Redigerer Levada (avsnitt)

== Bakgrunn og bruk ==

Det meste av Madeiras befolkning har heilt fra den første koloniseringa holdt til på den sørvestlige delen av øya. Det er også i sør det har vært mest jordbruk. Dette er imidlertid relativt tørre områder. Nordsida er derimot prega av fuktige vinder som kommer inn, og som slipper mye [[nedbør]] i møte med øyas langsgående fjell. 

Madeira består av [[vulkanske bergarter|vulkanisk fjell]] ([[lava]]), som er svært porøst, og regnvann samler seg ikke i innsjøer, men sildrer ned i berggrunnen. Når dette vannet så treffer mer solid berg, vil det tvinges ut i dagen igjen i kilder, og i dalbunner og [[ravine]]r føres det ned til og ut i havet. Allerede de tidligste bosetterne på Madeira innså at regnvannet måtte samles og ledes til jordbruksområdene. 

De første kanalene var nokså bratte, men etter hvert utvikla en teknikker for å frakte vannet over lange strekninger. Levadaene blei bygd med minst mulig helling, og de fulgte terrenget perfekt der de gikk inn i og ut av øyas tallrike daler. Undervegs var det porter, der vannet periodevis kunne slippes ut til gårdene lenger ned. De første levadaene blei naturlig nok bygd manuelt. Det var ikke uvanlig å benytte straffanger eller [[slave]]r fra de portugisiske koloniene i [[Afrika]] til dette. Det var et strabasiøst arbeid i uvegsomt terreng. Mange steder måtte arbeiderne henge i kurver for å bryte plass til fjellhyller. Andre steder blei det anlagt [[akvadukt]]er. Med tida blei imidlertid også levadabygginga maskinell, og det er stor forskjell å se på gamle og nye kanaler. Materialet var sannsynligvis tre i begynnelsen, men en gikk raskt over til stein. I dag benyttes [[betong]]. Etter hvert er det også blitt vanlig å legge vannet i tunnel, dersom det ikke trengs lokal tilgang til det undervegs. Tidligere leverte enkelte levadaer vannkraft som kunne drive møller direkte. I seinere tid mater de [[vannkraftverk]] og bidrar dermed til Madeiras strømforsyning. Levada-systemet brukes også til vannforsyning til de større byene, som hovedstaden [[Funchal]].

Anlegga var i utgangspunktet eid og styrt av staten. Lokale lover fastsatte fordelinga av vannet, og det blei ansatt egne kontrollører som hadde oppsyn med driften. På slutten av 1800-tallet blei så levada-systemet privatisert, noe som førte til hyppige konflikter. Det blei opp til kanaleierne å avgjøre hvilke gårder som skulle få vann når og hvilke mengder. I tillegg forekom det at spekulanter kjøpte opp reguleringsbassengene som var bygd i høyden, og slik oppnådde full kontroll med vannet. Stridighetene hindra utviklinga av jordbruk og annet næringsliv på Madeira, og etter andre verdenskrig overtok staten igjen. Det er nå en offentlig etat som eier, utvikler og vedlikeholder levadasystemet. Ansatte ''lavadeiros'' har ansvaret for oppsyn med og vedlikehold av kanalnettet.