Redigerer Latin (avsnitt)

== Historie ==
Latin tilhører den italiske språkgruppen og skrives med latinske bokstaver, basert på det gammelitaliske alfabetet som igjen stammer fra det greske alfabetet. Latin kom først til den italienske halvøy med innvandrere nordfra, som slo seg ned i Latium (nå kalt ''Lazio''),<ref>[https://www.britannica.com/place/Lazio «Lazio», ''Britannica]</ref> spesielt langs elven [[Tiberen]], hvor den romerske sivilisasjonen utviklet seg. Latin ble påvirket av [[keltisk språk|keltiske]] dialekter og det ikke-[[indoeuropeiske språk]]et [[etruskisk]] i Nord-Italia, og av [[gresk]] talt i greske kolonier i Sør-Italia ([[Magna Graecia]]).

Latin var åpent for å ta til seg [[lånord]], og fra tidlig av tok det opp fra italiske dialekter ord som ''rosa'' («rose») og ''vinum'' («vin»); fra gresk ord som ''[[Maskin|machina]]'' og ''grammatica'', og fra [[gallisk]] ord som ''carrus'' («kjerre») og ''rota'' («hjul»).<ref>Leo Hjortsø: ''Rom'' (s. 13), Gads forlag, København 1969</ref>

Selv om det meste av den overlevende [[latinsk litteratur|latinske litteraturen]] er skrevet på [[klassisk latin]], et litterært språk fra 100-tallet f.Kr., var det egentlige talespråket i Romerriket vulgærlatin, som var forskjellig fra klassisk latin i grammatikk, ordforråd og etter hvert også i uttale. Vulgærlatin ser vi spor etter i for eksempel komediene og [[Petronius]]' ''[[Satyricon]]''. [[Cicero]] gjaldt som språklig ideal, og hans samtidige, forfatteren [[Marcus Terentius Varro]], fremholdt i sitt verk ''De lingua latina'' at å snakke latin godt, var å snakke «romersk». Man kjente igjen romeren på at han uttalte innledende ''h'' og de avsluttende ''s''-ene. [[Catullus]] gjør i et dikt narr av en uskolert mann, Arrius, som prøver å virke dannet ved å uttale ''h'' der den ikke skal være, som hvis vi uttalte «oppe» som «hoppe». En gravstele fra [[Tarragona]] bærer innskriften ''Have Volusia'' (= Adjø, Volusia), der det skulle stått ''Ave Volusia''. Ut fra alle språkfeilene han hørte hos sine samtidige, bekymret Varro seg for fremtiden til det latinske språket.<ref>[[Vibeke Roggen]] m.fl.: ''Antikkens kultur'' (s. 184-5), forlaget Aschehoug, Oslo 2010, ISBN 978-82-03-33743-7</ref>

Latin ble utbredt i den vestlige delen av Romerriket, og gjennom tiden utviklet vulgærlatin seg og ble til dialekter i de forskjellige områdene. Det kompliserte [[kasus]]systemet brøt gradvis sammen i folkemålet, og ordstillingen istedenfor bøyningen kom til å avgjøre ordenes funksjon i setningen. (Lingvister kaller dette en overgang fra [[syntetisk språk]] til [[analytisk språk]].) Da Romerriket brøt sammen, og de enkelte provinsene falt i hendene på ulike [[germanere|germansk]]e konger, begynte det latinske språket å splittes opp i en rekke vulgærlatinske dialekter, som til slutt var så ulike at der var snakk om ulike språk, de romanske språkene, der man hadde sluttet å uttale innledende ''h''. Latin ''habére'' (= å ha) ble etter hvert til italiensk ''avére'' og fransk ''avoir''. Fra omkring 300 e.Kr. ble latin vestkirkens språk, en stilling det beholdt gjennom hele [[middelalderen]]. Latin ble dermed det internasjonale språket som Vestens lærde kommuniserte på. Latin opphørte å være [[morsmål]] ca. år 600.<ref>Vibeke Roggen m.fl.: ''Antikkens kultur'' (s. 185)</ref>
[[File:Roma_San_Clemente_fresco.JPG|thumb|Fresken i San Clemente-kirken i Roma, med den eldste bevarte replikk på vulgærlatin - fra 400-tallet.]] 
Vi har imidlertid svært få skriftlige kilder til vulgærlatins utvikling. Eldste skriftlige kilde til vulgærlatin er skrevet på en [[freske]] i kirken [[San Clemente]] i Roma, i 400-tallskirken to etasjer under gatenivå. Her ses replikken «''Fili de le pute, traite!''» (= «Trekk hardere, dere horesønner!») skrevet på fresken som viser mirakelet da Sisinnius og hans tjenere Albertel og Carvoncelle lures til å surre tauet sitt rundt en [[søyle]], i stedet for rundt helgenen [[sankt Klemens]] som kirken er oppkalt etter, og som de prøver å redde. Sankt Klemens betrakter deres anstrengelser og kommenterer på høylatin: «''Duritiam cordis vestri saxa trahere meruisti''» (= «Ut fra eders forherdete hjerter er dere fordømt til å bære en slik bør.»)<ref>[https://www.atlasobscura.com/places/basilica-san-clemente-fresco Fresken i 400-tallskirken]</ref>

[[Traktaten i Verdun]] fra 842, hvor [[Frankerriket]] ble delt, er den første kilde hvor en kan få innblikk i at vulgærlatin hadde utviklet seg til et nytt romansk språk (gammelfransk). I Italia ble det skapt et syntetisk språk basert på latinskættede dialekter først med [[Dante]] på 1200-tallet. Fra omkring 800-tallet ble dialektene etter hvert distinkte [[romanske språk]]. I flere århundrer var disse bare talespråk, siden latin ble brukt som [[skriftspråk]]. For eksempel var latin det offisielle språket i Portugal inntil 1296, da det ble erstattet med [[portugisisk]]. Latin har også blitt benyttet som offisielt språk når det nasjonale språket har vært forbudt. I Polen var latin offisielt språk frem til 1795, for å unngå at [[russisk]] eller [[tysk]] i stedet ble påtvunget befolkningen. I Ungarn var latin administrativt språk frem til 1844. Ungarsk var forbudt av myndighetene, og for å slippe å måtte bruke erobrernes språk, tysk, benyttet ungarerne seg heller av latin.<ref>Vibeke Roggen: «Latin – fortsatt god latin?», ''Gobelin Europa'' (s. 74-5), forlaget Sypress, Oslo 1995, ISBN 82-91224-12-9</ref> 

Gjennom middelalderen og inn i nyere tid fortsatte latin som et levende, tillært språk innenfor kirke, stat og akademika. Opplæringen skjedde på [[latinskole]]ne. Latin var viktigste fag og selve undervisningsspråket. Man begynte med å lære seg hverdagslige tekster som: «''Se, hagen er stengt. Hvem skal åpne for oss? Jeg åpner låsen med fars nøkkel. Sist onsdag så jeg en i hagen som slo ned epler med en kjepp, men ikke hadde nøkkel. Hvem var det? En liten tyv...''» Hensikten var å lære seg latin til daglig bruk, og [[reformasjonen]] endret ikke på dette. Prestene ble fortsatt utdannet på latin, som i katolsk tid, og det samme gjaldt alle andre med høyere utdanning. Etter 10-15 år på latinskole og universitet var latin ikke lenger et fremmedspråk, men språket de lærde var vant til å uttrykke seg på. Astronomen [[Tycho Brahe]]s assistenter noterte daglig værforholdene på dansk, og 24. juni 1596 var været «stille og varmt». Men i margen tilføyde assistenten på latin: «''Cenavimus in horto''» («Vi spiste middag i hagen»). Vær-observasjonene skulle foretas på dansk, men det var latin de grep til for hverdagslige notater i margen, som at «kokken fikk juling», eller at Brahes datter «hadde hodepine». En gradvis utskiftning av latin i [[Danmark-Norge]] til fordel for dansk tok først til etter 1750.<ref>Peter Zeeberg, [[Det Danske Sprog- og Litteraturselskab]]: «De lærdes modersmål», ''[[Skalk (tidsskrift)|Skalk]]'' august 2022 (s. 20-21)</ref>

[[Kirkeordinansen]] fra 1537 la stor vekt på trening i den nye latinen. Det var stor prestisje knyttet til å kunne uttrykke seg elegant i klassiske vers, der kristne emner ble beskrevet i hedenske termer - Vårherre het [[Jupiter (gud)|Jupiter]] eller ble omtalt som ''tonans'' (= tordneren), ''supremus'' (= den høyeste) eller ''Deus optimus maximus'' (= Gud, den aller største - ofte forkortet DOM). Betegnelsen ''superi'' (= de høye) ble også brukt, som om kristendommen var blitt [[polyteisme|polyteistisk]]. Det ble populært å latinisere navnet sitt - «Berg» med ''Montanus'', «Broby» ble ''Pontoppidan'', «Smed» ble til ''Faber'' eller ''Fabricius''.<ref>Minna Skafte Jensen: «Jens Beldenak», ''Renæssancen i svøb'' (s. 151), Syddansk universitetsforlag, Odense 2008, ISBN 978-87-7674-360-4</ref> «Biskop» ble kalt ''præsul'' (fordanseren blant de romerske prestene for [[Mars (gud)|Mars]]<ref>[https://www.wordsense.eu/praesul/ Betydningen av ''præsul'']</ref>), bispegården ''curia'', og kirken ble kalt ''templum''.<ref>Minna Skafte Jensen: «Jens Beldenak», ''Renæssancen i svøb'' (s. 162)</ref>

I Norge var [[Examen artium|latinartium]] en forutsetning for nærmest enhver [[embetsmann|embetskarriere]] fra tidlig 1700-tall, inntil real-artium ble godtatt som alternativ grunnopplæring på 1880-tallet. Latin var også [[diplomati]]ets språk inntil fransk overtok denne posisjonen på midten av 1600-tallet. Inntil midten av 1700-tallet ble forskningsresultater og vitenskap publisert på latin.

I [[EU]] er alle medlemslandenes offisielle språk gjort til offisielle EU-språk. Dette medfører at minst 40 % av de administrative kostnadene i EU går til [[oversettelse]] og [[tolk]]etjeneste. Den italienske representanten Mario Capanna har holdt en tale på latin i [[Europaparlamentet]]. Han ble oppfordret til å bruke et mer tidsmessig språk, men Capanna påpekte at ingen forskrifter forbød ham å bruke latin, og fikk støtte fra den tyske representanten [[Otto von Habsburg]] – på latin. Også den svenske latin-professoren Birger Bergh støtter tanken om latin som nytt fellesspråk i Europa, siden latin fungerte slik over lenger tid enn engelsk og fransk til sammen har gjort.

Den danske vitenskapsmannen Ole Borch uttalte i 1680 at på samme måten som egyptiske [[mumie]]r ødelegges hvis man rører ved dem, ødelegges latin av endringer. Etterligning, først og fremst av Cicero, var etter Borchs mening idealet. Men hvis man ikke kan skrive noe på latin som Cicero ikke kunne ha skrevet, er latin til liten nytte. [[Erasmus av Rotterdam]] protesterte mot sin tids ciceronianere ved å skrive om aktuelle temaer på latin. Den finske professoren Tuomo Pekkanen fra universitetet i [[Jyväskylä]] har oversatt de ca. 22.000 versene i ''[[Kalevala]]'' til latin, utarbeider sammen med en kollega nyheter på latin for finsk radio, og har tilrettelagt dikt av [[Horats]] til jazz-sanger. Likeså utkom en samling [[Catullus]]-dikt med tittelen ''Variationes Catullianae jazzicae''.<ref>Vibeke Roggen: «Latin – fortsatt god latin?», ''Gobelin Europa'' (s. 76-7)</ref> [[Elvis Presley]]s sanger er også fremført på latin.<ref>[https://www.allmusic.com/album/the-legend-lives-forever-in-latin-elvis-songs-sung-in-latin-mw0000179055 Elvis Presley på latin]</ref>