Redigerer Magnus Orknøyjarl (avsnitt)

==Tidlig liv==

Gjennom sin farmor [[Ingebjørg Finnsdatter|Ingebjørg jarlemor]] var Magnus i slekt med de norske kongene [[Olav den hellige]] og [[Harald Hardråde]]. Magnus var sønn av Erlend Torfinnson, som styrte [[Orknøyene]] sammen med sin tvillingbror Pål etter deres fars død i [[1064]]. Erlend hadde to sønner, Erling og Magnus, og tre døtre. Den ene av døtrene var Gunhild, som ble mor til [[Ragnvald Orknøyjarl]]. Pål hadde sønnen Håkon og flere døtre. Under deres styre var det det en periode med fredelige tider på Orknøyene, og de hadde et godt forhold seg imellom. 

Da sønnen ble voksne brøt det ut strid, som endte med at Håkon måtte forlate øyene. Han kom først til [[Olav Kyrre]] i [[Norge]], og dro så videre til [[Sverige]]. Ifølge legenden ble han der spådd av en sannsiger, som lovte at han skulle bli enejarl på øyene og stamfar til en stor slekt. 

Etter Olav Kyrres død kom Håkon til [[Magnus III|Magnus III Barfot]], og egget ham til å dra over havet for å hevne sin farfar [[Harald Hardråde]]s død i [[England]] i [[1066]]. Samtidig skulle det ordnes slik at Håkons far fikk makten alene på øyene. Kongen kom til Orknøyene i [[1098]], og tok begge jarler til fange og sendte dem til Norge. Kongens åtte år gamle sønn [[Sigurd Jorsalfare|Sigurd]] ble nominelt jarl over øyene, og noen nordmenn ble utnevnt til hans rådgivere. De tre jarlesønnene måtte slå følge med kongen, og fikk rang av [[Norrøne uttrykk|skutilsveiner]].

Mens Håkon og Erling kjempet om makten skal Magnus også ha vært med i striden. Men da han ble tatt med av Magnus Barfot skal han ha hatt en religiøs krise. Magnus ble tvunget til å delta i tokter mot den skotske vestkysten og videre nedover i England og [[Wales]]. Ved [[Anglesey]] møtte de en walisisk flåte ledet av to jarler, og Magnus nektet å slåss mot dem. Han holdt seg i skipet, og sang [[Salmenes bok|Davidssalmene]] mens kampen stod. 

Dette førte til et umulig forhold mellom kongen og jarlesønnen, og en tid senere hoppet Magnus i vannet utenfor Skottland og svømte i land. Han fikk bo hos [[Edgar av Skottland]]; de to var i slekt da de begge nedstammet fra [[Malcolm II av Skottland|Malcolm II]]. 

Edgars hushold var dypt religiøst; både hans mor [[Margareta av Skottland]] og hans bror [[David I av Skottland]] regnes som helgener. Magnus fant dermed et miljø hvor han kunne finne svar på sine religiøse funderinger. I anger over sine synder levde han en tid i bot hos en walisisk biskop. 

I [[1105]] giftet han seg med en ung kvinne av fornem slekt. [[William av Worcester]] skrev på 1400-tallet at hun het Ingarth, noe som tyder på at hun var av nordisk slekt. De avla løfter om at de skulle leve sammen som bror og søster, et kyskhetsløfte Magnus ofte skal ha blitt fristet til å bryte. 

Pål og Erlend døde i Norge, og Magnus' søster Gunhild ble giftet bort til høvdingsønnen Koll på [[Jæren]]. Magnus kunne ikke vende tilbake til øyene så lenge Magnus Barfot levde. Han var en tid i England, men for det meste oppholdt han seg i Skottland. På Bartolomeusnatten, den [[24. august]] [[1103]], falt Magnus Barfot under sitt andre Vesterhavstokt. Magnus' eldre bror Erling falt sammen med ham. Kongssønnen Sigurd, senere kjent som [[Sigurd Jorsalfare]], dro tilbake til Norge for å bli hyllet som konge, og han utnevnte Håkon Pålsson til jarl på øyene.