Redigerer Kriseforliket (avsnitt)

==Bakgrunn==
Det var den økonomiske og sosiale krisen på [[1930-tallet]] som i realiteten førte til forliket. Bakgrunnen var [[Den store depresjonen|depresjonen]] som startet med [[Børskrakket i 1929]] i [[USA]]. Konsekvensene ble globale, og Norge merket effektene særlig fra [[1931]], noe som blant annet gav sterk vekst i [[arbeidsledighet]]en. Gjennomsnittlig ledighet i årene 1932–34 var på 30 %, og om vinteren var den oppe i 40 %.{{Sfn|Maurseth|s=554}}

Det ble fremmet krav om nye krisetiltak, men de sittende borgerlige regjeringene gjorde det motsatte, og fra 1931 til [[1934]] ble statsutgiftene holdt på det laveste nivået siden [[første verdenskrig]]. 

[[Franklin D. Roosevelt|Roosevelts]] kriseprogram [[New Deal]] i USA, og den veksten [[Sovjetunionen]] opplevde i [[mellomkrigstiden]], inspirerte venstresidens økonomer. [[Ole Colbjørnsen]] var en talsmann for treårsplaner, skatteøkninger og statlige investeringer i 1930-årene. Mer praktisk var professor [[Ragnar Frisch]] ved [[Universitetet i Oslo]], som sent på 1930-tallet ledet et større forskningsarbeid om sammenhengene mellom økonomisk politikk, nasjonalregnskap og økonomisk næringsstruktur. Han identifiserte også konjunkturbølger som kunne dempes med aktiv statlig innsats gjennom pengepolitikken og økt offentlig etterspørsel over statsbudsjettet, enten gjennom skattelettelser eller budsjettunderskudd.

Colbjørnsen og Frisch utarbeidet sammen Arbeiderpartiets kriseprogram fra [[1934]] som tok til orde for å øke statsutgiftene med 135 millioner kroner, hvorav 80 millioner kroner gjennom å stryke avdrag på [[statsgjeld]]en og nye låneopptak.{{Sfn|Maurseth|s=571}}

Under finansdebatten i mars 1935 stilte statsminister [[Johan Ludwig Mowinckel]] forslag om at budsjettet ikke skulle økes ved nye låneopptak eller høyere skatter. Forslaget falt da både Arbeiderpartiet og Bondepartiet stemte imot, og [[Johan Ludwig Mowinckels tredje regjering]] søkte avskjed.{{Sfn|Maurseth|s=573}}