnevnelser. I 1869 ble hun utnevnt til superior for klosteret St. Teresa's i [[Oswego (New York)|Oswego]] i New York. Syv måneder senere begynte hun i 1870 en ny tjeneste som sykepleieadministrator på det nyopprettede hospitalet St. Joseph's i Syracuse. Der tjente hun som sjefsadministrator i seks år. I denne perioden fikk hun god bruk for sine intellektuelle evner og sin menneskekunnskap og demonstrerte energien til en kvinne som var motivert av Gud alene. Begge de to sykehusene var unike for sin tid ved det at de mottok alle pasienter for behandling uansett religion eller rase. Selv om sr. Marianne ofte ble kritisert for å akseptere utstøtte personer som alkoholikere, som andre institusjoner avviste av «moralske» grunner, ble hun velkjent og elsket i det sentrale New York-området for sin vennlighet, klokskap og jordnære praktiskhet.<ref name="katolskCope"/> 

I 1870 var sr. Marianne Cope blitt medlem av det styrende råd for søsterkongregasjonen. Hun hjalp til med å grunnlegge de to første katolske sykehusene i det sentrale New York, med charter som fastslo at medisinsk behandling skulle gis til alle, uavhengig av seres rase eller tro. Hun ble utnevnt av generalsuperioren til å styre ''St. Joseph's Hospital'', det første almensykehus i Syracuse, og tjenestegjorde fra 1870 til 1877.<ref>{{Cite web |title=Saint Marianne Cope Syracuse, New York (NY), St. Joseph's Health |url=https://www.sjhsyr.org/about-us/overview/saint-marianne-cope |access-date=2023-01-22 |website=www.sjhsyr.org |language=en |archive-date=2023-01-22 |archive-url=https://web.archive.org/web/20230122003823/https://www.sjhsyr.org/about-us/overview/saint-marianne-cope |url-status=yes }}</ref>

Som sykehusadministrator ble sr. Marianne involvert i flyttingen av ''Geneva Medical College of Hobart College'' fra [[Geneva (New York)|Geneva]] i New York til Syracuse, hvor det ble til ''College of Medicine'' ved [[Syracuse University]]. Hun inngikk kontrakt med høgskolen om å ta imot studentene deres for å behandle pasienter på sykehuset hennes for å videreføre deres medisinske utdanning. Hennes bestemmelse i kontrakten – igjen unik for perioden – var pasientenes rett til å nekte omsorg fra studentene. Disse erfaringene var med på å forberede henne for den spesielle tjeneste hun neste gang tok på seg.<ref>{{cite web|title=Biography - Marianne Cope (1838-1918)|work= Official Vatican website|url=https://www.vatican.va/news_services/liturgy/saints/ns_lit_doc_20050514_molokai_en.html|access-date=19. mars 2010}}</ref>  .

I 1877 ble hun valgt til provinsial i Syracuse og ble Moder Marianne. I 1881 ble hun gjenvalgt for en ny periode.<ref name="katolskCope"/> I den egenskap mottok hun i 1883 et brev fra den katolske presten [[Leonor Fouesnel]] SS.CC., som ba om hjelp til å bemanne hospitaler og skoler på Hawai'i (i den engelsktalende verden kalt Sandwich-øyene) og hovedsakelig arbeide med spedalske (spedalskhet kalles Hansens sykdom i de fleste andre land enn i [[Armauer Hansen]]s hjemland Norge).<ref name="katolskCope"/> Da sr. M. Marianne Cope fikk innblikk om hvilken situasjon de [[spedalsk]]e i det daværende [[kongeriket Hawaiʻi]] levde i, begav hun den dit.
[[File:Sisters_of_St._Francis_in_1886_at_the_Branch_Hospital_for_Lepers_in_Kakaako,_Honolulu.jpg|thumb|''Sisters of St. Francis'' i 1886 på leprahospitalet i [[Kakaako]] i [[Honolulu]]. Moder Marianne Cope til høyre.]]
[[File:Father Damien on his funeral bier with Mother Marianne Cope by his side.jpg|thumb|Fader Damien på sin begravelsesbåre med Moder Marianne Cope ved siden, 1889.]]

===Kongeriket Hawai'i===
I 1864 var lepra blitt et så alvorlig arbeid på Hawai'i at kongeriket vedtok isolasjonslover. Sykdommen, som mest trolig var kommet til øyene med kinesiske innvandrere, spredte seg raskt blant lokalbefolkningen som hadde liten eller ingen immunitet mot eksotiske utenlandske virus. Regjeringen fikk panikk og var desperate etter å stanse pesten med alle mulige midler. Politiet arresterte og brakte alle som var mistenkte for å være smittet, til Kalihi-hospitalet i Honolulu.<ref name="katolskCope"/> 

Sammen med seks medsøstre og en leg hjelperske ankom Moder Marianne Cope 23. oktober 1883 Hawaii-øya [[Molokai]], etter at allerede femti andre kongregasjoner hadde takke nei tok apostolatet der, på grunn av den store smittefaren. Der viet hun seg for resten av sitt liv til omsorgen for de spedalske; blant dem var da også den belgiske misjonspresten [[Damian de Veuster]]. Pater de Veuster var tidligere reist til Molokai for å ta seg av de leprasyke der. Søster M. Marianne ble derimot ikke smittet med lepra. 

Med moder Marianne som veileder, var søstrenes oppgave å administrere Kakaʻako Branch Hospital på [[O'ahu]], som fungerte som mottaksstasjon for pasienter med Hansens sykdom samlet fra hele øygruppen. De mer alvorlige sakene ble behandlet og sendt til øya Moloka'i for innesperring i bosetningen ved Kalawao, og deretter senere ved Kalaupapa.

Året etter, på regjeringens anmodning, opprettet Cope Malulani Hospital, det første almensykehuset på øya Maui. 

Snart ble hun kalt tilbake til sykehuset i Oahu. Hun måtte håndtere en myndighetsutnevnt administrators mishandling av spedalskhetspasientene ved Branch Hospital i Kakaako, et område som grenser til Honolulu. Hun fortalte regjeringen at enten måtte administratoren avskjediges, eller så ville søstrene returnere til Syracuse. Hun fikk ansvaret for det overfylte sykehuset. 

Arbeidsmengden var ekstrem og byrden syntes til tider overveldende. I desperate øyeblikk reflekterte sr. Leopoldina: ''«Hvor lenge, Herre, må jeg se bare dem som er syke og dekket av spedalskhet?»'' Moder Marianne kjente verdien av hygiene og fryktet aldri sykdommen. Hun forutsa at ingen av hennes søstre noensinne ville få den, og det har heller aldri skjedd.<ref name="katolskCope"/>

Moder Mariannes uvurderlige eksempel av usvikelig optimisme, uforstyrrethet og tillit til Gud ga inspirasjon til håp i dem rundt henne og dempet søstrenes frykt for å bli smittet av spedalskhet. Hun lærte sine søstre at deres primære plikt var «å gjøre livet så behagelig og komfortabelt som mulig for dem av våre medskapninger som Gud har valgt å hjemsøke med denne fryktelige sykdommen…» Hun brydde seg ikke bare om pasientenes fysiske og medisinske behov, men også for deres utdannelsesmessige, sosiale og kulturelle behov. Hun lærte pasientene å sy, å brodere, andre håndverk og hagebruk. Hun og søstrene sydde kjoler for jentene etter siste mote og hjalp dem å dekorere sine rom.<ref name="katolskCope"/>
[[File:Mother Marianne Cope with sisters and patients, 1918.jpg|thumb|Mother Marianne Cope (i rullestol) med medsøstre og pasienter, få dager før hun døde.]]
Hennes retur til Syracuse for å gjenoppta styringen av kongregasjonen fra det amerikanske fastlands side ble stadig utsatt, idet både regjeringen og kirkemyndighetene mente hun var avgjørende for Hawai'i-oppdragets suksess. 

Moder Marianne vendte aldri tilbake til Syracuse. I sine siste år var hun henvist til en [[rullestol]] på grunn av en kronisk nyresykdom.<ref name="katolskCope"/>