Redigerer Kvadrupelalliansekrigen (avsnitt)

== Årsaker ==
Etter [[den spanske arvefølgekrigen]] (1701-1714) ble Filip, hertugen av [[Anjou]] og barnebarnet til [[Ludvig XIV av Frankrike]] respektert som kong [[Filip V av Spania]], men med det vilkåret at den franske og spanske kronen aldri skulle samles.

I tillegg hadde Spania med [[freden i Utrecht]] mistet alle områdene sine i [[Italia]] og [[Nederlandene]]. De spanske Nederlandene, [[Hertugdømmet Milano]], [[Kongedømmet Napoli|Napoli]] og [[Sardinia]] ble gitt til det Habsburg-styrte Østerrike, mens [[Sicilia]] ble gitt til [[Viktor Amadeus II av Sardinia|hertugen av Savoie]]. Disse landområdene hadde vært under spansk-habsburgsk kontroll i nesten to hundre år, og tapet av områdene var et stort slag for landet, både praktisk og i prestisje.

Øverst på prioriteringslisten for Spania stod derimot gjenoppbyggingen av landet etter 13 år med krig, som også var blitt utkjempet på spansk territorium. Hovedarkitekten for denne operasjonen var [[kardinal Alberoni]]. I 1714 hadde han arrangert ekteskapet mellom enkemannen Filip V og den 21 år gamle Elisabeth Farnese, og han ble hennes personlige rådgiver. I 1714 ble han statsminister, stabiliserte den spanske økonomien og reformerte finansene. Han startet også gjenoppbyggingen av den spanske flåten (det ble bygd 50 linjeskip i 1718), og han reformerte hæren.

Elisabeth Farnese som hadde flere dynastiske krav i Italia, stimulerte de italienske ambisjonene til kong Filip V av Spania og sønnen hans, med støtte fra Alberoni.

I Frankrike døde Ludvig XIV i 1715 og etterlot bare det unge oldebarnet [[Ludvig XV av Frankrike|Ludvig XV]] som etterfølgeren sin. Filip V, som var det 
eneste gjenlevende barnebarnet til Ludvig XIV, og sønnen hans, var ekskludert fra å ta over kronen i Frankrike etter freden i Utrecht.

Filip V gjorde likevel krav på den franske kronen, da den mindreårige Ludvig døde. Motstanden mot ambisjonene til Filip bevirket at Frankrike (der nevøen til Ludvig XIV, [[Filip II av Orléans|Duc d'Orléans]] nå var regent), Storbritannia og De forente Nederlandene gikk sammen i [[Trippelalliansen (1717)|Trippelalliansen]] den 4. januar 1717.

Særlig Storbritannia hadde blitt veldig uroet over de spanske ambisjonene i [[Middelhavet]]<ref>Simms s.135</ref> og den russiske ekspansjonen i [[Østersjøen]] og sendte flåter til begge områdene som forebyggende tiltak. Den franske marinen var sterkt svekket av den siste krigen og kunne ikke tilby 
mye støtte.