Redigerer Leo von Caprivi (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Caprivi var av [[Slovenia|slovensk]] opprinnelse. Familien, med det opprinnelige navnet ''Kopriva'', stammet fra [[Koprivnik]] i [[Kočevski Rog]], men hadde senere slått seg ned i Schlesien i Preussen. Han var eldste sønn av den prøyssiske ''Obertribunalrat'' og ''[[Syndikus|Kronsyndikus]]'' [[Leopold von Caprivi]] (1797–1865), medlem av ''[[Preußisches Herrenhaus]]'', og hans hustru Emilie Köpke (1803–1871).<ref name=":0">{{Kilde www|url = https://www.dhm.de/lemo/biografie/leo-caprivi|tittel = Leo von Caprivi 1831-1899|besøksdato = 2015-11-24|forfattere = Dorlis Blume|dato = |forlag = LeMO}}</ref> Moren stammet fra et borgerlig hjem. Faren var teologiprofessor og leder for [[Berlinisches Gymnasium zum Grauen Kloster]] [[Georg Gustav Samuel Köpke|Gustav Köpke]].

=== Karriere ===
Caprivi gikk i 1849 inn i hæren, og deltok i krigene mot Østerrike i 1866 og mot Frankrike i 1870.<ref name=":0" /> Etter hvert ble han [[general]] i infanteriet og stabssjef. Mellom 1883 og 1888 var han sjef for [[Admiralitet|admiralitetet]].

Caprivi ble i 1890 Bismarcks etterfølger som prøyssisk ministerpresident og tysk kansler.<ref name=":0" /> [[Leo von Caprivis regjering]] var preget av en ny kurs i både utenriks- og innenrikspolitikken. Han forsonte seg med [[SPD|sosialdemokratene]], som hadde vært Bismarcks bitreste fiender. Videre førte han en pro-britisk utenrikspolitikk. Dette kom blant annet til uttrykk gjennom [[Zanzibartraktaten]], hvor britene avstod [[Helgoland]] (nå i Schleswig-Holstein) og [[Caprivistripen]] (i dagens [[Namibia]]) til Tyskland i bytte mot at Tyskland gav opp krav på Zanzibar og deler av Betschuanaland. Med denne politikken skapte han seg fiender blant kolonialisme-forkjempere, og med sin frihandelspolitikk også blant konservative landbruksfolk.

I hans regjeringstid ble den såkalte «gjenforsikringsavtalen» ikke fornyet. Avtalen var resultatet av Bismarcks forsøk på å opprettholde en allianse med [[Russland]] etter at Trekeiserforbundet (Tyskland, Russland og Østerrike-Ungarn) brøt sammen, noe som hadde ødelagt balansen i Bismarcks alliansesystem.

I 1892 måtte han gå av som prøyssisk statsminister etter å ha tapt en avstemning i det prøyssiske parlamentet om en utdannelseslov. Dette førte til en lite gunstig deling av makten mellom kansleren og etterfølgeren som prøyssisk statsminister, [[Botho zu Eulenburg]]. De ble i 1894 begge etterfulgt av fyrst [[Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst]].

En politiske årsak til Caprivis avgang som kansler var uenighet mellom ham og keiseren, om lovforslagene som skulle undertrykke sosialdemokratene, de såkalte [[Umsturzvorlage]].SPD var partiet som ble knyttet til omveltning (Umsturz).<ref name=":0" /> Caprivi ønsket ikke å fremme forslagene (Vorlage) for Riksdagen, da han ikke regnet med de ville gå igjennom.