Redigerer Krigens offer (avsnitt)

==Teksten==
#Langt borte i et fremmed land der sto to søsken små<br />og stirret ned på gaten og mot den himmel blå,<br />de ventet på sin pappa, som de begge holdt så kjær,<br />som kjempet langt der ute i den store staute hær.
#Av øyet dugger tårer når lillesøster spør:<br />«Si broder tror du pappa går til himmelen når han dør?»<br />«Det tror jeg svarte gutten,» så tappert som han kan,<br />«men pappa faller aldri selv om verden står i brann.»
#Han sa jo da han reiste:«Min kjære lille venn<br />ved juletid å, gutten min er jeg hos deg igjen»<br />i krigens kamp og bulder, i helvets ild og brak,<br />han kjemper vel for brorskap og rettferds store sak.
#Vår moder fra oss døde i denne mørke natt,<br />hun var så sulten stakkar, vi fikk den siste mat.<br />Nå sitter hun og spiser ved englers julebord,<br />men kommer ikke pappa snart, han holder vel sitt ord.
#Da hørtes ut på trappen de kjente, kjære trinn,<br />og inn av stuedøren en kjempe tredet inn.<br />Han stirret redselslagen ved synet av de små,<br />som ved sin døde mamma i månelyset lå.
#De roper begge: «Pappa», og springer mot ham frem,<br />men ingen arm av kjærlighet kan mer omfavne dem.<br />En granatsplint har revet hans begge armer av,<br />og legen ønsket lykke til det ikke ble hans grav.
#Han sto der som tilintetgjort den store sterke mann,<br />hva hjalp det at han kjempet så tappert for sitt land.<br />Han stønnet høyt av smerte: «Hvem skal nå skaffe brød,<br />når pappa er blitt krøpling og mamma hun er død.»
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Skillingsviser]]