Redigerer Latin (avsnitt)

== Historie ==
Latin tilhører den [[italiske språk]]gruppen, og skrives med [[latinsk alfabet|latinske bokstaver]], basert på det gammelitaliske alfabetet som igjen stammer fra [[gresk alfabet|det greske alfabetet]]. Latin kom først til den [[Italia|italienske]] halvøy med [[innvandrer]]e nordfra, som slo seg ned i [[Latium]] (nå kalt ''Lazio''),<ref>[https://www.britannica.com/place/Lazio «Lazio», ''Britannica]</ref> spesielt langs elven [[Tiberen]], hvor den romerske sivilisasjonen utviklet seg. Latin ble påvirket av [[keltisk språk|keltiske]] [[dialekt]]er og det ikke-[[indoeuropeiske språk]]et [[etruskisk]] i Nord-Italia, og av [[gresk]] talt i greske [[koloni]]er i Sør-Italia ([[Magna Graecia]]).

Selv om det meste av den overlevende [[latinsk litteratur|latinske litteraturen]] er skrevet på [[klassisk latin]], et [[litteratur|litterært]] språk fra [[100-tallet f.Kr.]], var det egentlige talespråket i [[Romerriket]] [[vulgærlatin]], som var forskjellig fra klassisk latin i grammatikk, ordforråd og etter hvert også i uttale. Vulgærlatin ser vi spor etter i for eksempel [[komedie]]ne og [[Petronius]]' ''[[Satyricon]]''. [[Cicero]] gjaldt som språklig ideal, og hans samtidige, forfatteren [[Marcus Terentius Varro]], fremholdt i sitt verk ''De lingua latina'' at å snakke latin godt, var å snakke «romersk». Man kjente igjen romeren på at han uttalte innledende ''h'' og de avsluttende ''s''-ene. [[Catullus]] gjør i et dikt narr av en uskolert mann, Arrius, som prøver å virke dannet ved å uttale ''h'' der den ikke skal være, som hvis vi uttalte «oppe» som «hoppe». En gravstele fra [[Tarragona]] bærer innskriften ''Have Volusia'' (= Adjø, Volusia), der det skulle stått ''Ave Volusia''. Ut fra alle språkfeilene han hørte hos sine samtidige, bekymret Varro seg for fremtiden til det latinske språket.<ref>[[Vibeke Roggen]] m.fl.: ''Antikkens kultur'' (s. 184-5), forlaget Aschehoug, Oslo 2010, ISBN 978-82-03-33743-7</ref>

Latin ble utbredt i den vestlige delen av Romerriket, og gjennom tiden utviklet vulgærlatin seg og ble til [[dialekt]]er i de forskjellige områdene. Det kompliserte [[kasus]]systemet brøt gradvis sammen i folkemålet, og ordstillingen istedenfor bøyningen kom til å avgjøre ordenes funksjon i setningen. (Lingvister kaller dette en overgang fra [[syntetisk språk]] til [[analytisk språk]].) Da Romerriket brøt sammen, og de enkelte [[provins]]ene falt i hendene på ulike [[germanere|germansk]]e [[konge]]r, begynte det latinske språket å splittes opp i en rekke vulgærlatinske [[dialekt]]er, som til slutt var så ulike at der var snakk om ulike språk, de romanske språkene, der man hadde sluttet å uttale innledende ''h''. Latin ''habére'' (= å ha) ble etterhvert til [[italiensk]] ''avére'' og [[fransk]] ''avoir''. Fra omkring [[300]] e.Kr. ble latin vestkirkens språk, en stilling det beholdt gjennom hele [[middelalderen]]. Latin ble dermed det internasjonale språket som [[Vesten]]s lærde kommuniserte på. Latin opphørte å være [[morsmål]] ca. år [[600]].<ref>Vibeke Roggen m.fl.: ''Antikkens kultur'' (s. 185)</ref>
[[File:Roma_San_Clemente_fresco.JPG|thumb|[[Freske]]n i [[San Clemente]]-kirken i [[Roma]] med eldste bevarte [[replikk]] på vulgærlatin - fra 400-tallet.]] 
Vi har imidlertid svært få skriftlige kilder til vulgærlatins utvikling. Eldste skriftlige kilde til vulgærlatin er skrevet på en [[freske]] i kirken [[San Clemente]] i [[Roma]], i 400-tallskirken to etasjer under gatenivå. Her ses replikken «''Fili de le pute, traite!''» (= «Trekk hardere, dere horesønner!») skrevet på fresken som viser [[mirakel]]et da Sisinnius og hans tjenere Albertel og Carvoncelle lures til å surre tauet sitt rundt en [[søyle]], i stedet for rundt [[helgen]]en [[Sankt Klemens]] som kirken er oppkalt etter, og som de prøver å redde. Sankt Klemens betrakter deres anstrengelser og kommenterer på høylatin: «''Duritiam cordis vestri saxa trahere meruisti''» (= «Ut fra eders forherdete hjerter er dere fordømt til å bære en slik bør.»)<ref>[https://www.atlasobscura.com/places/basilica-san-clemente-fresco Fresken i 400-tallskirken]</ref>

[[Traktaten i Verdun]] fra [[842]], hvor [[Frankerriket]] ble delt, er den første kilde hvor en kan få innblikk i at vulgærlatin hadde utviklet seg til et nytt romansk språk (gammelfransk). I [[Italia]] ble det skapt et syntetisk språk basert på latinskættede dialekter først med [[Dante]] på 1200-tallet. Fra omkring [[800-tallet]] ble dialektene etter hvert distinkte [[romanske språk]]. I flere århundrer var disse bare talespråk, siden latin ble brukt som [[skriftspråk]]. For eksempel var latin det offisielle språket i [[Portugal]] inntil [[1296]], da det ble erstattet med [[portugisisk]]. Latin har også blitt benyttet som offisielt språk når det nasjonale språket har vært forbudt. I [[Polen]] var latin offisielt språk frem til [[1795]], for å unngå at [[russisk]] eller [[tysk]] i stedet ble påtvunget befolkningen. I [[Ungarn]] var latin administrativt språk frem til [[1844]]. Ungarsk var forbudt av myndighetene, og for å slippe å måtte bruke erobrernes språk, tysk, benyttet ungarerne seg heller av latin.<ref>Vibeke Roggen: «Latin – fortsatt god latin?», ''Gobelin Europa'' (s. 74-5), forlaget Sypress, Oslo 1995, ISBN 82-91224-12-9</ref> 

Gjennom middelalderen og inn i nyere tid fortsatte latin som et levende, tillært språk innenfor kirke, stat og [[akademika]]. Opplæringen skjedde på [[latinskole]]ne. Latin var viktigste fag og selve undervisningsspråket. Man begynte med å lære seg hverdagslige tekster som: «''Se, hagen er stengt. Hvem skal åpne for oss? Jeg åpner låsen med fars nøkkel. Sist onsdag så jeg en i hagen som slo ned epler med en kjepp, men ikke hadde nøkkel. Hvem var det? En liten tyv...''» Hensikten var å lære seg latin til daglig bruk, og [[reformasjonen]] endret ikke på dette. Prestene ble fortsatt utdannet på latin, som i [[katolsk]] tid, og det samme gjaldt alle andre med høyere utdanning. Etter 10-15 år på latinskole og universitet var latin ikke lenger et fremmedspråk, men språket de lærde var vant til å uttrykke seg på. [[Astronom]]en [[Tycho Brahe]]s assistenter noterte daglig værforholdene på dansk, og 24. juni [[1596]] var været «stille og varmt». Men i margen tilføyde assistenten på latin: «''Cenavimus in horto''» («Vi spiste middag i hagen»). Vær-observasjonene skulle foretas på dansk, men det var latin de grep til for hverdagslige notater i margen, som at «kokken fikk juling», eller at Brahes datter «hadde hodepine». En gradvis utskiftning av latin i [[Danmark-Norge]] til fordel for dansk tok først til etter 1750.<ref>Peter Zeeberg, [[Det Danske Sprog- og Litteraturselskab]]: «De lærdes modersmål», ''[[Skalk (tidsskrift)|Skalk]]'' august 2022 (s. 20-21)</ref>

[[Kirkeordinansen]] fra 1537 la stor vekt på trening i den nye latinen. Det var stor prestisje knyttet til å kunne uttrykke seg elegant i klassiske vers, der kristne emner ble beskrevet i hedenske termer - Vårherre het [[Jupiter (gud)|Jupiter]] eller ble omtalt som ''tonans'' (= tordneren), ''supremus'' (= den høyeste) eller ''Deus optimus maximus'' (= Gud, den aller største - ofte forkortet DOM). Betegnelsen ''superi'' (= de høye) ble også brukt, som om [[kristendommen]] var blitt [[polyteisme|polyteistisk]]. Det ble populært å latinisere navnet sitt - «Berg» med ''Montanus'', «Broby» ble ''Pontoppidan'', «Smed» ble til ''Faber'' eller ''Fabricius''.<ref>Minna Skafte Jensen: «Jens Beldenak», ''Renæssancen i svøb'' (s. 151), Syddansk universitetsforlag, Odense 2008, ISBN 978-87-7674-360-4</ref> «Biskop» ble kalt ''præsul'' (fordanseren blant de romerske prestene for [[Mars (gud)|Mars]]<ref>[https://www.wordsense.eu/praesul/ Betydningen av ''præsul'']</ref>), bispegården ''curia'', og kirken ble kalt ''templum''.<ref>Minna Skafte Jensen: «Jens Beldenak», ''Renæssancen i svøb'' (s. 162)</ref>

I [[Norge]] var latin-[[artium]] en forutsetning for nærmest enhver [[embedsmann|embetskarriere]] fra tidlig 1700-tall, inntil real-artium ble godtatt som alternativ grunnopplæring på 1880-tallet. Latin var også [[diplomati]]ets språk inntil fransk overtok denne posisjonen på midten av 1600-tallet. Inntil midten av 1700-tallet ble forskningsresultater og vitenskap publisert på latin.

I [[EU]] er alle medlemslandenes offisielle språk gjort til offisielle EU-språk. Dette medfører at minst 40 % av de administrative kostnadene i EU går til [[oversettelse]] og [[tolk]]etjeneste. Den italienske representanten Mario Capanna har holdt en tale på latin i [[Europaparlamentet]]. Han ble oppfordret til å bruke et mer tidsmessig språk, men Capanna påpekte at ingen forskrifter forbød ham å bruke latin, og fikk støtte fra den tyske representanten [[Otto von Habsburg]] – på latin. Også den [[svensk]]e latin-professoren Birger Bergh støtter tanken om latin som nytt fellesspråk i Europa, siden latin fungerte slik over lenger tid enn engelsk og fransk til sammen har gjort.

Den danske vitenskapsmannen Ole Borch uttalte i [[1680]] at på samme måten som egyptiske [[mumie]]r ødelegges hvis man rører ved dem, ødelegges latin av endringer. Etterligning, først og fremst av [[Cicero]], var etter Borchs mening idealet. Men hvis man ikke kan skrive noe på latin som Cicero ikke kunne ha skrevet, er latin til liten nytte. [[Erasmus av Rotterdam]] protesterte mot sin tids ciceronianere ved å skrive om aktuelle temaer på latin. Den finske professoren Tuomo Pekkanen fra universitetet i [[Jyväskylä]] har oversatt de ca. 22.000 versene i ''[[Kalevala]]'' til latin, utarbeider sammen med en kollega nyheter på latin for finsk [[radio]], og har tilrettelagt dikt av [[Horats]] til [[jazz]]-sanger. Likeså utkom en samling [[Catullus]]-dikt med tittelen ''Variationes Catullianae jazzicae''.<ref>Vibeke Roggen: «Latin – fortsatt god latin?», ''Gobelin Europa'' (s. 76-7)</ref> [[Elvis Presley]]s sanger er også fremført på latin.<ref>[https://www.allmusic.com/album/the-legend-lives-forever-in-latin-elvis-songs-sung-in-latin-mw0000179055 Elvis Presley på latin]</ref>