Redigerer Lemnisk (avsnitt)

==Klassifisering==
===Isolerte språk ?===
{{Utdypende|Tyrsenske språk}}
[[Fil:Tyrsenian languages.svg|thumb|Kart over spredningen av tyrsenske språk.{{byline|Tegning av ArnoldPlaton|2. oktober 2012}}]]
Både lemnisk, etruskisk, raetisk og kamunisk har lenge vært ansett som isolerte språk som ikke tilhører noen språkfamilie. De regnes også som [[paleo-europeiske språk|paleo-europeiske]] og [[førindoeuropeiske språk]]. Disse språkene, eller deres forgjengere, eksisterte i [[Europa]] før de [[indoeuropeiske språk]]ene og de [[uralske språk]]ene kom inn fra [[Asia]].

Oppdagelsen av den tyrsenske språkfamilien er derfor et stort fremskritt for lingvistikken. I neste omgang kan dette hjelpe [[arkeolog]]er og [[historiker]]e i å gjenskape oldtidens hendelser både i [[Middelhavet]] og i [[Alpene]].

* Lemnisk er attestert i 16 inskripsjoner fra Limnos, som alle er daterte til det 6. århundre f.Kr.
* Etruskisk var språket til [[etruskere|etruskerne]] i [[Etruria]]. Etruskisk er dokumentert i mer enn 13&nbsp;000 inskripsjoner som er skrevet i [[det etruskiske alfabetet]]. Dateringen spenner fra omkring 700 f.Kr. til 100 f.Kr.
* Raetisk var språket som ble talt i den [[Romerriket|romerske provinsen]] [[Raetia]] i Alpene. Det er kjent fra omkring 280 inskripsjoner fra det 5. til det 1. århundre f.Kr.
* Kamunisk er muligens beslektet med raetisk. Det ble talt i [[Val Camonica]] og [[Valtellina]] i de sentrale Alpene. Det er kjent fra omkring 170 inskripsjoner, som er daterte til perioden 500 f.Kr. til 50 e.Kr.

Den tyske lingvisten Helmut Rix (1926–2004) foreslo i 1998 at de tre førstnevnte språkene utgjorde en tyrsensk språkfamilie.<ref name="Rix1998"/> Også kamunisk har etter hvert blitt regnet til denne språkfamilien. Hypotesen til Rix støttes av en rekke lingvister, deriblant Stefan Schumacher,<ref name="Schumacher1998"/><ref name="Schumacher2004"/> [[Carlo De Simone (språkforsker)|Carlo De Simone]],<ref name="Simone2011"/> Norbert Oettinger,<ref name="Oettinger2010"/> Simona Marchesini,<ref name="Simone2013"/> og [[Rex E. Wallace]].<ref name="Wallace2018"/>

===Den etruskiske gåte===
{{utdypende|Etruskernes opprinnelse}}
Forskjellige forsøk på å plassere etruskisk innenfor en større språkfamilie har vært omstridt. Denne diskusjonen har ofte vært knyttet til spørsmålet om etruskernes ''opprinnelse som etnisk gruppe''. Helt siden oldtiden har de lærde vært uenige om hvorvidt etruskerne var Italias urbefolkning, eller om de var innvandrere østfra.

I det 8. århundre f.Kr. omtalte den greske historiker [[Hesiod]] i sitt verk ''[[Theogony]]'' at [[tyrsenere|tyrsenerne]] (etruskerne) bebodde det sentrale Italia sammen med latinere.<ref>Hesiod, ''Theogony'' 1015.</ref> Den ''homeriske hymne'' til Dionysos fra det 7. århundre f.Kr.<ref>Homeric Hymn to Dionysus, 7.7–8</ref> omtaler dem som pirater.<ref name=Brown545560>John Pairman Brown, ''Israel and Hellas'', Vol. 2 (2000) p. 211</ref>
[[Fil:Common Tyrrhenic model.svg|thumb|Et tenkt stamtre for tre av de [[tyrsenske språk]]{{byline|Vektorisering av Sushant savla|26. oktober 2019}}]]
I det 5. århundre f.Kr. begynte greske forfattere å assosiere tyrsenerne med [[pelasgerne]], et ikke-gresk folk som var bosatt på øyene i det nordlige [[Egeerhavet]]. Historikerne [[Thucydides]] (4.109) og [[Herodotus]] (6.137) omtalte Limnos som pelasgernes bosted, og Thucydides identifiserte dem som «hørende til tyrsenerne» (τὸ δὲ πλεῖστον Πελασγικόν, τῶν καὶ Λῆμνόν ποτε καὶ Ἀθήνας Τυρσηνῶν). I sitt verk ''Geografika'' (V, 2) siterte den greske historikeren [[Strabon]] den tidligere historikeren [[Anticlides]]. Han hevdet at pelasgerne migrerte til Italia via [[Lydia]]. De kom fra øyene Limnos og [[Gökçeada|Ímvros]], og deltok i grunnleggelsen av Etruria. 

Ifølge Strabon og Herodotus (1.94) ble migrasjonen ledet av Tyrsenos, sønn av kong [[Atys av Lydia]]. Strabon tilføyde at pelasgerne på Limnos og Ímvros fulgte med Tyrsenos til [[den italienske halvøy]]. Ifølge logografen [[Hellanikos av Lesbos]] (1.28–3) var det også en pelasgisk migrasjon fra [[Thessalia]] til Italia. Den førte til den pelasgiske kolonisering av Tyrrenia, og derfor ble de kjent som tyrsenere.

I det første århundre f.Kr. avviste imidlertid [[Dionysios fra Halikarnassos]] (f. 60 f.Kr.) påstandene fra andre greske historikere om en migrasjon østfra. Han hevdet at etruskerne var Italias urbefolkning og var forskjellige fra både pelasgere og lydiere.<ref name=Dionysius>{{cite book |author=Dionysius of Halicarnassus |author-link=Dionysius of Halicarnassus |title=Roman Antiquities |at=Book I, Chapters 30 1}}</ref> 

Et studium av [[mtDNA]], som ble publisert i 2013, viser at genene til etruskerne hadde mye til felles med andre [[Neolittisk tid|neolittiske]] folkegrupper fra det sentrale Europa og fra [[Toscana]]. Og det samme gjelder talere av raetiske språk, som ble snakket sør og nord for Alpene.<ref name=Ghirotto2013>{{cite journal | pmc= 3566088|doi=10.1371/journal.pone.0055519| journal=PLOS ONE |title=Origins and Evolution of the Etruscans' mtDNA | date=2013 | pmid=23405165 | volume= 8| issue= 2| pages= e55519|vauthors=Ghirotto S, Tassi F, Fumagalli E, Colonna V, Sandionigi A, Lari M, et al|display-authors=etal|bibcode=2013PLoSO...855519G}}</ref><ref name=Tassi2013>{{cite journal |doi=10.1002/ajpa.22319| journal=American Journal of Physical Anthropology | title=Genetic evidence does not support an Etruscan origin in Anatolia.| date=2013 | pmid=23900768 | volume=152 | issue= 1| pages= 11–18|vauthors=Tassi F, Ghirotto S, Caramelli D, Barbujani G|display-authors=etal}}</ref> Et genetisk studium fra [[Stanford University]] som ble publisert i journalen ''[[Science (journal)|Science]]'' i 2019, hadde analysert [[autosomal dominant]] [[DNA]] hos 11 individer fra [[jernalderen]] i og omkring [[Roma]]. Studiet konkluderte med at etruskere (900–600 f.Kr.) og latinere (900–200 f.Kr.) fra det gamle Latium var samme folket, selv om språket var forskjellig. Etruskerne hadde, i likhet med latinerne, også gener fra de vestlige steppehorder i dagens er [[Ukraina]]. De hadde gener fra det som betraktes som det [[urindoeuropeisk]]e hjemland, selv om de snakket et førindoeuropeisk språk.<ref name=Antonio2019>{{cite journal |last1= Antonio |first1=Margaret L.|last2=Gao |first2=Ziyue |last3=M. Moots |first3= Hannah |date=2019-11-08 |title=Ancient Rome: A genetic crossroads of Europe and the Mediterranean |journal=Science  |language=en |location= Washington D.C.|publisher=American Association for the Advancement of Science |volume= 366 |issue= 6466|pages=708–714 |doi=10.1126/science.aay6826 |pmid=31699931|pmc=7093155|quote=Interestingly, although Iron Age individuals were sampled from both Etruscan (n=3) and Latin (n=6) contexts, we did not detect any significant differences between the two groups with f4 statistics in the form of f4(RMPR_Etruscan, RMPR_Latin; test population, Onge), suggesting shared origins or extensive genetic exchange between them. |hdl= 2318/1715466|hdl-access= free}}</ref>

Når det gjelder den materielle kulturen, så vei vi at raeterne oppholdt seg i et område som ble dekket av [[urnemarkskulturen]] (1300–700 f.Kr). Den etruskiske sivilisasjon er knyttet til [[villanovakulturen]], som igjen utsprang fra urnemarkskulturen omkring 1200 f.Kr. Det som preget disse kulturene var at de [[kremasjon|kremerte]] sine døde og la dem i [[urne]]r. Urnemarkskulturen er ofte definert som «[[keltisk|urkeltisk]]», men etruskerne var ikke keltere. De hadde bare overtatt gravskikkene fra keltiske naboer i nord, og dette tilsier igjen at de har vært i Italia veldig lenge.

Både etruskisk og lemnisk har to spesielle former for [[dativ]], hvor type-I er markert med [[suffiks]]et ''*-si'' og type-II med suffikset ''*-ale''. Dette er [[kasus]] som er helt unike for disse språkene. På Lemnos-stelen er dette dokumentert på lemnisk i ordene ''Hulaie-ši'' («for Hulaie») og ''Φukiasi-ale'' («for Phocaean»). Eksempler i etruskisk er ''aule-si'' («til Aule») på steintavlen ''[[Cippus Perusinus]]'', såvel som inskripsjonen ''mi mulu Laris-ale Velχaina-si'' («Jeg ble velsignet for Laris Velchaina»).

Etruskisk og lemnisk deler også et [[genitiv]] i form av suffikset ''*-s'' og et enkelt [[tempus]] i ''a-i''. Etruskisk ''ame'' («var») er således en bøyning av ''*amai'', mens genitiv-endelsen ''-ai'' på lemnisk er dokumentert i ''šivai'' («levde»).