Redigerer Limbo (avsnitt)

==En læreoppfatning innen katolisismen== 
Limbo oppstod i middelalderen som en teologisk læreoppfatning i [[katolsk]] kristendom om den mellomtilstand til sjeler fra gode mennesker som døde før Jesu oppstandelse befant seg i inntil Jesus for ned til dødsriket og forløste sjelene der (de som var i «fedrenes limbo»), og den permanente tilstand til sjeler fra udøpte spedbarn (uskyldige, men ikke fridd fra arvesynd). [[Thomas Aquinas]] anså limbo som en barmhjertighetsgjerning for spedbarn som døde før man rakk å [[dåp|døpe]] dem. Den ble forstått som en tilstand uten smerte, men samtidig uten gudsnærhet.

Denne læreoppfatning ble imidlertid aldri dogmatisert, og har derfor ikke inngått som offisiell katolsk lære. Samtidig heter det om dåpens nødvendighet (i [[Den katolske kirkes katekisme]], n. 1257 – wikipedias uthevelser): 

:''«Herren selv sier at det er nødvendig å bli døpt for å bli frelst. Han befalte også sine disipler å forkynne Evangeliet for alle folkeslag og å døpe dem. Dåpen er nødvendig til frelse for dem Evangeliet er blitt forkynt for, og som har hatt mulighet for å be om sakramentet. '''Kirken kjenner intet annet middel enn dåpen for å nå evig salighet'''. Av den grunn vokter den seg vel for å ta lett på den sendelse den har fått fra Herren, nemlig å la alle de som kan bli døpt, "fødes av vann og Ånd". Gud har bundet frelsen til dåpens sakrament, men '''selv er Han ikke bundet''' av sine sakramenter.»''

Limbo nevnes ikke i Den katolske kirkes katekisme. Jf. n. 1261:

:''«Når det gjelder barn som døde uten å ha blitt døpt, kan ikke Kirken gjøre annet enn å overgi dem til Guds miskunn, slik den gjør i sitt gravferdsrituale for dem. For Guds store miskunn, Han som vil at alle mennesker skal bli frelst,188 og Jesu mildhet mot barna som fikk Ham til å si: "La barna komme til meg, og vis dem ikke bort" (Mark 10, 14), gir oss håp om at det finnes en vei til frelse for barn som er døde uten dåp. Desto alvorligere skal man også ta Kirkens oppfordring til ikke å hindre barna i å komme til Kristus ved å ta imot den hellige dåps gave.»''

Limbo reflekteres heller ikke i Det romerske missales rituale for begravelse av udøpte spedbarn ([[1970]]) eller i ''Pastoralis Actio'', et Vatikandokument fra [[Kongregasjonen for troslæren]] i [[1980]] om barnedåp. 

Spekulasjonen om limbo oppstod som en refleksjon over at dåpen anses som frelsesnødvendig. Den katolske kirke har ingen offisiell lære om udøpte avdøde spedbarns evige skjebne, og fastholder at dåpen er den «ordinære» frelsesvei. Vatikanets internasjonale teologiske kommisjon fremholdt i en vurdering i april [[2007]] at teorien om limbo gjenspeiler en oppfatning og forløsningen som synes urimelig restriktiv i lys av Guds alminnelige frelsesvilje, og fremholder at kirken gjør rett i å «håpe» at udøpte avdøde barn befinner seg i Guds saliggjørende åsyn. Dokumentet trekker ingen bastant konklusjon, men sier at ''«... ved siden av teorien om limbo (som forblir en mulig teologisk opsjon) finnes det andre måter å integrere og sikre de trosprinsipper som fremkommer fra Den hellige skrift.»'' Det var i [[2004]] at [[Johannes Paul II]] hadde gitt kommisjonen i oppdrag å utarbeide en stillingtagen. Påpekningen av at limbo aldri har vært dogmatisert katolsk lære har vært gjort mange ganger tidligere, blant annet i [[1985]] av daværende prefekt for Kongregasjonen for troslæren, [[kardinal]] [[Joseph Ratzinger]]: ''«'Limbus' har aldri vært definert trossannhet. Jeg personlig – altså når jeg uttaler meg som teolog og ikke som prefekt for kongregasjonen – ville la den falle, ettersom den alltid bare har vært en teologisk hypotese»''.