Redigerer Ledemotiv (avsnitt)

== Klassisk musikk ==
=== Tidlige forekomster i klassisk musikk ===
Bruken av karakteristiske, korte, tilbakevendende motiver i orkestermusikk kan spores tilbake til begynnelsen av det [[17. århundre|syttende århundre]], som ''[[L'Orfeo]]'' av [[Claudio Monteverdi|Monteverdi]]. I fransk opera på slutten av det [[18. århundre|attende århundre]] (for eksempel verkene til [[Christoph Willibald Gluck|Gluck]], [[André Grétry|Grétry]] og [[Étienne Méhul|Méhul]]), kan «erindrings-motiv» identifiseres, noe som kan gjenta seg på et betydelig tidspunkt i handlingen for å etablere en tilknytning til tidligere hendelser. Deres bruk er imidlertid ikke omfattende eller systematisk. Kraften til teknikken ble utnyttet tidlig på 1800-tallet av komponister av romantisk opera, som [[Carl Maria von Weber]], der gjentatte temaer eller ideer noen ganger ble brukt i forbindelse med spesifikke karakterer (f.eks. Samiel i ''[[Jegerbruden]]'' er forbundet med akkorden til en [[forminsket septim]]).<ref name=":1" /> Den første bruken av ordet «ledemotiv» på trykk, var av kritikeren Friedrich Wilhelm Jähns i beskrivelsen av Webers verk, selv om dette ikke var før i 1871.<ref name=":2" />

Motiver figurerte også av og til i ren instrumental musikk fra den [[Romantikken (musikk)|romantiske perioden]]. Den relaterte ideen om den musikalske ''idée fixe'' ble fremmet av [[Hector Berlioz]] med henvisning til hans ''[[Symphonie fantastique]]'' (1830). Dette rent instrumentale, programmatiske verket har en tilbakevendende melodi som representerer gjenstanden for kunstnerens besatte hengivenhet og skildrer hennes tilstedeværelse i forskjellige virkelige og forestilte situasjoner.

Selv om det kanskje ikke tilsvarer den strenge definisjonen av ledemotiv, har flere av [[Giuseppe Verdi|Verdis]] operaer lignende tematiske melodier, ofte introdusert i [[Ouverture|ouverturene]] eller forspillene, og gjentar seg for å markere tilstedeværelsen av en karakter eller for å påkalle en bestemt følelse. I ''La forza del destino'' gjentas ouverturens åpningstema når Leonora føler skyld eller frykt. I [[Il trovatore|''Il trovatore'']] gjentas temaet for den første arien av Azucena hver gang hun minnes om skrekken da moren hennes ble brent levende og den ødeleggende [[hevn]]en hun den gang prøvde å ta. I [[Don Carlos (opera)|''Don Carlos'']] er det minst tre ledemotiver som gjentas regelmessig på tvers av de fem aktene: den første forbundet med [[fattigdom]] og lidelse under krig, den andre knyttet til [[bønn]]er ved [[Karl V av Det tysk-romerske rike|keiser Karl V]]s grav, og den tredje introdusert som en [[duett]] mellom Don Carlos og markisen av Posa, preget av  oppriktig vennskap og lojalitet.

=== Wagner ===
{{Flere bilder
|retning=vertikal
|bilde1=Siegfried's Horn Call E flat version 02.png
|bredde=300
|bildetekst1=[[Siegfried (opera)|Siegfried]]s horn-ledemotiv fra [[prolog]]en til akt 1 av Wagners opera ''[[Götterdämmerung]]'', den fjerde i hans ''[[Nibelungenringen|Ring-syklus]].'' Temaet er bredere og rikere orkestrert enn i tidligere forekomster, og antyder fremveksten av Siegfrieds heroiske karakter.
|bilde2=Siegfried's Horn Call E flat version 01.wav}}
{{Flere bilder
|retning=vertikal
|bilde1=Leitmotif transformed in Hagen's Watch 02.png
|bredde=300
|bildetekst1=En annen versjon av hornmotivet, artikulert som en halvforminsket [[arpeggio|septimarpeggio]], musikk med «mørk kraft og storslagenhet»,<ref>Donington, R. (1963, s. 226) ''Wagner’s Ring and its Symbols''. London, Faber.</ref> «Hagens vakt» mot slutten av akt 1 av ''[[Götterdämmerung]]''. Hagen, som til slutt myrder Siegfried, tenker på måter å bruke den uvitende helten på for å fremme sine egne mål.
|bilde2=Leitmotif transformed in Hagen's Watch 01.wav}}
[[Richard Wagner]] er den tidligste komponisten mest spesifikt assosiert med begrepet ledemotiv. Hans syklus bestående av fire operaer, ''[[Nibelungenringen|Der Ring des Nibelungen]]'' (musikken som ble skrevet mellom 1853 og 1869), bruker hundrevis av ledemotiver, ofte relatert til spesifikke karakterer, ting eller situasjoner. Mens noen av disse ledemotivene bare forekommer i en av operaene, gjentas mange gjennom hele syklusen.<ref>{{Kilde bok|url=http://worldcat.org/oclc/901193483|tittel=The Wagner compendium : a guide to Wagner's life and music|etternavn=Barry.|fornavn=Millington,|dato=2001|utgiver=Thames & Hudson|isbn=978-1-322-67084-3|sider=234-235|oclc=901193483}}</ref><ref>Grout (2003), [https://books.google.no/books?id=l_b2vIXHsUkC&pg=PA456&redir_esc=y kapittel 22]</ref> Wagner hadde tatt opp spørsmålet om hvordan musikk best kunne forene forskjellige elementer i handlingen i et [[musikkdrama]] i essayet ''Oper und Drama'' (1851); ledemotivteknikken tilsvarer dette idealet.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.worldcat.org/oclc/5625568|tittel=The Wagner companion|etternavn=Burbidge and Sutton|dato=1979|utgiver=Faber and Faber|isbn=0-571-10471-1|utgivelsessted=London|sider=345-346|oclc=5625568}}</ref>

Wagner brukte aldri selv uttrykket ''ledemotiv'' om sin musikk. Han omtalte dette som ''Grundthema'' (grunntema), eller bare «motiv». Hans foretrukne navn for teknikken var ''Hauptmotiv'' (hovedmotiv), som han først brukte i 1877.<ref name=":0" /> Den eneste gangen han brukte ordet ''ledemotiv'', refererte han til «såkalte Ledemotiver».

Ordet ble utbredd med de altfor bokstavelige tolkningene av Wagners musikk av Hans von Wolzogen, som i 1876 ga ut en ''Leitfaden'' («ledetråd», dvs. [[håndbok]] eller bruksanvisning) til ''[[Nibelungenringen|Ringen]]''. I den hevdet han å ha funnet og navngitt alle de gjentatte motivene i syklusen (motivet «[[slaveri]]», «[[spyd]]» eller «kontrakt» - osv.). Dette var overdrevent i forhold til Wagners faktiske praksis.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.worldcat.org/oclc/660034390|tittel=Richard Wagner and his world|etternavn=Thorau|fornavn=Christian|dato=2009|utgiver=Princeton University Press|isbn=978-1-4008-3178-4|utgivelsessted=Princeton|oclc=660034390}}</ref> Noen av motivene han navnga, begynte til Wagners irritasjon å dukke opp i de publiserte musikalske partiturene til operaene; hans kone [[Cosima Wagner]] hevdet han hadde sagt: «Folk vil tro at alt dette tullet blir gjort på min forespørsel!»<ref>Cosima Wagner (1980), II, 697 (1. august 1881)</ref> Wagner selv satte aldri navn på sine ledemotiver, og foretrakk å understreke deres skiftende karakter ut fra tilknytning og rolle etter musikalsk form og følelsesmessig effekt. Praksisen med å navngi ledemotiver fortsatte likevel, og ses i verkene til fremtredende Wagner-kritikere som [[Ernest Newman]], [[Deryck Cooke]] og [[Robert Donington]].<ref>{{Kilde bok|url=http://worldcat.org/oclc/820910091|tittel=Wagner's 'Ring' and its symbols, etc. (Second edition.).|etternavn=Robert.|fornavn=Donington,|dato=1969|utgiver=[publisher not identified]|isbn=0-571-09071-0|oclc=820910091}}</ref>

Disse listene over ledemotiver ble latterliggjort av Wagner-kritikere og komponister (som [[Eduard Hanslick]], [[Claude Debussy]] og [[Igor Stravinskij]]). De identifiserte motivet med Wagners egen tilnærming til komposisjon, og gjorde narr av at ledemotiver skaper inntrykk av en musikalsk «adressebok» eller liste over «garderobe-numre».<ref>Rehding (2007), 348</ref>
{{Flere bilder
|retning=vertikal
|bilde1=Salome leitmotif salome.jpg
|bredde=300
|bildetekst1=Ledemotiv som assosieres med tittelrollen i [[Richard Strauss]]' opera ''[[Salome (opera)|Salome]]'' (1905).
|bilde2=Salome leitmotif salome.mid}}
=== Etter Wagner ===
Siden Wagner har mange andre komponister gjort bruk av ledemotiv, slik som [[Richard Strauss]] i mange av sine operaer og flere av sine [[Tonedikt|symfoniske dikt]]. Til tross for hans iblant forferdelige kommentarer om Wagner, brukte [[Claude Debussy]] selv ledemotiver i operaen ''Pelléas et Mélisande'' (1902). [[Arnold Schönberg|Arnold Schoenberg]] brukte et komplekst sett med ledemotiver i sitt korverk ''[[Gurre-Lieder]]'' (fullført 1911). [[Alban Berg|Alban Bergs]] opera ''[[Wozzeck]]'' (1914–22) benytter også ledemotiver.<ref>New Grove Dictionary, ''Leitmotif''</ref>

=== Kritikk av ledemotiv-konseptet ===
Kritikeren [[Theodor Adorno|Theodor W. Adorno]] mener i sin bok ''Fragmente über Wagner'' (1939) at hele begrepet «ledemotiv» er feil. Motivet kan ikke være både uttrykksbæreren og en musikalsk «gest», fordi det reduserer emosjonelt innhold til en mekanisk prosess. Han bemerker at «selv på Wagners egen tid gjorde publikum en grov kobling mellom ledemotivene og personene de karakteriserte», siden folks medfødte mentale prosesser ikke nødvendigvis samsvarte med Wagners subtile intensjoner eller optimistiske forventninger. Han fortsetter:
«Degenerasjonen av ledemotivet er implisitt i dette...det fører direkte til filmmusikk, der ledemotivets eneste funksjon er å innvarsle helter eller situasjoner så publikum lettere kan orientere seg.»<ref>{{Kilde bok|url=https://www.worldcat.org/oclc/286419997|tittel=In search of Wagner|etternavn=Adorno|fornavn=Theodor W.|dato=2009|utgiver=Verso|isbn=978-1-84467-344-5|utgivelsessted=London|sider=34-36|oclc=286419997}}</ref>