Redigerer Konghelle (avsnitt)

==Historie==
[[Fil:Kungahälla, klosterkullen, den 6 juli 2006, bild 3.JPG|thumb|De grunnstener som synes på klosterhaugen er hva som gjenstår av et augustinerkloster.]]
Middelalderbyen lå ved nordbredden av [[Göta älv#Nordre älv|Nordre elv]] ca. tre km vest for den nåværende byen [[Kungälv]]. Stedet har antagelig hatt tidlig bosetning og kan ha vært en [[kongsgård]] på 900-tallet, men de eldste arkeologiske funnene er datert til 1100-tallet. Borgen [[Ragnhildsholmen]] og [[Kastelle kloster]] ble senere anlagt nær byen. Det tidligere byområdet inngår nå i den nåværende gårdseiendommen [[Kastellegården]], som har navn etter klosteret.

Byen er første gang omtalt skriftlig av [[Orderic Vitalis]] omkring 1140, da som en av seks viktige byer i Norge. 

På grunn av byens strategiske beliggenhet ved Norges sørgrense ble Konghelle tidlig et kongelig maktsentrum. [[Snorre Sturlason]] forteller at kong [[Sigurd Jorsalfare]] bosatte seg der, befestet byen med et [[kastell]] med vollgrav og oppførte [[kongsgård]] og en kirke.<ref>Snorre: Magnussønnenes saga, kap. 19, 32</ref> Forfatteren av [[Morkinskinna]] skriver at Sigurd «satte kongsstolen og hovedstaden i Konghelle».<ref>Morkinskinna (oversatt av Kåre Flokenes 2004): 264</ref> Det er usikkert hvor kastellet lå, men det antas at det kan ha vært på den nåværende ''Klosterkullen'' ved Kastellegården. Konghelle var ikke bare kongenes by, men også en viktig kjøpstad.

I år [[1135]] ble Konghelle angrepet og herjet av [[vendere|vendiske]] styrker. De brente kastellet og kirken og plyndret byen, og ifølge Snorre skal de ha røvet med seg et [[relikvieskrin]] med en flis av Kristi kors, gitt til kirken av kong Sigurd Jorsalfare. Nærmere et århundre etter vendernes plyndringer i Konghelle skrev Snorre at byen aldri kom seg helt etter angrepet.<ref>Snorre: Magnus Blindes og Harald Gilles saga: kap. 9-12</ref> Dette er tilbakevist av seinere historikere.<ref>Andreassen 1981: [https://www.diva-portal.org/smash/get/diva2:1735565/FULLTEXT01.pdf 8]</ref> Omtrent samtidig ble Konghelle nevnt i [[England|engelske]] kilder som en norsk by.  

Kong [[Magnus Lagabøte]] avla i [[1257]] sin kongsed på [[Öckerö]] (Eikerøyene) på korsrelikvien etter Sigurd Jorsalfare. Det er derfor sannsynlig at [[relikvie]]n må ha overlevd vendernes plyndringer, og forble i Konghelle, og ikke ble flyttet til [[Nidaros]] slik tradisjonen tilsier.<ref>[[Forskning.no]]: [http://forskning.no/middelalderen-overtro-religion/2012/06/relikvier-styrket-troen Relikvier styrket troen], hentet 18.12.16.</ref> En hypotese knytter det tapte [[Camminskrinet]] til relikvien og byen.<ref>Flo 2005: [https://www.nb.no/items/3067daf96d1ab62a3804cfcf4e6cc7a0?page=119 119].</ref> 

Fra midten av [[1200-tallet]] ble Konghelle enda viktigere som rikets sørlige utpost under kong [[Håkon IV Håkonsson]]. Han oppførte en borg med ringmur på [[Ragnhildsholmen]] for å forsvare byen. Borgen ble en effektiv sperring i det nordre elveløpet, som på den tid bare kaltes ''Elven''. Under kong Håkons IVs tid ble også et [[Fransiskanerordenen|franciskanerkloster]] bygget, samtidig som det eldre [[Augustinerordenen|augustinerkloster]]et [[Kastelle kloster]] fra [[1100-tallet]] ble ombygget.

Mot slutten av århundret innledet kong [[Håkon V Magnusson]] en mer aktiv utenrikspolitikk rettet mot sør og øst, og i nærheten av Konghelle anla han den sterke borgen [[Bohus fästning|Båhus]]. Tidlig på 1300-tallet var Konghelle en kort tid et sentrum i hertugdømmet til den svenske [[Erik Magnusson av Södermanland]], kong Håkon Vs svigersønn. Erik ble far til [[Magnus Eriksson]], senere konge av både Norge og Sverige. 

[[Fil:Model baahus fortress sweden.jpg|thumb|300 px|Modell av Båhus festning med byen Konghelle etter flyttingen i 1612]]

Etter at det sørlige løpet av [[Göta älv]] ble utvidet tidlig på 1300-tallet, borgen Båhus ble bygget nærmere elvedelet og Sverige og Norge fra 1319 inngikk i personalunion, mistet Konghelle mye av sin tidligere betydning, blant annet til fordel for [[Marstrand]]. Byen brant ned i [[1612]] og ble senere flyttet til ''Festningsholmen'' under Båhus festning for lettere å kunne forsvares. Navnet ble etterhvert uttalt «Kongell», og etter flyttingen ble også skrivemåten «Kongelf» vanligere. Da byen ble svensk i 1658, ble navnet [[Kungälv]] innarbeidet.