Redigerer Konvensjonen om klaseammunisjon (avsnitt)

== Bakgrunnen for avtalen ==

Klaseammunisjon ble først brukt i stort omfang under krigene i [[Sørøst-Asia]] på 1960- og 1970-tallet. Som en respons på hvordan bruken av både klaseammunisjon og [[napalm]] rammet sivile hardt i disse krigene, prøvde flere mindre og mellomstore stater å forhandle fram restriksjoner på bruken av konvensjonelle våpen med inhumane konsekvenser.

Et resultat av dette var [[Våpenkonvensjonen]] (''Convention on Certain Conventional Weapons'' – CCW) som ble klar i [[1980]]. Trass i at bruken av klaseammunisjon var en av grunnene til forhandlingene, klarte ikke statene som deltok å bli enige om restriksjoner på bruken av denne ammunisjonstypen. En hovedårsak til det, var argumentet om at klaseammunisjon hadde svært stor militær nytteverdi og at det ikke var grunn til særskilte restriksjoner på bruken av dem.

På 1980-tallet flyttet oppmerksomheten seg over til det globale [[landmine]]<nowiki/>problemet. Landminer var også regulert av CCW-avtalen, men stadig flere aktører krevde et totalforbud framfor regulering av bruk. Dette var ikke mulig å få til innenfor CCW-avtalen, og som resultat lanserte en koalisjon av stater (blant annet Canada, Sør-Afrika og Norge) og humanitære organisasjoner en egen prosess – [[Ottawa-prosessen]] – for å få etablert et totalforbud; den prosessen førte til signeringen av [[Minekonvensjonen]] i Ottawa i 1997.
 
Klaseammunisjon ble brukt i økende omfang fra 1990 og framover, spesielt i [[Irak]], [[Afghanistan]], [[Serbia]] og [[Libanon]]. Humanitære organisasjoner og menneskerettighetsgrupper som [[Røde Kors]], [[Norsk Folkehjelp]] og [[Human Rights Watch]] presset på for å få til et forbud mot klaseammunisjon i CCW, uten hell. Etter hvert støttet flere stater tanken om at et forbud var veien å gå, men praksisen om [[konsensus]] i CCW førte til at de statene som ønsket å hindre et slikt forbud hadde veto.

Høsten 2006 bestemte Norge seg for å invitere  til en prosess utenfor CCW for å få til et forbud mot klaseammunisjon. 49 stater deltok på en konferanse om klaseammunisjon i Oslo 22.–23. februar 2007, sammen med representanter for [[FN]], Røde Kors og [[Cluster Munition Coalition]]&nbsp;– koalisjonen av [[Ikke-statlig organisasjon|sivilsamfunnsorganisasjoner]] som arbeidet for et forbud. 46 av statene sluttet seg til en [[Avtale mot klasevåpen|politisk erklæring]] om å forhandle fram et nytt internasjonalt instrument som skulle forby bruk av klaseammunisjon innen utgangen av 2008. Dette ble gjort gjennom en serie internasjonale konferanser fram til sluttforhandlingene i Dublin i mai 2008.

Blant aktørene som medvirket i Dublin-forhandlingene var også flere [[FN]]-organisasjoner, [[Norsk Folkehjelp]], [[Røde Kors]] samt nettverket Cluster Munition Coalition (CMC).{{Trenger referanse}}

[[Storbritannia]], [[Frankrike]], [[Tyskland]], [[Laos]] var blant de mange landene som ga sin foreløpige aksept for avtalen [[30. mai]] [[2008]]. [[USA]], [[Russland]], [[India]] og [[Kina]] var ikke til stede under forhandlingene. Det ble vedtatt en plan om at avtalen skulle signeres [[3. desember]] [[2008]] i Oslo. Avtaledokumentet fastsatte at alle klasevåpen som var blitt anvendt i [[krig]] frem til 30. mai 2008, ble forbudt, og at avtalepartene forpliktet seg til å ødelegge de klasevåpen som befant seg på lager. Det var beregnet at det ville koste opptil 200&nbsp;millioner kroner for Norge (i datidens kroneverdi) å kvitte seg med klasevåpen på en måte som var miljømessig forsvarlig.{{Trenger referanse}} Den forbudte [[Ammunisjon|ammunisjonen]] hadde i datidens kroneverdi en innkjøpsverdi på om lag 1 milliard kroner.{{Trenger referanse}}

Klaseammunisjonskonvensjonen som trådte i kraft i 2010 er den første globale konvensjonelle nedrustningsavtalen siden [[Minekonvensjonen]] fra 1997. Suksessen med disse to prosessene står i kontrast til det etablerte nedrustningssystemet, som [[FNs Nedrustningskonferanse]] CD og CCW, der det har skjedd lite det siste tiåret. En vesentlig forskjell er at mens de tradisjonelle nedrustningsforaene er svært lukkede prosesser der ikke-statlige aktører har liten tilgang, bygget både mine- og klase-prosessene på prinsippet om åpenhet og likeverdig deltakelse fra eksperter fra sivilsamfunnet, ofrene og de rammede områdende.