Redigerer Ludvig XVI av Frankrike (avsnitt)

== Liv og virke ==
Ved kroningen i 1775 var Ludvig populær blant folket, men på denne tid var det nødvendig med store samfunnsreformer på grunn av den voksende uro i landet.<ref>Bergström: ''Alla tiders historia'', s. 149-150, Gleerup 2003</ref> Ludvig hadde gode intensjoner, men den rådende situasjonen i landet krevde en bestemt og selvstendig regent.<ref>McKay:  "A History of World Societies", s. 551, New York 2007</ref> Ludvig var imidlertid usikker og vankelmodig, og helt uinteressert av å regjere. Det er sagt at han heller ville vie seg til låsesmedhåndverk og til jakt på hjort, enn å være konge.<ref>J. Haslip:  ''Marie Antoinette'', s. 53,55, Stockholm 1991</ref>

I utenrikspolitikken, som var det område der Ludvig viet regjeringsgjerningen en viss personlig interesse, lot han seg fremst bli styrt av [[Charles Gravier, Comte de Vergennes|Charles Gravier de Vergennes]], som klarte å gjenvinne en hel del av Frankrikes tapte internasjonale anseelse. På det økonomiske området gikk det verre.

Ludvig var redd for [[adel]]en og deres makt, og våget derfor ikke å støtte de reformvennlige ministrene.<ref>McKay:  "A History of World Societies", s. 665, New York 2007</ref>

Populariteten han opprinnelig nøt, tapte seg i takt med Frankrikes stigende problemer i årene frem mot [[den franske revolusjon]]. Som den fremste representanten for statsmakten fikk Ludvig skylden for landets vanskeligheter, og han ble mistenkeliggjort og latterliggjort i de revolusjonære kretsene. Ettertiden har imidlertid bedømt ham annerledes. Historikerne er i dag enige om at Ludvig XVI som person var velmenende og genuint opptatt av sine undersåtters ve og vel. Med sitt lettpåvirkelige sinn var han imidlertid helt uskikket til den posisjon han var tvunget inn i som eneveldig monark. Hans politiske beslutninger var i stor grad styrt av maktkyniske personer ved hoffet og korrupte rådgivere.

I tur og orden gjorde [[Anne-Robert-Jacques Turgot]], [[Jacques Necker]], [[Charles Alexandre de Calonne]] og [[Étienne Charles de Loménie de Brienne]] forsøk på å reformere statsfinansene, men deres bestrebelser mislyktes på grunn av hoffmennenes motstand.<ref name="ReferenceA">{{Bokref|redaktör=[[Gunnar Carlquist|Carlquist, Gunnar]] |år=1937 |titel=[[Svensk uppslagsbok]]. Bd 17 |utgivningsort=Malmö |utgivare=Svensk Uppslagsbok AB |sid=714}}</ref>

Selv etter at et møte for [[generalstendene]] ble tvunget frem, valgte Ludvig å søke støtte hos høyadelen. Han opptrådte tafatt og uforstående overfor opposisjonen, noe som bidro til den voldsomme omveltningen som skulle komme.<ref name="ReferenceA" /> Da revolusjonen brøt løs i 1789, fremstod Ludvig som nærmest handlingslammet. Da [[Stormingen av Bastillen|Bastillen ble stormet]], befant  Ludvig seg på jakt. Det påstås at han da fikk meddelelsen om situasjonen i Paris, spurte han «Er det opprør?»" og fikk til svar ''Non Sire, c'est une révolution'' «Nei, Deres Majestet, det er revolusjon.»<ref>J. Haslip: ''Marie Antoinette'', s. 219 Stockholm 1991</ref> Samme dag skrev han i sin dagbok ''Rien'', «Intet», og siktet med dét til at han ikke hadde klart å skyte en eneste hare under jakten.<ref>A. Fraser: ''Marie-Antoinette'', s. 41, Borgå 2003</ref>

Den kongelige familien ble tvunget til å forlate [[slottet i Versailles]] og bo i [[Tuileriepalasset]] i Paris.<ref>J. Haslip: ''Marie Antoinette'', s.242-249, Stockholm 1991</ref>

I [[1791]] gjorde den kongelige familien - med den svenske [[Axel von Fersen d.y.|Axel von Fersen]]s hjelp - et mislykket fluktforsøk til byen [[Varennes]] nord i Frankrike. Der ble Ludvig, som var forkledt som lakei, gjenkjent av byens borgermester. Han ble arrestert og kongefamilien ble ført tilbake til Paris. Fluktforsøket kom til å undergrave kongeparets stilling ytterligere.<ref>A. Fraser: ''Marie-Antoinette'', s. 304-327, Borgå 2003</ref>

Den [[10. august]] [[1792]] ble Tuileriepalasset inntatt og kongefamilien fengslet. Den [[21. september]] samme år ble Ludvig avsatt. Med 683 av 721 stemmer dømte [[nasjonalkonventet]] den 15. januar 1793 Ludvig XVI (eller «borger Capet» som han ble kalt) skyldig i [[Landsforræderi|landssvik]]. Dagen etter ble han dømt til døden, med 361 stemmer mot 360. Han opptrådte med stor verdighet under rettssaken der dødsstraffen ble avsagt. De mest radikale revolusjonære, [[jakobinerne]], ville fremfor alt bli kvitt kongen av innenrikspolitiske grunner. Men dette var ikke den eneste grunnen til at kongen ble anklaget for landsforræderi. Virkelig graverende for kongen var hans kontakter med de landsflyktige franske adelsmenn, som fra blant annet [[Koblenz]] planla angrep på fedrelandet i kontrarevolusjonær hensikt.<ref>A. Fraser: ''Marie-Antoinette'', s. 336-382, Borgå 2003</ref> Dette fikk kongen til å fremstå som alliert med den ytre hovedfienden, [[Østerrike]], som også var den hardt kritiserte [[Marie Antoinette av Frankrike|dronning Marie-Antoinette]]s fødeland.<ref>Bergström: ''Alla tiders historia'', s. 150-152, Gleerup 2003</ref>

Ludvig XVI ble [[giljotin]]ert den 21. januar 1793<ref>Bergström ''Alla tiders historia'', s. 152, Gleerup 2003</ref> på ''Place de la Révolution'', som er den nåværende [[Place de la Concorde]] i Paris.