Redigerer Levin August von Bennigsen (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Bennigsen var sønn av en oberst og han utmerket seg allerede som 18-årig kaptein under avslutningen av [[sjuårskrigen]] (1756–63). Bennigsens karriere ble imidlertid forhindret av at faren mistet hele sin formue og Bennigsen fikk tilbud av [[Katarina II av Russland]] om å gå inn i russisk tjeneste. Han aksepterte dette og ble som 28-åring utnevnt til [[oberst]]. 

=== Karriere ===
Han ble snart en favoritt hos keiserinne Katarina og sloss med stor framgang mot både tyrkere og persere i kriger på 1780- og 1790-tallet, herunder [[Den russisk-tyrkiske krig (1787–1792)|Den russisk-tyrkiske krig]]. Bennigsen havnet etter hvert i unåde hos keiserinnens etterfølger og sønn [[Paul I av Russland]]. 

Men etter at [[Aleksander I av Russland]] ble tsar fikk Bennigsen atter keiserembetets gunst. Han rivaliserte med [[Mikhail Kutuzov]] og Buxhövden om å ha kontrollen over de  militære operasjonene mot [[Napoléon Bonaparte]]. Han overtok som [[øverstkommanderende]] for den russiske hæren etter nederlaget i [[Slaget ved Austerlitz|Austerlitz]] i 1805 og bygget opp den russiske hæren på nytt. 

Da Napoleons tropper oversvømte [[Preussen]] i 1807 og inntok [[Berlin]], forberedte han de russiske styrkene på ny krig. I [[slaget ved Eylau]] senere samme år lyktes nesten Bennigsen å slå Napoleons styrker i snøstormen, og påførte de franske styrkene store tap. Men i det siste øyeblikket lyktes det den franske marskalken [[Michel Ney]] («Den tapreste av de tapre») å få forsterkninger og slå Bennigsen på retrett. Han hadde imidlertid hatt mindre tap enn Napoleon og de franske styrkene ble tvunget til å gjøre et opphold i sin framrykking for å gjenvinne sin tidligere slagkraft.

Noen måneder senere ble imidlertid Bennigsen slått i et [[Slaget ved Friedland|avgjørende slag ved Friedland]] hvor Russland ble tvunget til å gå med på vilkårene i [[freden i Tilsit]]. Bennigsen beholdt etter dette nederlaget likevel sin innflytelse hos keiseren, men hadde fram til den nye krigen mot Frankrike i 1812 ikke noen kommando over den russiske hæren. Det ble i stedet menn som Buxhövden, [[Michael Andreas Barclay de Tolly]] og [[Pjotr Ivanovitsj Bagration]] som fikk tsar Alexanders oppmerksomhet. 

I 1812 var det Michail Kutuzov som igjen ble øverstkommanderende for den russiske hæren og i samsvar med de opprinnelige planene gjennomførte han «[[Brent jords taktikk]]» og reddet Russland fra nederlag og fransk okkupasjon. General Bennigsen var med i krigsrådet og gjenvant mye av sin tidligere innflytelse hos keiseren. Da de russiske styrkene invaderte Tyskland i 1813 for å drive ut franskmennene sammen med sine allierte prøysserne og østerrikerne, fikk Bennigsen kommandoen over det russiske korpset som ble sendt mot [[Hamburg]]. Byen ble sterk forsvart av en fransk styrke under [[Louis Nicolas Davout]], og det var først etter at Napoleon hadde abdisert og den senere fredsslutningen var et faktum at den franske garnisonen forlot byen og russerne kunne gjøre sitt inntog i Hamburg.

Bennigsen ble tildelt en rekke utmerkelser, blant annet [[Sankt Georgsordenen]] av første klasse. Han ble guvernør i sørlige Russland. Han vendte senere tilbake til Tyskland. Bennigsen var en god taktiker og hans nederlag i slaget ved Friedland kom i hovedsak som følge av den franske overlegenheten. Med sin tyske bakgrunn, ble han imidlertid uglesett av de russiske generalene.

Bennigsens sønn, Alexander, ble statsminister i [[Hannover (stat)|Hannover]].