Redigerer Kulten i Det gamle testamentet (avsnitt)

==Kultens sentrale kjennetegn==
Det er tre (fire) sentrale aspekter ved kulten i Det gamle testamente:{{tr}}
* det hellige sted (f.eks. [[Jerusalem]])
*den hellige tid
*(formidleren av det hellige)
*den hellige handling

Den hellige handling (kultsituasjonen) har i seg selv tre viktige aspekt:{{tr}}
*det som sies: en [[myte]] som åpenbarer og forteller om verdens, folkets og gudenes opprinnelse
*det som skjer: et dramatisk forløp eller [[Rite|rituale]] som avsluttes med
*det som sees eller vises: et [[symbol]] eller et ord

Det som skjer i kulten er ikke en privat handling, og er en sosial gruppeopplevelse av en guddom eller det guddommelige (''det numinøse'').<ref>McKenzie, J.L.: ''A Theology of the Old Testament'', London 1974</ref>

<!--
==Kulten i Det gamle testamentet – en gjennomgang av relevante tekster og epoker==
===Urhistorien (1 Mos 1-11)===
I den såkalte [[urhistorien]] omtales kultiske handlinger to steder. Kulten fremstilles i urhistorien som et universelt menneskelig fenomen i og med at disse handlingene er opptrer allerede i den [[Mytisk urtid|mytiske urtid]].

Det første stedet er [[Abel]] og [[Kain]]s [[Ofring i Det gamle testamentet|offer]] (1 Mos 4). Kains offer viser den første av de to fundamentale offertypene, i dette tilfellet ofring av [[Førstegrøde|førstegrøden]] (1 Mos 4,3). Dette offeret har med [[Velsignelse i Det gamle testamentet|velsignelsen]] knyttet til menneskelig arbeid. Den er en takk for velsignelsen og en bønn om mer velsignelse.

[[Noa]]s offer etter [[Storflommen|syndefloden]] (1 Mos 8,20) er den andre offertypen, og er et offer som takk for frelsen fra dødsfare. Personene som er reddet i fra fare begynner livet på nytt med øynene festet på guddommen som har bevart ham gjennom fare og som han stoler på med sitt nye liv.

Velsignelse og [[Frelse i Det gamle testamentet|frelse]] er begge sentrale aspekter ved kultiske handlinger, forbinder i kulten den [[Syklisk tid|sykliske tid]] (''velsignelsen'') med spesielle enkelthendelser (''befrielse fra nød og fare'').

===Fedrehistorien (1 Mos 12-50)===
I [[fedrehistorien]], hvor patriarkene [[Abraham]], [[Isak]] og [[Jakob]] er viktige, er det slik at kulten er innenfor familien og er ennå ikke skilt ut som en egen særskilt sfære.

Det hellige sted er ennå ikke laget av hånd, men er et fjell, en stein, et tre eller en kilde (f.eks. 1 Mos 12,6f og 28,10ff). De er i stor grad [[Etiologi|kultetiologier]] som forklarer opprinnelsen til et helligsted og sporer helligstedet tilbake til [[Nomade|nomadisk]] tid. Slik fortellinger tilhører overgangen til en bofast tilværelse.

I fedrehistorien er det ennå ikke tale om noe hellig tid. Det er mer knyttet hendelser knyttet til nomadelivet, for eksempel bytte av beitemarker (påskens utgangspunkt), fødsel, navnegivelse osv.

Det eksisterer ennå ingen formidler av det hellige slik som en [[prest]]. Det er overhodet for familien (''pater familias'') som mottar budskapet fra Gud, f.eks.et løfte om tallrik ætt (1 Mos 17) eller når faren overgir velsignelse til sine barn (1 Mos 27).

I fedrehistorien er ofring sjelden en hellig handling, bare i spesielle tilfeller – det samme gjelder bønn som opptrer i forbindelse med spesielle situasjoner. Det er heller ingen distinksjon mellom tilbedelse og [[avgudsdyrking]] (og fordi loven ikke er gitt folket) og derfor er de ikke noe [[Kultpolemikk i Det gamle testamentet|kultpolemikk]] i fedrehistorien.

===Bofast periode – etter landnåmet===
Det spesifikke ved israelittenes tilbedelse etableres gjennom [[Teofani|teofaniet]] på [[Sinai]], dvs. den guddommelige åpenbaring som skjedde på veien fra [[Egypt]] til det lovede land (2 Mos 19ff). Denne hendelsen viser at i motsetning til fedrehistorien er folket nå blitt subjekt for tilbedelsen. Subjektsskiftet er allerede tydelig tilstede i 2 Mos 3 (åpenbaringen av Gudsnavnet [[YHWH]]) ved at en formidler ([[Moses]]) av det hellige til folket blir nødvendig.

De grunnleggende elementer i den hellige handlingen som etableres på Sinai er 
-	helligstedet hvor Gud åpenbarer seg, 
-	den hellige tid, 
-	formidleren av det hellige 
-	og folkets respons til åpenbaringen som meddeles de gjennom formidleren

Målet med Sinaiåpenbaringen er ifølge tekstene selv å gi [[Loven i Det gamle testamentet|loven]] og/eller [[Pakten i Det gamle testamentet|pakten]]. Loven gis i 2 Mos 20 og pakten etableres i 2 Mos 24. En rekke forskere hevder at dette er en senere tolkning av åpenbaringen.<ref>Westermann, C. ''Theologie des Alten Testaments in Grundzugen'', Göttingen 1978</ref> Disse hevder at den virkelige betydningen av Sinaifortellingen, ligger i etableringen av kulten, og fortellingene om helligstedene i fedrehistorien (kultetiologiene) tilhører denne etableringen. Folket reiser nå rundt med [[Paktens ark|lovkisten]] ([[paktens ark]]) hvor [[de ti bud]] oppbevares.

===Begynnelsen av kongetiden===
Israels kongetid innebærer en innføring av et [[Sakralkongedømme|sakralt kongedømme]] hvor [[konge]]n blir viktig i kulten. Helligdommen i kongebyen blir en kongelig helligdom, prestene blir kongens tjenere, og kongen selv får liturgiske funksjoner.

Lovkisten, som føres inn i kongebyen, viser forbindelsen mellom de gamle helligdommer og den nye helligdommen i davidsbyen [[Jerusalem]]. Det etableres en ideologi som sier at helligstedet skal være på det sted Gud har utvalgt (5 Mos 12, jf. [[Det deutronomistiske historieverk]]), nemlig i Jerusalem.

Tilbedelsen i den kongelige helligdom er først og fremst opptatt av Guds velsignelse for kongen, byen og folket. Med lovkisten får den frelsende Gud en fast plass i kongetidens kult, noe som vises gjennom at lovkisten bringes med i krig.

Kulten trues etter hvert av kongedømmet selv ved at kongene faller fra [[YHWH]]. Det er likevel forsøk på å reformere tilbedelsen i sørriket ([[Juda]]), og kongene [[Hiskia]] (ca. 725-697) og [[Josija]] (ca. 639-609) forsøker å gjenreise YHWH-kulten.

Kongedømmet forvandler kulten til et sentrum for rikdom og makt, men den kongelige politikk førte ofte til en reell fare for [[synkretisme]] (jf. Kong [[Menasse]]). Helt til slutt, i eksiltiden, kollapset kulten med kongedømmet. [[Salomos tempel]] sammen med kongens Jerusalem.

===Eksiltiden===

===Krønikebøkerne===

-->