Redigerer Ludovico Micara (avsnitt)

==Liv og virke==
=== Fødsel og oppvekst===
Ludovico Micara var sønn av Gianfilippo Micara og hans hustru Gaetana Lucidi. Han var det tredje av syv barn i barneflokken, og ble døpt i [[katedralen San Pietro Apostolo i Frascati]] av sin onkel Francesco Lucidi, som da var erkeprest ved denne domkirken.

Han begynte sine studier ved seminaret i Frascati.

===Kapusiner===
Som attenåring trådte han inn i [[Kapusinerne|kapusinerordenen]]; han ble ordinert den 25. oktober 1794 og tok i den forbindelse ordensnavnet ''Ludovico da Frascati''. Han fortsatte sin utdannelse ved Kapusinernes hus i Roma, men måtte forlate byen da [[Napoleon]]s styrker okkuperte Roma i [[1798]]. Micara fullførte studiene i [[Napoli]].

===Prest===
Han ble presteviet i Napoli mot slutten av 1798. I 1810 vendte han tilbake til Roma. Etter at franskmennene hadde inntatt Roma oppløste de nye herskerne kapusinerordenen. Ludovico Micara tiltrådte da som prest ved katedralen i Frascati, idet den egentlige tittelinnehaver var i eksil. Fordi han nektet å tillate et høytidelig ''[[Te Deum]]'' for en napoleonsk seier, måtte han flykte. Flukten gikk først til [[Civitavecchia]] og så til [[Corneto]].{{tr}} 
Men han ble funnet, arrestert og fengslet. Han klarte å rømme, og gikk i dekning i [[Santa Severa]].

Etter [[Napoleon]]s fall gikk han tilbake til ordenslivet og ble lektor for konventet i [[Albano]]. I 1819 ble han provinsialminister for sin orden i Roma. Micara var kjent for sine teologiske innsikter og retoriske begavelser som predikant{{tr}} og ble invitert til å preke i alle større byer i Italia.

Han ble tilknyttet [[Den romerske kurie]] den 13. september 1820 som predikant for det pavelige hus og ble også teologisk rådgiver for biskopene.

===Kardinal===
Ludovico Micara ble kreert til kardinal ''[[in pectore]]'' i desember [[1824]] av pave [[Leo XII]]; publisert i mars [[1826]], med ''[[Santi Quattro Coronati al Laterano]]'' som [[tittelkirke]].

Han var [[prefekt]] for [[Kongregasjonen for ritene]] [[1843]]&ndash;[[1844]], og for [[Kongregasjonen for seremoniene]] [[1844]]&ndash;[[1847]]. Han deltok ved [[konklavet 1829]] som valgte pave [[Pius VIII]], ved [[konklavet 1830–1831]] som valgte pave [[Gregor XVI]], og ved [[konklavet 1846]] som valgte pave [[Pius IX]]. Han ledet sistnevnte konklave.

Også som kardinal hadde Ludovico Micara en beskjeden livsførsel,{{tr}} og i Roma fortsatte han å bo i kapusinerklosteret ved ''[[Piazza Barberini]]''. Han døde den 24. mai 1847 og ble bisatt fra kapusinerkirken [[Santa Maria Immacolata a Via Veneto|Santa Maria Immacolata]] i Roma.

Han var grandonkel av kuriekardinalen [[Clemente Micara]] (1879–1965).