Redigerer Konservator (avsnitt)

== Teknisk konservator ==

Tittelen teknisk konservator har vært brukt om ansatte med konserveringsutdanning, som arbeider fysisk med å [[konservering|konservere]] og [[restaurering|restaurere]] [[kulturminne]]r. Inspirert av fransk tradisjon, innførte [[Jens Thiis]] i [[1907]] benevnelsen «teknisk konservator» først ved [[Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum]]. Da faget ikke kun består i å ha tekniske kunnskaper og ferdigheter, samt at medlemmene mener det er naturlig at tittelen konservator er i bruk av den faggruppen som har utdanning innen og arbeider med konservering, anbefaler [[Nordisk Konservatorforbund]] – Norsk Seksjon at man ikke lenger bruker denne tittelen i Norge. Medlemmer blir i stedet oppfordret til å bruke f.eks. fagpersoner med konserveringsfaglig kompetanse, samt å spesifisere sin materialegruppe (papirkonservator, tekstilkonservator, kulturhistorisk konservator, malerikonservator etc).
Konservatoryrket sysler med bevaring av fysiske kultuminner. Konservatoren undersøker, analyserer, dokumenterer og behandler museumsgjenstander og andre kulturminner. Samlingsforvaltning – i form av Preventiv Konservering inngår også i konservatorens arbeidsfelt. Dette dreier seg om å finne de beste oppbevaringsforholdene for gjenstander. Konserveringsutdannelser og konserveringsforskning støtter opp og videreutvikler konservatorfaget.

En konservator arbeider forebyggende eller aktivt med å beskytte og bevare arkeologisk, historisk, moderne eller estetisk materiale som kunst, kulturminner, historiske interører og liknende. Konservatoren har spesialkunnskaper innenfor materialkunnskap og forskjellige materialers kjemiske og fysiske nedbrytningsmønstre og er et utpreget tverrfaglig yrke. De vanligste spesialiseringene er innenfor generell gjenstands - og kunstkonservering. Mange konservatorer spesialiserer seg ytterligere på felt som for eksempel bygningskonservering, papir - og fotokonservering, naturhistorisk konservering og tekstilkonservering.
I Skandinavia er konservatoren som oftest ansatt på større eller mellomstore museer og andre offentlige institusjoner. Det finnes også private konservatorer.

I Norge blir konservatorer utdannet ved Universitetet i Oslo, ved Instituttet for Arkeologi, Konservering og Historie (IAKH).

Det dagligdagse konservatorarbeidet innebærer undersøkelser, analyser, konservering og bevaring av kulturminner. Viktige prinsipper og etiske retningslinjer er:

*Færrest mulig inngrep – konservatoren ønsker å i så høy grad som mulig å bevare originalgjenstanden, snarere enn å restaurere den med nye materialer. Dette fordi det er gjenstanden i seg selv om er det historiske vitnesbyrdet, ikke nåtidens oppfattelse av hvordan den så ut da den var ny.
*Reversibilitetsprinsippet – dersom nye materialer legges til gjenstanden for å sikre at den ikke går i stykker, skal konservatoren strekke seg så lang som mulig for at disse skal kunne fjernes ved senere konservering.
*Dokumentasjonsprinsippet – alt arbeide som gjøres på gjenstanden skal dokumenteres skriftlig og gjerne med bilder, slik at man alltid vet hva den har blitt utsatt for.

I tillegg er må konservatoren for å utarbeide en konserveringsstrategi vekte eierens interesse og formål med gjenstanden, gjenstandens mening i bred forstand og gjenstandens fysiske behov.