Redigerer Kristoffer II av Danmark (avsnitt)

== Bakgrunn ==
Som sønn av Erik Klipping var Kristoffer et [[kongsemne]]. Som ung mann med tittelen hertug av [[Estland]] støttet han sin brors politikk. Blant annet var det han som arresterte erkebiskop Jens Grand<ref>[https://runeberg.org/dbl/6/0188.html «Jens Grand»]</ref> i [[1294]], men da han senere slo seg sammen med opposisjonen måtte han dra i [[eksil|landflyktighet]] i [[1319]].

I [[1289]]–[[1301]] var Kristoffer hertug av [[Lolland]] og [[Falster]], [[1303]]–[[1307]] hertug av Estland, og i [[1307]]–[[1315]] hertug av [[Halland]] og [[Samsø]]. Allerede i Erik Menveds regjeringstid forsøkte Kristoffer å sikre seg en del av kongemakten ved å få de konspirerendes løfte om at han, Kristoffer, ville bli konge når Erik Menved var avsatt. Kongen oppdaget dette, og i [[1315]] måtte Kristoffer flykte fra landet. I [[1318]] sammensverget Kristoffer seg med den fordrevne erkebiskop Esger Juul<ref>[https://gravsted.dk/person.php?navn=esgerjuul «Esger Nielsen Juul»]</ref> og flere [[fredløshet|fredløse]] stormenn mot kongen. De foretok et  mislykket angrep på [[Skåne]], men da Erik Menved i [[1319]] døde uten å etterlate seg en arving, var Kristoffer klar. Erik skal på sitt dødsleie ha advart mot å velge hans svake bror framfor hertug [[Erik II av Slesvig]], som også var på tale. Erik Menved etterlot seg et rike i [[konkurs]] og kaos, og stormennene øynet muligheten for å få en svak konge på tronen. Den 25. januar underskrev Kristoffer i Viborg en [[håndfestning]], den første gangen et slikt dokument ble benyttet ved en kroning, og han ble hyllet som konge på [[landsting]]ene. I [[1324]] ble han kronet med sin sønn [[Erik (utvalgt konge)|Erik Kristoffersen]] som medkonge.