Redigerer Lucretius (avsnitt)

== Lucretius' liv ==
En sannsynligvis upålitelig kilde til Lucretius’ liv er kirkefaderen og teologen [[Hieronymus]] som nevner ham i sin ''Chronica Eusebii'': «Poeten Titus Lucretius er født. Senere ble han drevet til galskap av en kjærlighetsdrikk, og i løpet av den tiden han var sinnssyk hadde han skrevet en rekke bøker som ble senere forgylt av Cicero. Han drepte seg selv da han var 44 år gammel.» I de fleste manuskripter er denne notisen oppført under året 84 f.Kr., men i andre under år 93 eller år 96. Det gir alternative datoer for hans liv og død: 9653, 94-51/50, og 93-50/49. 

En annen biografisk notis er funnet i [[Donatus]]’ ''Livet til Vergil''. Utsagnet er som følgende: «De første årene av sin liv tilbrakte Vergil i Cremona, rett til antagelse om hans toga virilis som han aksepterte på sin 17. fødselsdag da de to menn holdt konsulatet, akkurat som da han ble født, og det som skjedde at på den nøyaktige samme dagen døde poeten Lucretius.» Denne informasjonen er innholdsmessig selvmotsigende. Vergil ble født i år 70 f.Kr., og han var således 17 år i år 53 f.Kr. Videre, de to konsulater [[Pompeius]] og [[Marcus Crassus]] sto sammen i år 55 og ikke i 53. Det gir uklar informasjon om Lucretius’ død.

En tredje informasjon er funnet i et brev som [[Cicero]] skrev til sin bror [[Quintus Tullius Cicero|Quintus]] i februar 54 f.Kr.: «Diktene til Lucretius er som du skrev: de fremviser mange glimt av geni, og viser stort mesterskap.» Tilsynelatende hadde både Cicero og hans bror lest ''Om verdensaltet'' før februar 54. Imidlertid antyder lesningen av diktet at det ble utgitt uten en siste revisjon, muligens ved forfatterens altfor tidlige død. Om dette er riktig må Lucretius ha vært død ved februar 54. Derfor, om en datoen skal velges fra de nevnt overfor, er år 55 den mest sannsynlig for hans død, og om Hieronymus er korrekt for hans alder (43 år gammel) vil de si at han var født i år 99 eller 98 f.Kr.<ref>Cyril Bailey i «Prolegomena» i hans 3-binds verk med kommentarer til Lucretius' ''De Rerum Natura'' (1947), sidene 1-3; og Martin Smith i introduksjonen til Loeb-utgaven av diktet (1992), sidene x-xi</ref> Det er mange omtrentligheter i denne beviskjeden, og de fleste forskere nøyer seg derfor med å slå fast at han ble født på midten av 90-tallet og døde på 50-tallet.<ref>E.J. Kenney i introduksjonen til hans kommentarer til ''De Rerum Natura III'' (1971), side 6; og C. D. N. Costa i innledningen til hans kommentarer til ''De Rerum Natura V'' (1984), side ix</ref> Det står godt til diktets mange hentydninger til den opprivende tilstanden i Romas politiske liv.

Hieronymus hevdet at Cicero «forgyllet» Lucretius' verk må også bli møtt med skepsis. Den uformelle bemerkningen i Ciceros brev til sin bror tyder på en førstegangsleser, og ikke en redaktør. Det kan selvfølgelig argumenteres at Cicero og hans bror hadde blitt gitt tilgang til Lucretius' uutgitte manuskript, og senere, etter at brevet ble skrevet, hadde Cicero tatt på seg oppgaven av å redigere og korrigere verket. Det er dog ikke i henhold til hva vi ellers vet om Cicero og hans karaktertrekk, og det er ingen andre indikasjoner på at han hadde noen personlig forbindelse med Lucretius.

Hva Hieronymus ellers har nevnt om Lucretius i sin opptegnelse er ikke i alminnelighet akseptert som korrekt ettersom:

* Den epikureiske filosofi som blir fremmet av Lucretius understreket fornuft og motvirket romantiske tilknytninger.
* Det ville ha vært overmåtelig vanskelig for Lucretius å ha skrevet et slikt omfattende poetisk mesterverk om han var sinnssyk det meste av tiden, noe som også bekreftes av Ciceros brev.
* Det er sannsynlig at Hieronymus, som en av de tidligste kirkefedre, ville ha ønsket å diskreditere Lucretius' filosofi ettersom den inkluderte en mistro til et annet liv etter døden og i andre guddommer som angikk menneskets velvære. Lucretius' fremmet en fornuftstanke som den kristne Hieronymus måtte tilbakevise. Baktalelsen av Lucretius involverte angrep ''ad hominem'', tilskrivelser av umoral, trolldom og galskap.
* [[Vergil]] skriver i den andre boken av hans ''[[Georgica]]'' med åpenbar referanse til Lucretius: «Lykkelig er den som har oppdaget grunnene til alle ting, og som har kastet fra seg all frykt, uunngåelig skjebne, og larmen fra den fortærende underverden». Vergil ville ha vært en særdeles sarkastisk kyniker om han skrev så begeistret om en mann som angivelig hadde tatt sitt eget liv i depresjon.