Redigerer Logik der Forschung (avsnitt)

== Innhold ==
Løsningen på induksjons- og avgrensningsproblemet beskrives i kortform allerede i kapittel&nbsp;I («Erkjennelseslogikkens grunnleggende problem», avsnitt 1–8). Resten av boka utdyper og illustrerer hva disse løsningene innebærer.

Kapittel II («Om metodelærens problem», avsnitt 9–11) poengterer at [[vitenskap]]en kjennetegnes ved sin metode (ikke ved formale krav til dens språk, eller ved dens resultater). Det trengs derfor [[metodologi]]ske regler eller ''[[norm]]er'', som man må bestemme seg for (de kan ikke i sin tur avledes vitenskapelig). Den viktigste metodologiske normen Popper foreslår, er at vitenskapsfolk bør gjøre sine hypoteser så testbare som mulig, dvs. gjøre dem så åpne for [[kritikk]] som mulig. Popper understreker også at metodologien utelukkende berører ''diskusjonen og undersøkelsen'' av nye ideer, mens ''frembringelsen'' av nye ideer er en kreativ prosess som det ikke fins noen metode for.

Kapittel III («Teorier», avsnitt 12–18) forklarer det [[logikk|logiske]] grunnlaget for bokas hovedtese. Vitenskapelige utsagn er ''[[allutsagn]]'' (av typen «alle ravner er svarte») og kan derfor oppfattes som setninger som «forbyr» visse typer observasjoner (dvs. forutsier at visse typer observasjoner ikke er mulig: «det fins ingen ravner som ikke er svarte»). ''[[Eksistensutsagn]]'' (av typen «det fins kvite ravner») oppfyller ikke Poppers krav til vitenskap, siden de ikke «forbyr» noen observasjon. Observasjoner beskrives gjennom ''singulære utsagn'' (av typen «jeg ser her og nå en svart ravn»), som potensielt kan [[falsifisere]] (men ikke verifisere) et allutsagn og [[verifikasjon (vitenskap)|verifisere]] (men ikke falsifisere) et eksistensutsagn.

I kapittel IV («Falsifiserbarhet», avsnitt 19–24) fremhever Popper at man må skille skarpt mellom ''[[falsifiserbarhet]]'' og ''[[falsifikasjon]]''. Det første er en logisk egenskap ved en teori («forbyr» den visse observasjoner?). Det andre er derimot en hendelse eller avgjørelse: En hypotese skal bare oppfattes som falsifisert hvis man har ''anerkjent'' et singulært utsagn som er uforenlig med teorien. Ikke-reproduserbare enkeltobservasjoner er ikke tilstrekkelig for å falsifisere en hypotese; man bør ha identifisert en reproduserbar ''effekt'' som motsier hypotesen, før denne forlates ''til fordel for en bedre hypotese''. Dette innebærer samtidig at heller ikke falsifikasjon på noen måte er enkel eller endelig: Man kan alltid bortforklare uforenlige observasjoner (og derved forhindre falsifikasjonen av en hypotese som bør anses som falsifisert), og man kan også forkaste en hypotese for tidlig (f.eks. før man fikk testa om falsifikasjonen er reproduserbar). Begge feilkilder kan begrenses (men ikke forhindres) gjennom metodologiske normer. (Se utdypende artikkel om ''[[falsifikasjon]]''.)

Kapittel V («Det empiriske grunnlagets problem», avsnitt 25–30) handler om de singulære utsagnene som beskriver empiriske observasjoner og kan falsifisere et allutsagn. Disse singulære utsagnene er i seg selv testbare. Fra ethvert singulært utsagn kan man mao. avlede nye singulære utsagn som testes empirisk (f.eks. kan måleinstrumentenes pålitelighet utsettes for tester). Denne prosessen kan potensielt fortsettes i det uendelige uten at man noen gang vil komme til et singulært utsagn som er absolutt ''sikkert''. Dette kan bare løses ved å gjøre en bevisst og skjønnsmessig ''overenskomst'' om foreløpig å ''anerkjenne'' et visst sett med singulære utsagn (f.eks. å anta at måleinstrumentene er tilstrekkelig pålitelige). Ved behov kan man likevel på et senere tidspunkt revurdere denne overenskomsten (og «gravere dypere»). Vitenskap klarer seg altså ikke uten skjønn, men Popper distanserer seg tydelig fra [[konvensjonalisme]]n ved å påpeke at det er ''observasjonene'' (singulære utsagn) som anerkjennes ved skjønn, ikke ''teoriene'' (allutsagn).

I kapitlene VI («Grader av etterprøvbarhet», avsnitt 31–40) og VII («Enkelhet», avsnitt 41–46) forklarer Popper at en teoris ''empiriske innhold'' og dens ''enkelhet'' øker med dens falsifiserbarhet. Jo mer en teori «forbyr», desto større grad av falsifiserbarhet har den (fordi den kan komme i konflikt med desto flere tenkelige observasjoner), men forteller oss også desto mer om verden, dvs. har et større empirisk innhold. Samtidig er den mest falsifiserbare av flere teorier også den enkleste, i den forstand at den trenger færre parametere for å beskrives (og dermed færre observasjoner for å tilbakevises).

I et lengre kapittel om «[[Sannsynlighet]]» (VIII, avsnitt 47–72) tar Popper for seg [[statistikk|statistiske]] sammenhenger i naturen, og hvordan disse kan testes vitenskapelig. Han viser at statistiske teorier i utgangspunktet verken er verifiserbare eller falsifiserbare (fordi verken eksistens- eller allutsagn kan avledes fra statistiske teorier). Hans løsningsforslag er å gjøre statistiske teorier falsifiserbare gjennom en metodologisk overenskomst om å anse teorien som falsifisert hvis en observert sekvens har en veldig liten sannsynlighet gitt at teorien er sann (der verdien som tilsvarer en «veldig liten sannsynlighet» er opp til forskersamfunnet, men må spesifiseres før testen gjennomføres).<ref>På veien til denne konklusjonen klarer Popper dessuten å bevise [[de store talls lov]] uten å forutsette [[konvergens (matematikk)|konvergens]] som et [[aksiom]].</ref>

I kapittel IX («Kommentarer til kvantemekanikken», avsnitt 73–78) anvender Popper de nyvunne innsiktene på et aktuelt forskningsfelt, nemlig [[kvantemekanikk]]en. Popper aksepterer fullt ut [[Werner Heisenberg|Heisenbergs]] ''matematiske beskrivelse'' av [[Heisenbergs uskarphetsrelasjon|uskarphetsrelasjonen]] («Heisenberg-''formelen''», som han kaller den), men er uenig i Heisenbergs ''interpretasjon'' av denne formelen som en «ubestemthetsrelasjon». Istedenfor mener han at hver enkelt partikkel har en nøyaktig definert og målbar bane (posisjon og [[bevegelsesmengde]]). Heisenberg-formelen angir bare spredninga som partikler blir utsatt for ved måling, slik at ''forutsigelsen'' av partiklenes egenskaper ''etter'' en måling kun er mulig som et ''statistisk'' utsagn. (Se utdypende artikkel om [[Poppers kvantemekaniske eksperiment|Poppers tolkning av kvantemekanikken]].)

Bokas siste kapittel (X, «Velprøvdhet», avsnitt 79–85) forklarer i detalj hva Popper mener med at en teori blir ''styrka'' eller er ''velprøvd'': [[velprøvdhet|Styrkningsgraden eller velprøvdheten]] til en ikke falsifisert hypotese kan defineres som strengheten av testene som hypotesen har blitt utsatt for. Selv om styrkning kan ses på som en form for positiv støtte til hypotesen, er styrkning alltid bare tentativ (midlertidig), og må derfor ikke tolkes som hypotesens ''bekreftelse''. Popper forklarer også at styrkningsgrad ikke er et mål på teoriens [[sannsynlighet]]. Tvert imot har en teori mer empirisk innhold jo ''mindre'' sannsynlig den er, mens teoriens velprøvdhet ''øker'' med dens empiriske innhold. (Se utdypende artikkel om ''[[velprøvdhet]]''.)

Appendiksene (som økte i antall fra 7 i 1934 til 27 i 1994) utdyper og utvider noen av bokas emner. Blant mye annet inneholder de en ny aksiomatisering av [[sannsynlighetsregning]],<ref>Poppers aksiomatisering av sannsynlighetsregning er utvikla uavhengig av og er mer generell enn [[Andrej Kolmogorov|Kolmogorovs]] aksiomatisering ({{Kilde bok
| forfatter=A.N. Kolmogorow
| utgivelsesår=1933
| tittel=Grundbegriffe der Wahrscheinlichkeitstheorie
| utgivelsessted=Berlin
| forlag=Springer}}), og den gir opphav til en alternativ [[semantikk]] for [[utsagnslogikk]]en</ref> formler for [[velprøvdhet]] og for [[sannhetsnærhet]].