Redigerer Louise Brun (avsnitt)

== I rampelyset ==
[[File:Louise Brun OBF03796b.jpg|thumb|200px|Portrett tatt i 1860-årene, på den tid Louise Brun var skuespillerinne i [[Oslo|Christiania]]. {{Byline|Oslo Museum, OB.F03796b.}}]]
Louise var blant dem som meldte seg for opptak høsten 1849 for etableringen av [[Det norske Theater]] i Bergen. Hun avslørte å ha et umiddelbart talent og ble ved åpningsforestillingen [[2. januar]] [[1850]] tatt ut til å spille rollen som Lucretia i [[Ludvig Holberg]]s tre akt komedie ''[[Den Vægelsindede]]''. Hun ble fra starten av utpekt som teaterets primadonna, ble teaterets høyest gasjerte skuespiller, og en hardt arbeidende utøver som alltid møtte vel forberedt til prøvene. I tillegg viste hun refleksjonsevne og intelligens. Likevel mente sceneinstruktør [[Henrik Ibsen]] at det til tross for utenatlæring og stor grad av tekstkontroll var noe mekanisk og ufølsomt over hennes spill. Utsagnet rommer trolig ulikt syn på teaterets fremtredelsesformer, hvor hun fulgte artistisk instruktør [[Herman Laading]]s estetiske anvisninger om dannelse og artikulasjon. Mens Louise Brun var den bærende kraft helt foran ved lamperekken, med deklamatorisk spill, ønsket Ibsen ensemblets samspill og møtepunkter bakover på scenen.

Sammen med sin mann og Henrik Ibsen, dro Louise våren 1852 på studietur til København med stipendium fra teaterkassen. Ved siden av en krevende og altoppslukende skuespillerkarriere fødte hun 11 barn, hvorav fire døde tidlig.

Louise Brun hadde den kvinnelige hovedrolle i nesten alle de stykker som ble spilt under den tiden hun var knyttet til teateret i Bergen, og hun behersket alt fra [[tragedie]]r til [[komedie]]r, selv om hun nok kunne virke noe tung og alvorlig for de lettere, humoristiske rollene. Dessuten var hun en ypperlig sangerinne, som gjorde en god figur i de mange vaudevillene, som var så populære i tiden.

Louise var relativt høy og slank med smalt renskåret ansikt og dype, mørke øyne. Hun la seg til en dannet eleganse som gjorde henne til en selvskreven innehaver av de sentrale damerollene. Publikum trodde hun var vokst opp i de høyere sosiale sjikt, mens de som kjente hennes egentlige bakgrunn undret seg på hvor hun tok det fra. Kollega Marie Midling Bull mente i sine erindringer at hennes foreldrenes oppvekst i Sunnfjord hadde betydning, og at den reflekterte bygdefolkets takt og verdighet, og gjorde hennes vesen så ulik den jevne bergensers joviale tone og gatespråk.

Louise Brun utmerket seg spesielt som fremfører av prologene som gjerne lestes før stykkene ble spilt. Hun hadde en verdige måte å føre seg på, klar diksjon og nyansert replikkføring. I teaterhistorier omtales hun som «kunstens lyse engel» et uttrykk hentet fra åpningsprologen ved «Det norske Theater» i 1850, men Marie Midling Bull forteller i sine erindringer at det at var Claudia Holm som leste denne, mens Louise og hun selv sto i kulissene kostymert for sine roller i ''[[Den Vægelsindede]]'' og ventet på å komme på scenen.

Hun spilte blant annet hovedrollene ved førsteoppførelsen av Ibsens ''[[Fru Inger til Østeraad]]'' i 1855 og som Margit i ''[[Gildet paa Solhoug]]'' i 1856. Av annet spilte hun bl.a. hovedrollen i [[Francis Ponsard]]s tre akts drama om mordersken ''[[Charlotte Corday]]'' ved festforestillingen på stiftelsesdagen i 1852, grevinnen i [[Eugène Scribe]]s tre akts lystspill ''[[Naar Damer føre Krig]]'' samme år, og hertuginne Marlborough i [[Eugène Scribe]]s fem akts komedie ''[[Et Glas Vand]] i 1856.