Redigerer Konstantin Päts (avsnitt)

== Biografi ==
''Päts'' betyr «brød» på [[estisk]] og var navnet på en av hans forfedre, som var en [[møller]] av yrke. Päts' forfedre var som de fleste estere [[protestant]]er, men hans far Jakob Päts, en byggmester, konverterte til [[den ortodokse kirke]] og giftet seg med en russer, Olga Tumanova.

=== Utdannelse ===
I 1898 besto Päts avgangseksamen fra Fakultet for jus ved [[Universitetet i Tartu]] som [[Candidatus juris|cand.jur.]]
Senere mottok han æresdoktorgrader ved Universitetet i Tartu, [[Tallinn tekniske universitet]] og ved [[Andhra University]], og et æresmedlemskap av [[Det estiske vitenskapsakademi]].

=== Militær og litterær erfaring ===
Päts tjenestegjorde i det russiske 96. infanteriregiment i Omsk i [[Pskov]], hvor han senere ble utnevnt til fenrik. I 1901 startet han å arbeide som redaktør av avisen ''Teataja'' i Tallinn. I 1904 ble han leder av den estisk-russiske blokken i kommunalvalget i Tallinn, men ble avvist stillingen som ordfører i Tallinn på grunn av at han ikke var etnisk russisk, og ble i stedet varaordfører. Han oversatte flere verk om selvstyre og birøkt til estisk. Han deltok i revolusjonen i 1905 og ble dømt i hans fravær, ettersom at han hadde flyktet til Sveits og deretter til Finland. Han vendte tilbake til det russiske imperiet i 1909 og ble fengslet for et år i St. Petersburg fengsel. Mens han var fengslet mistet han sin ektefelle og giftet seg aldri igjen.

=== Tidlig politisk karriere ===
Päts var en av de tre medlemmene av Frelseskomiteen (''Päästekomitee'' eller ''Eestimaa Päästmise Komitee'') som utstedte [[den estiske uavhengighetserklæringen]] den 24. februar 1918. Samme dag ble Päts utnevnt til leder av regjeringsrådet og innenriksminister i den nylig proklamerte republikken Estland. Under den påfølgende tyske okkupasjon ble han arrestert av tyske myndigheter og tilbrakte tiden mellom juni og november i en fangeleir i [[Polen]]. Etter hjemkomsten til Estland ble han utnevnt til postene som statsminister og krigsminister i den provisoriske regjeringen, hvilke han holdt inntil 8. mai 1919. 

Päts holdt posten som [[Liste over Estlands statsministre|Estlands rikseldste]] (Riigivanem) flere ganger: 

* 25. januar 1921 – 21. november 1922 (første regjerende rikseldste gjenvalgt til embedet) 
* 2. august 1923 – 26. mars 1924 
* 12. februar 1931 – 19. februar 1932 
* 1. november 1932 – 18. mai 1933 
* 21. oktober 1933 – 3. september 1937 (holdt først posten fra 24. januar 1934). 

I 1922 reiste Päts på det første estiske statsbesøk til Finland. Her la han frem et forslag om en estisk-finsk personalunion fra 1918, og han bar på dette forslaget gjennom resten av hans levetid, hvilket bekreftes i hans såkalte politiske testament, skrevet i juli 1940. Senere ble han nære venner med den finske presidenten [[Pehr Evind Svinhufvud]], og Päts reiste på ytterligere to statsbesøk til Finland i Svinhufvuds regjeringsperiode (1935 og 1937). 

Gjennom hele hans politiske karriere var han en entusiast og grunnlegger av selvstendige lokale og profesjonelle selvstyreorganer og yrkesfaglige skoler. Han var overbevist om at menneskets liv er for kort for å sikre en stabil statlig organisasjon, og fra 1918 begynte han å designe et rammeverk av selvstyre av ulike fagmiljøer og etniske minoriteter, for å finne en godt balansert stat basert på proporsjonal representasjon og samarbeid av de forskjellige gruppene. 

Det liberale 1920-tallet var ikke en god periode for hans ideer. Forslag til konstitusjonelle reformer ble avvist av det politiske samfunnssystemet. Men to profesjonelle selvstyrende ministerier (Handelskabinettet og Landbrukskabinettet) og to selvstyrende kulturelle ministerier bestående av etniske minoriteter (tyskere og jøder) ble grunnlagt i denne perioden.

1922&ndash;1923 var han også Riigikogus president.

=== Päts’ reformer ===
I begynnelsen av 1930-tallet, på tross av den økonomiske og konstitusjonelle krisen, ble han kalt av Kaarel Eenpalu til atter å påta seg rollen som Estlands statsoverhode. ([[Eduard Laaman]] i sin biografi over Päts («Pater Estoniae») trekker en parallell til [[Cincinnatus]].)

Han presiderte over to regjeringer og ble den 21. oktober 1933 valgt som lederen av overgangsregjeringen til den nye grunnloven, hvor statsoverhodet var en president. I denne stillingen innførte han en unntakstilstand over hele landet (en delvis unntakstilstand hadde vært i bruk i visse deler av Estland siden 1918) og begynte en grundig statlig reform der han fikk innført sine politiske ideer, som han hadde talt for i flere tiår. I løpet av den etterfølgende tiden ble mange nye bygninger, i hovedsak nye skoler av alle slag, regjeringskontorer og selvstyreinstitusjoner, samt broer og kraftverk, bygget. 

Da Grunnloven av 1934 ble ansett for diktatorisk organiserte han en ny grunnlov gjennom en folkeavstemning og en nasjonal deltagende forsamling. I overgangen til sin grunnlov ble han Estlands ''Riigihoidja'' (President-Regent) den 3. september 1937 og republikkens president, etter den nye grunnloven, den 24. april 1938. Hans grunnlov var basert på de moderne polske og belgiske grunnlovene. Han beundret det britiske to-kammerparlamentet. Hans regjeringsperiode huskes som en epoke av uavhengighet, økonomisk suksess og velstand i de følgende femti år med sovjetisk okkupasjon.

=== Okkupasjon og senere liv ===
Konstantin Päts' utenrikspolitikk var mindre vellykket. Etter begynnelsen av andre verdenskrig hadde han erklært Estlands nøytralitet, men ble tvunget til å tillate sovjetiske militære baser i Estland. En komplett okkupasjon og  innlemmelse i Sovjetunionen fulgte neste år. Hans etterfølgere i eksil ([[Jüri Uluots]] og [[August Rei]]) vurderte ham som det juridiske estiske statsoverhodet og seg selv som hans stedfortredende inntil hans død. Han ble [[Sovjetunionens deportasjoner fra Estland|arrestert og deportert av russerne]] og døde på et psykiatrisk sykehus i Kalinin (nå [[Tver]]) i 1956.