Redigerer Marcus Jacob Monrad (avsnitt)

==Liv og virke==
[[Fil:P. N. Arbo - Marcus Jacob Monrad.png|thumb|Monrad malt av [[Peter Nicolai Arbo]] på 1880-tallet]]
=== Bakgrunn===
Marcus Jacob Monrad vokste opp i [[Mo i Telemark]] (1816–25), senere (1825–32) i Heddal ved Notodden, hvor faren [[Peder Monrad]] begge steder var sogneprest. I latinskoletiden og de første universitetsårene 1832–36 lå foreldrehjemmet i Holden ved Ulefoss, hvor faren også var sogneprest. Han ble student fra [[Latinskolen (Skien)|latinskolen i Skien]] i 1834, tok teologisk embetseksamen i 1840, og studerte ved flere utenlandske universiteter i årene 1842–44.

===Karriere===
Han ble i 1845 utnevnt til universitetslektor i filosofi ved [[Universitetet i Oslo|Universitetet i Christiania]]. 

Ved siden av universitetskarrieren var Monrad en av Norges mest betydelig litteraturkritikere på 1800-tallet.

Han stod også bak flere av lærebøkene til «Annen-eksamen», brukt under store deler av embetsmannstatens periode. Dette  omfatter ''Philosophisk Propædeutik'' (første utgave 1849), ''Psychologie'' (første utgave 1850) og ''Ethik'' (første utgave 1851). Monrad utga også ''Tankeretninger i den nyere tid'' i 1874 og ''Æsthetik'' i 1889–90. 

Ifølge [[Jens Arup Seip]] stod Monrad i åpen motsetning til [[A. M. Schweigaard]], [[J. S. Welhaven]] og [[Intelligenspartiet]]. Der disse var sterkt kritisk til den tyske idealisme, var Monrad en tilhenger av retningen. Ifølge Rune Slagstad deler imidlertid både Monrad og Welhaven et «filosofisk fellesskap» i den tyske idealisme, og «det var ved denne filosofi de integrerte romantikkens ekspressive revolusjon i embetsmannsstatens ideverden».<ref>Slagstad 2001, s. 24</ref>

Welhaven og Monrad stod bak en overgang «fra individualetikk til samfunnsetikk, fra moralitet til sedelighet, og fra [[Immanuel Kant|Kant]] til [[Hegel]]», ifølge [[Rune Slagstad]]. Dette innebar at samfunnsinstitusjonene ble sett på som «kroppsliggjøringen» av fellesskapets normer. 

Politisk var han en innbitt motstander av [[parlamentarisme]]n; han mente den var et [[Norges Grunnlov|konstitusjonelt]] tilbakeskritt. Samtidig var han sterkt unionsvennlig. Hans opprinnelige [[skandinavisme]] bidro til gjøre ham nokså pro-[[Sverige|svensk]]. Dertil var han i prinsippet en tilhenger av [[føderasjon]]stanken; han mente at [[Sverige-Norge|union]]en mellom Norge og Sverige hadde vært et skritt i riktig retning i internasjonal organisasjon.