Redigerer Maktfordelingsprinsippet (avsnitt)

==Historikk==
Tanker om maktfordeling er å finne i [[Platon]]s bok ''lovene'' og [[Aristoteles]]' omtaler av styresett. Det finnes eksempler på maktfordelingsprinsipper i middelalderen og prinsippet ble omtalt av [[John Locke]] på slutten av 1600-tallet. Men maktfordelingsprinsippet er først og fremst knyttet til den franske filosofen og rettslærde [[Charles Montesquieu|Montesquieu]]. Montesquieu var påvirket av [[Polyb]]s (eller Polybios, født 200 år f.Kr.) historie om veien til [[Romerriket|Romas verdensherredømme]]. Polyb påvirket også de amerikanske grunnlovsfedrene<ref>{{Kilde www|url=https://prosa.no/kritikk/kanonbra-om-roma|tittel=Kanonbra om Roma|besøksdato=2020-06-01|forfattere=|dato=2017|fornavn=Av Lars|etternavn=Holm-Hansen|utgave=5|språk=nb|verk=Prosa|forlag=|sitat=I bok 6 skifter Polyb forbigående tema og gir en beskrivelse av Romas konstitusjon, som han mener er en viktig grunn til Romas suksess. Denne boka har påvirket moderne statsteori, blant annet Montesquieu, og de amerikanske grunnlovsfedrene.}}</ref> For Montesquieu som levde på [[1700-tallet]], var det viktig å begrense [[korrupsjon]] blant kongen og adelen i det franske samfunnet. I 1748 formulerte han maktfordelingsprinsippet, som skulle sikre at statsmakten ble delt på tre uavhengige organer: en lovgivende, en utøvende og en dømmende makt. Disse organene skulle være uavhengige av hverandre, og ingen skulle dominere over noen av de andre. Det var derfor viktig at de balanserte hverandre, gjennom adskilte myndighetsområder og en helt klar oppgavefordeling dem i mellom.

For å hindre [[maktmisbruk]] skulle statsmaktene holde hverandre i sjakk gjennom et system av vekt og motvekt. Den lovgivende makt skulle tilligge folket selv gjennom valgte representanter. Den utøvende makt skulle kongen ha, «fordi denne del av regjeringen, som nesten alltid krever rask handling, blir bedre utført av én enn flere.» For at ikke den lovgivende forsamlingen skulle bruke lovgivningen til å gi seg selv all makt og derved sette de andre statsmakter ut av spillet, måtte kongen ha vetorett. Den dømmende makt kunne på sin side ta stilling til eller avgjøre om en ny lov som var gitt av de folkevalgte var i samsvar eller i strid med grunnloven.

[[Parlamentarisk suverenitet]] i form av [[parlamentarisme]] er et inngrep i maktfordelingsprinsippet.