Redigerer Lepramuseet (avsnitt)

== Stiftelsen ==
<div style="float:left;width:185px">
[[Fil:Lepramuseet - 5.jpg|thumb|left|150px|Apoteket{{Byline|Nina Aldin Thune}}]]
[[Fil:Lepramuseet - 6.jpg|thumb|left|150px|Sykerom{{Byline|Nina Aldin Thune}}]]
[[Fil:Lepramuseet - 8.jpg|thumb|left|150px|Kjøkken{{Byline|Nina Aldin Thune}}]]
</div>
[[Fil:Reichborn stjorgen.jpg|thumb|[[Johan Joachim Reichborn]]s tegning av St. Jørgens Hospital, 1768]]
[[Fil:Bergen-Leprocy-Center.jpg|thumb|Interiør]]
[[Fil:Lepramuseet - 9.jpg|thumb|Urtehagen {{Byline|Nina Aldin Thune}}]]
St. Jørgens Hospital er en av Norges eldste [[stiftelse]]r og en av Skandinavias eldste [[sykehus]]institusjoner. Sykehusdriften går tilbake til 1411, og ned gjennom århundrene har hospitalet hatt sin plass i det bergenske bybildet. St Jørgen kirke var [[sognekirke]] for [[Årstad]] [[menighet]] frem til 1886, og kirken ble ofte brukt til barne[[dåp]], noe som tok en brå slutt da det ble klart at spedalskhet er smittsomt. Til tider var det 150 pasienter i det lille sykehuset, og opptil tre personer sov på hvert av de knapt 4 m² store rommene. Økonomien var presset, og dr. H.P. Dahl la ned to syke ryggmarger på sprit, i rhinskvinflasker. I 1994 var museet sertifisert som en ''off the wall attraction'' («en sær severdighet»).<ref>Om Lepramuseet, ''[[Bergens Tidende]]'' 21. september 1994</ref>

Bergen hadde fått [[apotek]] i 1588, men først på 1590-tallet omtales universitetsutdannede leger. I 1603 ble Villads Adamssøn utnevnt til [[stadsfysikus]], og det virker sannsynlig at det hørte til hans virke å føre tilsyn med spedalskesykehuset. Lenge hadde ikke sykehuskirken egen [[prest]]. I 1567 var det fremdeles [[Bergen domkirke|domkirkens]] prest [[Absalon Pederssøn Beyer]] som stod for [[begravelse]]ne ''paa Spitals kirkegaard'', men i 1572 ble det avtalt med den aldrende presten Gustaff Olsen at han fikk legge seg inn på sykehuset mot å stå for pasientenes [[sjelesorg]]. [[Halsnøy kloster]] hadde donert messeklær og [[alterkalk]].<ref>[https://www.nb.no/nbsok/nb/f3c88f00eeac4e359918f22227a00acb?lang=no#27 ''De fattige Christi lemmer]</ref>

På slutten av 1600-tallet var Norge og Island de eneste land i Vest-Europa som var rammet av lepra i større omfang. Fra omkring 1830 opplevde Vestlandet en kraftig oppblomstring av sykdommen. Bergen ble dermed Europas leprahovedstad. Flertallet av pasientene var fattige fiskere og bønder fra [[Hordaland]] og [[Sogn og Fjordane]]. Plass var det bare til de aller sykeste. [[Hygiene]]n var elendig, og matmangelen stor. I 1816 kalte [[Johan Ernst Welhaven]] hospitalet for «en gravplass for levende». Peder Olsen Feidie fra [[Leikanger]] skrev i 1835 i et klagebrev: «Ak herre! hjælp os, vi forgåe!» De siste pasientene døde så sent som i 1946, to kvinner fra [[Fjell kommune|Fjell]] og [[Eivindvik]] som ble innlagt på 1890-tallet.<ref>Om St. Jørgens hospital, ''Bergens Tidende'' 12. mars 2011</ref>

Institusjonen gjennomlevde århundrene som en del av samfunnet omkring, men også utskilt som en egen by i byen. De ni [[Kulturminnevern|fredede]] bygningene er alle gjenreist etter [[bybranner i Bergen|bybrannen i 1702]], og pr i dag utgjør de ett av de best bevarte leprahospitalene i Europa. Men bygningene er fulle av setningsskader, fordi grunnen under dem forsvinner sakte, men sikkert.<ref>Marita Ramsvik: «Grunnen under lepramuseet synker», ''Bergens Tidende'' 30. september 2020</ref>