Redigerer Lovely Rita (avsnitt)

== Bakgrunn ==

Meta Davies var en kvinnelig parkometervakt i London i 1967. En dag skrev hun ut en bot på 10 shilling på en bil. Eieren av bilen kom gående akkurat da hun hadde festet boten mellom frontvinduet og vindusviskeren. Hun var ikke en Beatles-fan selv (noe derimot hennes datter var), så gjenkjente hun kjendisen Paul McCartney. Han kikket på boten; og spesielt navnet hennes. Han spurte om hennes fornavn virkelig var Meta, og hun bekreftet det. McCartney avsluttet samtalen med å si at han kunne tenkt seg å bruke det navnet i en sang og håpet hun syntes det var greit. Noen måneder senere hørte Meta Davies «Lovely Rita».<ref>Turner, Steve ([[2009]]) ''The Stories Behind the Songs 1967 – 1970'' Carlton Books Limited ISBN 978-1-847-32268-5 s. 33</ref> McCartney hadde visstnok parkert i Garden Road like ved [[Abbey Road Studios]] da han fikk boten.<ref>MacDonald, Ian ([[2005]]). ''Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties'' (andre utgave). London: Pimlico. ISBN 1-844-13828-3 s. 190</ref>

McCartney selv mener sangen hadde sitt utspring i at han hadde hørt om kvinnelige parkometer vakter fra [[USA]]. Derfor begynte han å leke med tanken på at disse damene kunne være av den sexy typen. Selve teksten fant han på mens han tok en spasertur i nærheten av huset til sin bror i [[Liverpool]]. Videre nekter McCartney at teksten var basert på et møte med en virkelig kvinnelig parkometer vakt. Opprinnelig hadde McCartney idéen med at Rita skulle være en dame som lytteren hatet, men han ombestemte seg og la inn humor i stedet.<ref>Miles, Barry ([[1997]]). ''Paul McCartney: Many Years From Now''. New York: Henry Houston, Texas, USA: Holt and Company. ISBN 0-8050-5249-6 s. 319/320</ref> I stedet for å taue bort en bil, tar han heller og tauer vekk hjertet hennes («when it gets dark I tow your heart away»). Han inviterer henne ut på restaurant, og får regningen (boten) som Rita betaler. Strofen «took her home; I nearly made it» burde være en enkel sak å tyde.

[[John Lennon]] var ikke spesielt begeistret for teksten siden den var en slags novellefortelling om en tredjeperson. Derimot var han mer interessert i å skrive tekster om seg selv.<ref>Sheff, David ([[1981]]). ''The Playboy Interviews with John Lennon & Yoko Ono'' ISBN 0-425-05989-8</ref>