Redigerer Little Norway (avsnitt)

==Bakgrunn==

Da kampene i Sør-Norge opphørte, fikk kaptein [[Bjarne Øen]], som fungerte som sjef for Hærens flyvåpen, en tredelt ordre av [[Otto Ruge|general Ruge]]: 
*bring utdannet flypersonell til Storbritannia, 
*få britene til å hjelpe til med fly for å opprette norske skvadroner med dette personellet, og 
*sett disse skvadronene inn i kampene i Nord-Norge.

En uke senere reiste Øen med en fiskeskøyte til Lerwick på Shetland med 16 mann. Et forsøk noen dager tidligere hadde endt med at de måtte snu etter å ha blitt angrepet av tyske fly. Noen dager senere reiste en polsk troppetransport mot Skottland med 19 mann.  Båten ble senket og en norsk flyger og flere britiske soldater omkom.  De overlevende reiste senere med et annet polsk fartøy, og etter ankomst i Glasgow meldte de seg for Øen.  Så, den 7. juni 1940, reiste [[HMS «Devonshire» (1927)|HMS «Devonshire»]] med konge, kronprins, regjering og 24 mann fra flyvåpnene til Storbritannia.

I tillegg til disse mannskapene, hadde en rekke andre flygere kommet til Storbritannia på egen hånd. Blant annet hadde flygere fra Marinens flyvåpen fløyet Heinkel-flyene over Nordsjøen.

[[Johan Koren Christie]], [[Wsevolod Walentinowitch Bulukin]], [[Gunnar Halle (offiser)|Gunnar Halle]] og Olav Bakke Stene var blant de første som kom til Toronto og de ledet oppbyggingen av Little Norway. [[Ole Reistad]] tok over ledelsen i april 1941.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Omholt-Jensen, Edvard | utgivelsesår = 1986 | tittel = Ole Reistad : "the spirit of Little Norway": biografi | isbn = 8273341429 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Atheneum | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013061106017 | side = }} </ref>

Siden ankomsten til London, hadde Øen deltatt i samtaler med [[Air Ministry]] om hvordan man best skulle utnytte mannskapene som etterhvert strømmet til.

Ved siden av samtaler om hvor og hvordan norsk flypersonell skulle settes inn, var det også diskusjoner om utdanning og opplæring av ytterligere personell. Øen var i Frankrike i juni og hadde samtaler om oppretting av en flyskole der, men Frankrike kapitulerte like etter. Samtidig var [[Ole Reistad]] i Finland for om mulig å opprette en treningsleir der. Finnene var takknemlige for det arbeidet Reistad og Norsk Aero Klubb hadde gjort for opplæring av finske flygere under [[vinterkrigen]], men Reistad fornemte en stigende tyskvennlig innstilling, og planene om trening av nordmenn i Finland ble lagt vekk.

Samtidig var en kommisjon bestående av kaptein [[Birger Fredrik Motzfeldt|Birger F. Motzfeldt]] og orlogskaptein Kristian Østby, i USA og forhandlet om kontrakter på flymateriell.<ref>Fra Spitfire til F-16: s. 28</ref> Da Motzfeldt meldte seg for Øen i London, hadde han med seg kontrakter på 36 Douglas bombefly, 36 Curtiss jagerfly, 24 Northrop sjøfly og 110 Wright Cyclone-motorer. På vei tilbake til USA, dit han var blitt beordret som assisterende militærattaché, skrev han et PM om hvordan dette materiellet best skulle utnyttes. På et møte med generalkonsulen i Canada, Daniel Steen, ble dette dokumentet lagt frem. Steen tok snarest kontakt med canadiske myndigheter, som i juli stilte [[Billy Bishop Toronto City lufthavn|Toronto Island Airport]] sentralt i [[Toronto]] til disposisjon.  [[Den norske regjeringen]] i [[London]] kunne så i juli 1940 undertegne en avtale med Canada om å få opprette treningsleiren for å utdanne norske [[flyver]]e og bakkemannskaper. I august kom major Øen til Toronto, sammen med om lag 130 flygere og annet luftpersonell, på to kystfartøyer fra Bergenske Dampskibsselskap, [[DS «Iris»]] og [[DS «Lyra»]].