Redigerer Ludvig Holstein-Ledreborg (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn, konversjon til katolisismen ===
Holstein var sønn av [[kammerherre]] og [[hoffjegermester]] [[Christian Edzard Moritz Holstein-Ledreborg|Christian Edzard Moritz lensgreve Holstein til Ledreborg]] (1809-1895) og Caroline Louise f. [[komtesse]] Lefeubre de Marpalu (1810-1903). Han ble student fra [[Roskilde Katedralskole]] i 1859 og ble [[cand.polit.]] i 1866. Hans mor var katolsk oppdratt og under påvirkning fra blant andre moren konverterte han til [[den katolske kirke]], og hans første offentlige opptreden var som kirkelig polemiker. Han utgav i 1872 et stridsskrift mod [[Georg Schepelern|pastor Schepelern]] (''Aabent Sendebrev til Pastor Schepelern'') og ikke lenge etter det større skrift ''Evangelisk-luthersk, en negativ Bestemmelse'' (1872), som var et skarpt og vittig angrep på [[protestantisme]]n og dens personer, [[N.F.S. Grundtvig]] og [[Hans Lassen Martensen]]. Holsteins katolske trosiver holdt seg usvekket årene igjennom, men hans offentlige virksomher banre seg snart andre veier. I 1867 giftet han seg med Ingeborg de [[Løvenørn]] (1842-1915), datter av gehejmelegationsråd Frederik de Løvenørn (1798-1849).

=== Inntreden i politikken ===
1872 ble han valgt til folketingsmann for [[Lejrekredsen]] (Københavns Amts 5. krets), som han bevarte ved de senere valg, inntil han i 1890 frivillig nedla sitt mandat. Han kom inn i [[Rigsdagen]] ved å slå venstremannen [[D.E. Rugaard]], men i øvrigt som uavhwngig politiker. 

I begynnelsen slutter han seg i det parlamentariske spørsmål nærmest til [[Højre (1881)|Højre]], samtidig med at han i et av de viktigste da foreliggende realitetsspørsmål, skolereformen, gikk sammen med Venstre, hvis hevdelse av friskoletanken tiltalte ham, også i hans egenskab av katolikk. Det var i denne sak at han holdt sin jomfrutale, og den viste ham straks som én av tingets mest fremragende debattanter. Kultusminister [[C.C. Hall]], mot hvis forslag talen var rettet, begynte sitt svar med å uttale sin glede over det nye medlem som tinget hadde fået fra [[Lejre]]. 

I [[1873]] uttalte han seg gjentagne ganger imot det av Venstre reiste parlamentariske krav og den måte hvorved det ble søkt gjennomført; men ved årets slutning og det følgende år foregikk det for så vidt en svingning i hans oppfattelse, idet han støttet bestræbelserne for et ministerskifte i venstre retning og angrep [[ministeriet Holstein-Holsteinborg]], fordi det ved offentliggørelsen av den håndskrivelse, ved hvilken [[Christian IX|kongen]] avslo å motta ministeriets avskedsbegjæring, hadde dratt statens uansvarlige overhode inn i partikampen. 

Stadig stærkere vendte Holstein seg fra nå av mot Højre, og stadig nærmere ble hans forbindelse med [[Det forenede Venstre]], i hvilket han imidlertid først formelt ble opptatt i 1875. Det var særlig de antydninger som fra Højres presse og flere av dets ledende menn nå begynte å fremkomme om provisoriske finanslovers tillatelighet som fullbyrdet omslaget. 

Overfor [[ministeriet Fonnesbech]] hadde Holstein vel følelsen av at man burde benytte denne regjerings forsonlige tendenser til en tilnærmelse mellom partiene, slik at de ytterste skritt kunne unngås. Men da disse forsoningsbestrebelser møtte vanskeligheter i begge leirer, og da ministeriet frembød forskjellige sårbare punkter somr alt for meget fristet den behendige polemiker, vendte han snart sine våpen også imot det, og fra [[ministeriet Estrup]]s tiltreden tilhørte han helt og ubetinget opposisjonen. Det var helt fra begynnelsen blod mellom Holstein og dette ministerium, kanskje nettopp fordi det hovedsakelig var dannet og støttet av hans standsfeller.

=== Venstrepolitikeren ===
Venstre innså til fulle hvilken fremragende kraft det hadde fått i Holstein. Han ble snart en av de mest yndede talere ved de store folkemøter, for eksempel 20. mai 1883 i Lejre, og som debattant hadde han ikke sin like i Riksdagen. Han var i besittelse av en overordentlig naturlig veltalenhet, en sjeldent hurtig og skarp oppfattelsesevne og et polemisk talent som forstod at smi våpen for sitt parti av enhver sak, og som i smidig veksling like lett kunne sette lidenskapen og latteren i bevegelse. 

Fra 1876 var Holstein blitt medlem av ''Finansudvalget'' og var 1877-90 så godt som uavbrutt dets ordfører. Det var i denne egenskap han fra nå av vant sine politiske laurbær. Situasjonen var jo i disse år som regel storpolitisk tilspisset, og det saklige var i Rigsdagens debatter oftest det underordnede. Sterkt saklig interessert var Holstein da også kun sjeldt, mens nettopp de eiendommelige krav som den daværende politiske situasjon stilte, lot hans særlige evner nå til deres høyeste utfoldelse. 

Med alt det var den fremragende polemiker imidlertid i de avgørende situasjoner som regel en kompromissets og overenskomstens mann. Dette førte ham til i 1877 sammen med [[Frede Bojsen]] å forberede og gjennomføre ''Novemberforliget'', likesom han i de følgende år tilhørte den moderate gruppe innenfor Venstre og var sterkt medvirkende ved det såkalte »majforlig« 1882. 

Senere, da Bojsen nærmet seg [[Christen Berg]], hvis politiske moysetning Holstein alltid ville være, inntrådte det en tilnærmelse mellom denne og [[Viggo Hørup]], og det var da også særlig fra disse to den første gjenopptagelse av forhandlingspolitikken etter provisoriet i 1885 utgikk. 

Holstein ble i 1884 forsonet med Berg og medvirket i november 1884 til dannelsen av [[Det Danske Venstre]], men nærmet seg allikevel Hørup og var ivrig for å tilspisse kampen, somt medførte en ny splittelse av Venstre i 1885. Likesom Hørup var Holstein stemt for gjennom en tilnærmelse mellom Venstre og Landstingets godseiere (»smørkrigen« 1887-88) å bringe forfatningskampen til avslutning. Hva som imidlertid gjorde det meget vanskelig for Holstein å oppnå resultater av sin meglende virksomhet, var at polemikeren i ham ikke sjeldent tok makten fra politikeren. Ofte kunne han ikke stå for fristelsen til skånselløst å benytte en motstanders blottelse i debatten, selv hvor den oratoriske seier han herved kunne vinne måtte skape hans politikk vanskeligheter av den alvorligste art. 

At Holsteins velmente forsoningsbestrebelser strandet var sikkert i høy grad medvirkende til at han våren 1890 trakk sig tilbake fra det politiske liv og nedla sitt mandat. Men hva som også spilte sin rolle her, var den isolert stilling han var kommet til å innta mellom Venstres innbyrdes stridende grupper. Han hørte ikke helt til i noen av dem, og når han overfor offentligheten stod som det samlede partis ordfører og som en av dets viktigste ledere, var dette, som han godt selv følte, oftest mer skinn enn virkelighet. Trass i fremragende evner og ubestridelig troskap mod sit partis sag måtte Holstein selv ved sin mandatnedleggelse i 1890 erkjenne ''"Forudsætningerne for sin Politik bristede nu og i Fremtiden"''. 

Fra nå av og inntil han i 1895 ved sin fars død overtok ledelsen av [[grevskapet Ledreborg]], oppholdt Holstein seg mest i utlandet, hovedsakelig i [[Sveits]], vesentlig beskjeftiget med [[Kirkehistorie|kirkehistoriske]] studier. Også etter sin tilbakevenden til Danmark holdt han seg utenfor det politiske liv.