Redigerer Manhattanprosjektet (avsnitt)

== Opprinnelsen ==
{{Se også|Tidslinje for Manhattanprosjektet}}
I august 1939 skrev de to fremtredende fysikerne [[Leó Szilárd]] og [[Eugene Wigner]] et utkast til det såkalte [[Einstein–Szilárds brev]], som advarte om den mulige utviklingen av «ekstremt kraftige bomber av en ny type». I brevet oppfordret de USA til å ta skrittet med å anskaffe et lager av [[uranmalm]] og fremskynde forskningen som [[Enrico Fermi]] og andre arbeidet med angående [[Nukleær kjedereaksjon|nukleære kjedereaksjoner]]. De fikk [[Albert Einstein]] til å signere brevet og avlevere det til president [[Franklin D. Roosevelt]]. Roosevelt oppfordret videre [[Lyman James Briggs|Lyman Briggs]] fra [[National Institute of Standards and Technology|National Bureau of Standards]] til å lede en [[S-1 Uranium Committee|rådgivende urankomite]], som skulle undersøke forholdene som ble omtalt i brevet. Briggs holdt et møte 21. oktober 1939, med deltakelse av Szilárd, Wigner og [[Edward Teller]]. Komiteen svarte tilbake til Roosevelt at uran «ville være en mulig kilde til bomber, som ville være langt mer destruktive enn noen kjente hittil».{{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=16–20}}

Briggs foreslo at [[National Defense Research Committee]] (NDRC) skulle bruke {{formatnum:167000}}&nbsp;dollar på forskning, spesielt på uran-235-isotopen og det nylig fremstilte [[plutonium]].{{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=40–41}} 28. juni 1941 undertegnet Roosevelt ''Executive Order 8807'', som etablerte [[Office of Scientific Research and Development]] (OSRD) med [[Vannevar Bush]] som direktør.{{Sfn|Executive Order 8807}} Kontoret fikk i oppgave å beskjeftige seg med store ingeniørprosjekter utover forskning.{{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=40–41}} NDRC-komitéen om uran ble S-1 Uranium Committee hos OSDR. Ordet «Uranium» ble etter kort tid fjernet av sikkerhetshensyn.{{Sfn|Jones|1985|s=33}}

I juni 1939 kom de britiske forskerne [[Otto Robert Frisch|Otto Frisch]] og [[Rudolf E. Peierls|Rudolf Peierls]] ved [[University of Birmingham]] frem til et gjennombrudd i undersøkelsen av den [[Kritisk masse|kritiske massen]] til uran-235.{{Sfn|Rhodes|1986|s=322–325}} Deres beregninger antydet at den kritiske størrelsen lå i en størrelsesorden på 10&nbsp;kg, noe som  var tilstrekkelig lite til at en uranbombe kunne brukes fra et av datidens bombefly.{{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=42}} Deres [[Frisch–Peierls memorandum]] fra mars 1940 satte gang i det britiske atombombeprosjektet og dets [[MAUD Committee|Maud Committee]],{{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=39–40}} som enstemmig anbefalte at man forsøkte å utvikle en atombombe.{{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=42}} Et av medlemmene, den australske fysikeren [[Mark Oliphant]], fløy til USA i slutten av august 1941 og konstaterte at de opplysningene som Maud-komiteen hadde stilt til rådighet ikke var nådd frem til de amerikanske fysikerne. Oliphant forsøkte deretter å finne ut av hvorfor komiteens opplysninger tilsynelatende hadde blitt ignorert. Han møtte med urankomiteen og besøkte [[Berkeley]] i [[California]], hvor han nådde langt i en samtale med [[Ernest Lawrence]]. Lawrence var tilstrekkelig imponert til at han selv innledet en uranforskning. Han talte selv med [[James Bryant Conant|James B. Conant]], [[Arthur Holly Compton|Arthur Compton]] og [[George Braxton Pegram|George Pegram]]. Oliphants oppdrag var derfor en suksess, i det betydningsfulle amerikanske fysikere nå var klar over potensialet i en atombombe.{{Sfn|Rhodes|1986|s=372–374}}{{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=43–44}}

Under et møte mellom president Roosevelt, Vannevar Bush og visepresident [[Henry A. Wallace]] 9. oktober 1941, godkjente presidenten atomprogrammet. Til å lede programmet nedsatte han en overordnet politisk gruppe bestående av ham selv, selv om han aldri deltok i noen møter, Wallace, Bush, Conant, [[USAs krigsminister|krigsminister]] [[Henry L. Stimson]] og [[USAs hærstabssjef|hærens øverstkommanderende]], [[general]] [[George Marshall]]. Roosevelt valgte å la hæren styre prosjektet fremfor marinen, fordi hæren hadde mest erfaring med styring av storstilte prosjekter. Han gikk også inn for å koordinere innsatsen med britene, og den 11. oktober sendte han en meddelelse til statsminister [[Winston Churchill]] hvor han foreslo at de skulle skrive sammen om atomspørsmål.{{Sfn|Jones|1985|s=30–32}}