Redigerer Langobarder (avsnitt)

==Historie==
===Opprinnelse===
Deres egne tradisjoner (tatt vare på som ''[[Origo Gentis Langobardorum]]'') beskriver hvordan de tidligere ble kalt ''winili'' og hvordan de forlot Skandinavia under sine ledere [[Ibor|Ybor]] og [[Aion (langobardisk konge)|Agio]] og slo seg ned på kontinentet, i den nedre delen av [[Elben]] hvor de ble registrert av [[Tacitus]] så tidlig som i [[98]].

:''Det, på den andre siden, som foredler langobardene er deres lave antall, for at de, som er omringet av veldig mange og veldig mektige nasjoner, ikke skaffer seg trygghet gjennom underlegenhet eller bønnfaling, men fra slag og farlige dåder. Etter langobardene kommer [[reudignerne]], [[auionerne]], [[anglerne]], [[varnerne]], [[eudoserne]], [[suarinerne]] og [[nuithonerne]], alle godt bevoktet av elver og skoger. Der er ingenting spesielt med noen av disse stammene utenom den felles dyrkingen av [[Nerthus]] (dvs Moder Jord).'' (''[[Germania (Tacitus)|Germania]]'' av [[Tacitus]])

Langobardene var en av stammene som utgjorde [[sveberne]], og i løpet av det [[1. århundre]] levde de i det nordvestlige [[Tyskland]]. De braket innimellom sammen med [[Romerriket|romerne]], men det ser ut til at de hovedsakelig var gjetere og landbrukere frem til den store migrasjonen i det [[4. århundre]] av folk som kom fra øst og forandret situasjonen. På slutten av det [[5. århundre]] slo langobardene seg ned i det området som i dag er [[Østerrike]], i territoriet som tidligere ble okkupert av [[rugier]]ne. På begynnelsen av det [[6. århundre]] hadde de slått seg ned i [[Pannonia]] (nå det [[Ungarn|vestlige Ungarn]] og [[Tsjekkia]]) med tillatelse fra keiser [[Justinian I|Justinian]] som ''[[foederati]]''. Langobardene på denne tiden hadde allerede begynt å forandre sin stammeorganisering til en ledet av en gruppe hertuger og grever som ledet grupper av krigere av beslektede eller stammefolk.

===Erobringen av Italia===

I [[560]] dukket en ny, energisk konge opp. [[Alboin]] beseiret nabofolket [[gepider|gepidene]], gjorde dem til sine undersåtter og i [[566]] og giftet seg med datter til deres kong Cunimond, [[Rosmunda]]. Våren [[568]] ledet Alboin langobardene over [[De julianske alpene]] for å invadere det nordlige [[Italia]], sammen med andre [[germanske stammer]] som levde sammen med dem ([[bayrere]], [[gepider]], [[saksere]]) samt [[protobulgarere|bulgarere]]. 

Den første viktige byen som falt var ''Forum Iulii'' ([[Cividale del Friuli]]) nordøst i Italia i [[568]] eller [[569]]. Der skapte Alboin det første langobardiske hertugdømmet – av totalt 35 – som han overlot til sin nevø [[Gisulf]]. Snart falt [[Vicenza]], [[Verona]] og [[Brescia]] i germanske hender. Sommeren [[569]] erobret langobardene romernes sentrum i det nordlige Italia, [[Milano]]. Området var i ferd med å hente seg inn etter den forferdelige [[gotiske krig (535-552)|gotiske krig]], og den lille [[Det bysantinske riket|bysantinske]] hæren som skulle forsvare det, kunne nesten ikke gjøre noen ting. [[Eksark]]en som ble sendt til Italia av keiser [[Justinian II]], Longinus, kunne bare forsvare kystbyer som kunne forsynes av den mektige bysantinske flåten. [[Pavia]] falt etter en beleiring på tre år i [[572]] og ble den første hovedstaden til det nye langobardiske kongedømmet i Italia. 

I de etterfølgende årene, trengte langobardene videre sørover, erobret [[Toscana]] og etablerte to hertugdømmer, [[hertugdømmet Spoleto|Spoleto]] og [[Hertugdømmet Benevento|Benevento]] under [[Zotto]] som snart ble delvis uavhengig og varte lenger enn det nordlige kongedømmet, det overlevde helt inn i det [[12. århundre]]t. Bysantinerne klarte å beholde kontrollen over områdene rundt Ravenna og Roma, bare forbundet av en tynn landkorridor som gikk gjennom [[Perugia]].

Langobardenes territorium var delt inn i 36 hertugdømmer. Lederen av hvert av disse slo seg ned i de største byene. Kongen kontrollerte dem og administrerte landet gjennom utsendinger kalt ''gastaldi''. Denne inndelingen, sammen med den uavhengige stillingen til hertugdømmene, gjorde at kongedømmet manglet enhet. Det var svakt selv ovenfor bysantinerne da de delvis tok seg sammen etter den innledende invasjonen. De var enda svakere da langobardene sto overfor den økende makten til [[frankere|frankerne]]. Som et svar på dette problemet forsøkte kongen å sentralisere makten over tid. Men i dette forsøket mistet de kontrollen over [[Spoleto]] og [[Benevento]].

Da de gikk inn i Italia, var og forble noen av langobardene fremdeles hedninger, mens noen var [[arianisme|ariansk]] kristne. Derfor hadde de ikke et særlig godt forhold til [[den katolske kirke]]. Ettersom de ble værende i Italia, tok de gradvis romerske titler, navn og tradisjoner, og de konverterte delvis til den ortodokse tro i det [[7. århundre]], men ikke uten en lang rekke religiøse og etniske stridigheter.
[[Fil:Nuremberg chronicles - Theudelinda, Queen of the Lombards (CLr).jpg|thumb|250px|Dronning Theodelinda, i en illustrasjon i den nesten tusen år yngre [[Nürnbergkrøniken]].]]
[[Alboin]] ble myrdet i [[Verona]] i et komplott ledet av hans kone som etterpå fikk ly i [[Ravenna]]. Hans etterfølger, [[Cleph]], ble også drept i en konspirasjon etter et hensynsløst styre på 18 måneder. Hans død innledet et mellomstyre på flere år hvor hertugene ikke valgte en ny konge og som blir regnet som en voldelig og kaotisk periode. I [[584]] valgte hertugene kong Clephs sønn, [[Authari]], da de var truet av en frankisk invasjon. I [[589]] giftet Authari seg med [[Theodelinda]], datter av hertugen av [[bayere|bayerne]], [[Garibald I]]. Den katolske Theodelinda var venn av pave [[Pregorius I]] og ivret for kristningen av sitt folk. I mellomtiden arbeidet Authari med å gjenforene riket internt og forsøkte å reorganisere administrasjonen. Hertugene gav halvparten av sine inntekter i skatt til kongen og hans hoff i [[Pavia]]. I utenrikspolitikken klarte Authari å forhindre den farlige alliansen mellom bysantinerne og frankerne.

Authari døde i [[Pavia]] i [[590]]. Hans etterfølger var [[Agilulf]], hertugen av [[Torino]], som i [[591]] også giftet seg med Theodelinda. Han kjempet mot opprørshertugene i Nord-Italia, erobret [[Padova]] ([[601]]), [[Cremona]] og [[Mantova]] ([[603]]) og fikk exarken i Ravenna til å betale betydelig skatt. Theodelinda styrte alene til [[651]] og ble etterfulgt av [[Adaloald]]. [[Arioald]] som giftet seg med Theodelindas datter Gundeberga, avsatte Adaloald i spissen for arianerne som gjorde motstand mot den tidligere kongen.

===Rothari og hans etterfølgere===
Hans etterfølger var [[Rothari]], regnet av mange autoriteter som den mest energiske av alle langobardenes konger. Han utvidet sitt rike ved å erobre [[Liguria]] i [[643]] og den resterende delen av [[Det bysantinske rike|bysantinernes]] indre territorier i [[Veneto]], inkludert den romerske byen ''[[Oderzo|Opitergium]]''. Rothari utgav også det berømte ediktet som bar hans navn som etablerte lovene og vanene til hans folk på [[latin]]. Ediktet var ikke rettet mot undersåttene til langobardene som kunne beholde sine lover. Rotharis sønn [[Rodoald]] etterfulgte ham i [[652]] da han fremdeles var veldig ung og ble drept av den katolske fraksjonen.

Da kong [[Aripert]] døde i [[661]], ble styret delt mellom hans barn [[Perctarit]] som hadde hovedstaden i [[Milano]], og [[Godepert]] som styrte fra [[Pavia]]. Perctarit ble kastet av [[Grimoald]], sønn av Gisulf, hertugen i [[Friuli]] og hertug i Benevento siden [[647]]. Perctarit flyktet til [[Avars]] og videre til frankerne. Grimoald klarte å ta tilbake kontrollen over hertugdømmene og slo tilbake det sene forsøket fra den bysantinske keiseren [[Konstantin II (keiser)|Konstantin II]] på å erobre det sørlige Italia. Han beseiret også frankerne. Da Grimoald døde i [[671]] kom Perctarit tilbake og arbeidet for toleranse mellom arianerne og katolikkene, men han kunne ikke beseire den arianske fraksjonen ledet av Arachi, hertugen av [[Trento]], som kun underkastet seg sin sønn [[Cunipert]].

===Slutten på langobardenes kongedømme i Italia===
Religiøs uenighet forble en kilde for maktkamper de neste årene. Langobardenes styre tok seg bare opp igjen med [[Liutprand]] (konge fra [[712]]), sønn av [[Ansprand]] og etterfølger av den brutale [[Aripert II]]. Han klarte å ta tilbake en viss kontroll over [[Spoleto]] og Benevento, og ved å dra fordel av uenighetene mellom paven og Det bysantinske riket i bruken av bilder, annekterte han exarkatet i [[Ravenna]] og hertugdømmet [[Roma]]. Han hjalp også den frankiske marskalken [[Karl Martell]] i å slå tilbake [[arabere|araberne]]. Hans sønn [[Aistulf]] erobret [[Ravenna]] for langobardene for første gang, men ble etterpå beseiret av kongen til frankerne, [[Pipin den yngre]], tilbakekalt av paven og måtte oppgi byen. Etter Aistulfs død forsøkte [[Ratchis]] igjen å bli konge av langobardenes rike, men ble avsatt samme år.

Den siste langobarden som hersket som konge av langobardene var [[Desiderius]], hertugen av [[Toscana]] som klarte å erobre [[Ravenna]] og gjorde slutt på bysantinernes tilstedeværelse i det sentrale Italia. Han bestemte seg for å ta opp kampen med paven som støttet hertugene i Spoleto og Benevento mot ham, og gikk inn i Roma i [[772]], han var den første langobardiske kongen som gjorde dette. Men da pave [[Adrian I]] ba om hjelp fra den mektige kongen [[Karl den store]], ble Desiderius beseiret ved [[Susa, Italia|Susa]] og havnet under beleiring i Pavia, mens han sønn [[Adalgis|Adelchi]] måtte åpne portene i [[Verona]] for frankiske tropper. Desiserius overgav seg i [[774]], og Karl valgte også å ta tittelen «konge av langobardene». Før dette hadde germanske kongedømmer ofte erobret hverandre, men ingen hadde adoptert tittelen som konge av et annet folkeslag. Karl tok deler av det langobardiske territoriet og opprettet [[Kirkestaten]].

Regionen [[Lombardia]] i Italia som inkluderer byene [[Brescia]], [[Bergamo]] og [[Milano]], er en påminner om langobardenes tilstedeværelse.

===Langobardiske stater etter kongedømmet===
Selv om kongedømmet som lå rundt Pavia i nord, falt til Karl, ble de langobardisk kontrollerte territoriet sør for Kirkestaten aldri underlagt Karl eller hans etterkommere. I 774 erklærte hertugen [[Arechis II av Benevento]], hvis hertugdømme bare hadde vært under marginal kongelig autoritet selv om visse konger hadde tvunget gjennom sin makt i sør, seg som ''[[prins|princeps]]'', og var i realiteten uavhengig. Han forsøkte å kreve kongemakten, men fikk ikke støtte eller sjansen til å bli kronet i Pavia. Karl kom sørover med en armé, og hans sønn [[Ludvig den fromme]] sendte mange, for å tvinge [[hertugen av Benevento|hertugene i Benevento]] til å underkaste seg, men deres underkastelse og løfter ble aldri holdt og de var i praksis uavhengige. I [[839]] ble hertug [[Sicard av Benevento|Sicard]] myrdet av [[Radelchis II av Benevento|Radelchis]] som tok hertugdømmet. Sicards bror [[Siconulf]] ble erklært prins i [[Salerno]] og en ti år lang borgerkrig brøt ut. Krigen sluttet med at keiser [[Ludvig II (tysk-romersk keiser)|Ludvig II]] delte området i to hertugdømmer på permanent basis. Der var etter dette to langobardiske stater i [[Mezzogiorno]].

Den uavhengige staten i Salerno inspirerte [[prinsen i Capua|stattholderne i Capua]] til å bevege seg mot uavhengighet, og innen slutten av århundret, kalte de seg «[[prins]]». Der var nå tre langobardiske stater. Statene i Capua og Benevento ble forent gjennom erobring i [[910]] og ble bare separert i [[982]] da [[Pandulf jernhode]] døde. Benevento mistet snart sin uavhengighet til pavestaten og ble mindre viktig før den ble slukt av [[normannerne]] som først ble innkalt for å kjempe mot bysantinerne om kontrollen over [[Puglia]] og [[Calabria]] (under [[Melus av Bari]] og [[Arduin langobarden|Arduin]], blant andre), men som etterhvert ble rivaler om hegemoniet i sør. 

Salerno opplevde en gullalder under [[Guaimar III av Salerno|Guaimar III]] og [[Guaimar IV av Salerno|Guaimar IV]], men under [[Gisulf II av Salerno|Gisulf II]] skrumpet staten inn og falt i [[1078]] til [[Robert Guiscard]] som giftet seg med Gisulfs søster [[Sichelgaita]]. 

Staten Capua ble stadig utfordret under styret til den hatede [[Pandulf IV av Capua|Pandulf IV]], ''ulven av Abruzzi'', og under hans sønner falt den, nesten uten motstand, til normanneren [[Richard I av Aversa|Richard Drengot]] ([[1058]]). Capua gjorde opprør mot normannernes styre i [[1091]], utviste Richards barnebarn [[Rachard II av Capua|Richard II]] og innsatte [[Lando IV av Capua|Lando IV]]. Capua ble igjen satt under normannisk styre etter [[beleiringen av Capua]] i [[1098]] og byen gikk nedover under en rekke ineffektive normanniske herskere.

Den uavhengige statusen til disse langobardiske statene kom vanligvis til syne i deres herskeres evne til å skifte lojalitet slik det passet dem. Ofte var de etter loven undersåtter av paven eller en keiser (enten bysantinerne eller [[Det hellige romerske rike av den tyske nasjon|de tysk-romerske]]). Langobardene så på normannerne som barbarer og bysantinerne som undertrykkere og regnet sin egen sivilisasjon som overlegen og satte bakgrunnen for den fargerike [[Schola Medica Salernitana]]. De etterlot seg spor også gjennom store personligheter som Hildeprand (pave [[Gregor VII]]) og [[Napoléon Bonaparte]], som hadde langobardiske navn og var etterkommere av dette kulturerte folket ved [[Middelhavet]] som hersket over Mezzogiorno i tre århundrer (774&ndash;1078).