Redigerer Mænade (avsnitt)

== Kvinnelig ekstase og galskap ==
[[Fil:Terracotta dancing maenad MET 12.232.13.png|thumb|Dansende mænade gjort i terrakotta, opprinnelig malt i klare farger, fra 200-tallet f.Kr.]]
I henhold til [[Plutark]]s biografi over Aleksander den store, ''Livet til Aleksander'', ble mænanderne i [[oldtidens Makedonia]] kalt for ''mimallones'' og ''klodones'', epiteter avledet spinnehjulet som tilhørte kvinnenes håndverk.<ref>Macurdy, Grace Harriet (1913): «Klodones, Mimallones and Dionysus Pseudanor» i: ''The Classical Review'' 27.6 (September 1913), ss. 191-192, og i (1925): ''Troy and Paeonia. With Glimpses of Ancient Balkan History and Religion'', s. 166.</ref> Disse krigerske ''parthenoi'' («jomfruer») i fjellene, assosiert med en [[Sjamanisme|sjamanistisk]], dionysisk oppførsel, slo tilbake en angripende hær.<ref>I henhold til en makedonsk militærskribent fra 100-tallet e.Kr., Polyinus: IV.1; han gir for øvrig en fantasirik [[etymologi]].</ref> I sørlige Hellas ble de beskrevet som ''bacchæ'' (bakkantinnene), ''bassarides'', ''thyiades'', ''potniades'' og andre tilnavn.<ref>Harrison (1922): «The Maenads» i: ''Prolegomena to the Study of Greek Religion'', 3. utg. (388-400), s. 388.</ref> I [[Romerriket]] ble de kjent som ''bassarids'' (eller ''bacchæ'' eller ''bacchantes'') i henhold til [[romersk mytologi]] etter Dionysos' tilsvarende romerske gud [[Bacchus]] ved at de bar reveskinn, en ''bassaris''.

Den tyske [[Filologi|filologen]] [[Walter Friedrich Otto]] skrev at:

:''[[Bakkantinnene]]'' til [[Evripides]] gir oss det mest levende bildet av de fantastiske omstendighetene hvor, som [[Platon]] sier i [dialogen] ''[[Ion (Platon)|Ion]]'', gudeberuset ritualfeirende som drikker melk og honning fra strømmene. De hamrer på berg med thyrsos og vannet strømmer fram. De senker thyrsos til jorden, og en kilde med vin bobler opp. Om de ønsker melk, skraper de bakken med sine fingre og trekker til seg den melkholdige væsken. Honning drypper ned fra thyrsos gjort av eføytreet, de fester slanger på seg selv og lar dåkalver og ulvunger suge som barn fra sine bryster. Ild brenner dem ikke. Ingen jernvåpen kan skade dem og slanger kan harmløst slikke svekken fra deres opphetede kinner. Bistre okser faller mot bakken, ofre av talløse, rivende kvinnehender, og robuste trær blir revet opp med røttene ved deres felles anstrengelser.<ref>Otto, Walter Friedrich (1965): ''Dionysus: Myth and Cult'', Indiana University Press; Bloomington and Indianapolis, s. 96</ref>

Antikkens ville greske kvinnene ble [[mytologi]]sert som gale kvinner og som hjelperskene som oppfostret Dionysos i fjellet [[Nysa (mytologi)|Nysa]]. I Homers Iliaden fortelles det om kong [[Lykurgos av Thrakia]] «forfulgte hjelperskene til den vanvittige Dionysos gjennom de hellige fjellene i Nysa, og hellige tilbehør slapp ned på bakken fra en og alle da den morderiske Lykurgos hogde dem ned med sin oksepigg.»<ref>Homer: ''Iliaden'', VI.130ff, i Wikipedias oversettelse.</ref> De dro opp i fjellene om natten og praktiserte merkelige ritualer.<ref>Lever, Katherine (1956): ''The Art of Greek Comedy''.</ref>

[[Fil:Lens, Cornelis - Tanz der Mänaden.jpg|thumb|left|Dansende mænader, oljemaleri av Andries Cornelis Lens, 1700-tallet.]]
De maskekledte prosesjoner som var knyttet til Dionysoskulten er blitt sett på som aspekter av [[teater]]ets begynnelse. [[Friedrich Nietzsche]] i ''Om tragediens fødsel ut av musikkens ånd'' (1873) mente at [[tragedie]]n oppsto fra Dionysosritualene. Tragedien viser altså til naturkreftene, «den dionysiske tilstand» som ingen kan flykte fra, og som menneskene kommer nærmest i rusen. Kontrasten er i henhold til Nietzsche «det [[apollinsk]]e», etter guden [[Apollon]], som representerer drømmekraften, det visjonære og [[Estetikk|estetisk]] skjønne som vil løfte mennesket utover seg selv.<ref name="NRK">[http://www.nrk.no/nyheter/kultur/lesekunst/1937789.html «Rusen i teksten. Det tragiske og det komiske»], NRK 20. juni 2002</ref>

[[Bakkanal]] (italiensk ''Bacchanalia'') var i [[antikken]]s [[Italia]] en ekstatisk og religiøs fest knyttet til dyrkelsen av romerske Bacchus (Dionysos) som ble feiret på [[Aventinerhøyden]] i [[Roma]]. I dag benyttes begrepet «bakkanal» i overført betydning for enhver vill fest med mye [[Alkoholholdig drikke|alkohol]]. I Italia ble det feiret bakkanaler fram til år 186 f.Kr. da [[det romerske senatet]] forbød virksomheten etter påstander om ville, overstadige og seksuelle orgier. De var etter sigende karakterisert av manisk dansing til høy musikk, trommer og cymbaler hvor festdeltagerne, ''bacchantes'', bakkantinere, svingte seg, skrek, ble fulle og egget hverandre opp i en stadig større villskap. Målet var å oppnå en tilstand av [[ekstase]] hvor deltagernes sjeler ble midlertidig frigjort fra sine jordiske legemer og kunne inngå i et fellesskap med Baccus., og således få et glimt av hva de en dag ville møte i evigheten. Ritualene hadde sitt klimaks i en framføring av vanvittige innslag av styrke og galskap, blant annet i å rive opp trær med røttene, slite i stykker en [[okse]] (symbolet på Dionysos) med sine nakne hender, en handling kalt for ''sparagmos'',<ref>[http://www.etymonline.com/index.php?term=sparagmos «Sparagmos»], ''Online Etymology Dictionary''</ref> og spise dets kjøtt rått, en handling kalt ''omophagia''.<ref>[http://www.etymonline.com/index.php?allowed_in_frame=0&search=omophagia&searchmode=none «Omophagia»] ''Online Etymology Dictionary''</ref> Den siste handlingen var et [[sakrament]] beslektet til et fellesskap hvor deltakerne fikk styrken og vesenet til guddommen ved symbolsk å spise hans legeme og drikke hans blod, deltagerne ble besatt av Dionysos.