Redigerer Kommunisme (avsnitt)

== Bakgrunn ==
=== Kommunistisk historieteori === 
Sentralt i  kommunistisk teori er at samfunnet siden utgangen av stammesamfunnet («ursamfunnet») gjennom arbeidsdeling har blitt spaltet i klasser og lag, og at det på bakgrunn av klassespaltingen vokser frem en statsmakt som med sin undertrykkende funksjon tjener som overklassens verktøy. Klassesamfunnet har ifølge marxistisk historieteori ([[historisk materialisme]]) sin historiske begynnelse i overgangen til slavesamfunnet, og siden har samfunnet vært splittet i en konflikt («[[klassekamp]]»). I den kapitalistiske fasen går denne konflikten mellom arbeiderne («[[proletariatet|proletarer]]») og kapitaleiere («kapitalister») som kjennetegnes av at de hovedsakelig lever av andres arbeid (såkalt «utbytting»). Klassespaltingen har sin historiske slutt i det kommunistiske samfunn, hvor de anser oppnådd når klassemotsetningene er opphevet. Selv om Marx kritiserte urettferdigheter i tidligere historiske stadier, anså han at slavesamfunnet, [[føydalisme]]n og [[kapitalisme]]n også hadde positive effekter («progressive epoker»). Innovasjons- og produktivitetsøkning anså han som en forutsetning for frigjøring av menneskene. Derfor betraktet han kapitalismen som et stadium som var et nødvendig utviklingstrinn på vei mot et bedre samfunn.<ref>Marxist Forlag: Marx Engels Leksikon, s. 217-218, 231-231, 234-236 2010</ref>  Marxister forestiller seg at det i forhistorisk tid eksisterte et klasseløst samfunn, men Marx ønsket ikke å romantisere samfunnet som eksisterte før klassene. Han beskrev historien som en fremadskridende utvikling, der kapitalismen er det stadium som har utviklet samfunnet på et vis som inntil da hadde vært utenkelig.<ref>[http://www.marxists.org/norsk/marx-engels/1848/01/manifestet/mani1.htm/ Karl Marx, Det kommunistiske manifest, Ny Dag 1969, s.14-17:] «Borgerskapet kan ikke eksistere uten stadig å revolusjonere produksjonsredskapene, følgelig produksjonsforholdene, følgelig samtlige samfunnsmessige forhold.» (...) «Borgerskapet har under sitt, ikke fullt hundreårige klasseherredømme skapt mer omfattende og kolossale produksjonskrefter enn alle foregående generasjoner til sammen. Undertvingelse av naturkreftene, maskiner, anvendelse av kjemien i industri og jordbruk, dampskipsfart, jernbaner, elektrisk telegraf, oppdyrking av hele verdensdeler, elver som er gjort seilbare, hele befolkninger stampet fram av jorda -hvilket tidligere århundre ante at slike produksjonskrefter lå slumrende i det samfunnsmessige arbeids skjød!»</ref>

Overgangen fra kapitalisme til kommunisme, fra klassesamfunn til klasseløshet, kan ifølge flere marxistiske teoretikere ikke skje direkte. Ifølge Marx, Engels og senere kommunistiske ideologer var det behov for et mellomstadium som kunne berede grunnen for overgangen til såkalt «klasseløshet». Dette stadiumet har fått flere navn, men som oftest betegnes den som sosialisme. Partiledelsene i Sovjetunionen, Cuba, Jugoslavia, med flere, var alle etter eget syn ikke kommunistiske land, men sosialistiske – de etterstrebet kommunismen.

{{Snever|Avsnittet tar utgangspunkt i en retning innen marxismens versjon, og bør balanseres ved at forfattere som ikke er sympatisører med bevegelsen også bidrar. }}

=== Karl Marx - Kommunismens fremste teoretiker ===
[[Fil:Karl Marx.jpg|thumb|Karl Marx]]
[[Fil:Communist-manifesto.png|thumb|Forsiden på førsteutgaven av [[Karl Marx]]' ''Det kommunistiske manifest'']]
Selv om kommunistiske bevegelser er splittet i et stort antall retninger, er et fellestrekk at de fleste anser den tyske filosofen [[Karl Marx]] som den viktigste ideologiske autoritet. Tilhengere av Marx' lære omtaler sin tolkning for «marxistisk kommunisme» eller bare [[marxisme]]. Særlig etter Marx' død har mange bevegelser videreutviklet og konkretisert Marx sin politiske ideologi og samtidig hevdet at deres tolkning er den «riktige forståelsen av Marx».

=== Historisk bakgrunn ===

Tanken om et klasseløst samfunn har eksistert så lenge det har eksistert [[klasse (sosiologi)|klasse]]samfunn. Ifølge [[Friedrich Engels]] i boken ''Sosialismens utvikling'' var det først og fremst [[Karl Marx]] som grunnla den moderne «vitenskapelige sosialismen».

Begrepet «sosialisme» er imidlertid et veldig uklart begrep som rommer mye. Kommunismen blir vanligvis definert som en form for sosialisme, og er derfor mer avgrenset. Moderne kommunister bygger på Marx og Engels teorier. Moderne kommunisme og [[marxisme]] er derfor tilnærmet synonyme begreper.

Fra [[Revolusjonene av 1848|februarrevolusjonen]] i 1848 og frem til [[første verdenskrig]] var kommunismen nesten uten direkte politisk innflytelse. Dette endret seg da [[bolsjevik]]partiet overtok makten i [[Russland]] i 1917 og under ledelse av Lenin gikk i gang med å implementere et samfunnsystem bygd på marxistiske ideer. Etterhvert som Sovjet-staten utviklet seg i diktatorisk retning, ble kommunistiske bevegelser i andre land splittet i forhold til  hvorvidt de så utviklingen i Sovjet som en realisering av kommunismen, eller et avvik fra det de så som opprinnelige intensjonen med den kommunistiske ideologien. Etter sovjeternes tvangsinnføring av kommunistisk statsledelse i [[Øst-Europa]] etter den [[andre verdenskrig]] og kommunistpartiets seier i borgerkrigen i [[Folkerepublikken Kina|Kina]] i 1949, levde i flere tiår 1/3 av verdens befolkning i stater som bekjente seg til kommunistisk ideologi {{Trenger referanse}}. Fra 1985 til 1991 ble sosialismen og kommunistisk tenkning erstattet av liberalt kapitalistisk demokrati i Øst-Europa. Etter [[Mao Zedong|Máos]] død i 1976 har det kinesiske regimet [[Markeds-leninisme|nominelt beholdt kommunistisk ideologi]], selv om det planøkonomiske systemet i stor grad har blitt avviklet.{{Trenger referanse}}

Etter [[den russiske revolusjon]]en ble Sovjetunionen etablert i [[1922]]. Lenin bygget på Marx' idéer, men måtte tilpasse marxismen for å forklare ideologisk hvorfor revolusjonen oppstod i et tilbakeliggende jordbruksland som Russland, ikke i de mest økonomisk avanserte industriland slik Marx hadde spådd. Dessuten måtte Lenin i tiden etter revolusjonen avklare en rekke praktiske detaljer for hvordan et parti kan styre en stat preget av  borgerkrig, dette var spørsmål filosofen Marx i liten grad hadde drøftet. Lenins tolking av kommunistisk ideologi blir gjerne kalt [[marxisme-leninisme]]. Etter Lenins død ble han etterfulgt av [[Josef Stalin]]. Stalins styre ble av tilhengerne ansett å representere fortsettelsen av Lenins teori og praksis. Tilhengere av Lenin og Stalin har derfor fortsatt å kalle seg marxist-leninister, da de ser det slik at det er kontinuitet mellom de to, mens de av kritikerne blir omtalt som [[stalinisme|stalinister]]. Kommunister som anså seg som motstandere av Stalin, men tilhengere av Lenin påpeker imidlertid gjerne at Lenin i sitt politiske testamente advarte mot Stalins brutalitet og anbefalte å avsette Stalin som generalsekretær for partiet og på ingen måte kan sies å stå for Stalins totalitære linje.<ref>Hans I. Kleven, Refleksjoner omkring bakgrunnen for sammenbruddet i den kommunistiske verdensbevegelse og i Sovjetunionen, Marxist Forlag</ref><ref>[http://www.marxists.org/norsk/lenin/1922/12/testamente/kongressen.html\ Lenins politiske testamente]: «Kamerat Stalin har etter at han ble generalsekretær samlet en enorm makt i sine hender, og jeg er ikke sikker på at han alltid vet å bruke denne makten med tilstrekkelig forsiktighet», «Stalin er for grov, og denne lyten, som ikke gjør noe i omgangen mellom oss kommunister, kan ikke tillates hos en generalsekretær. Derfor foreslår jeg at kameratene finner en måte å fjerne Stalin på fra denne stillingen og i stedet utnevne en person som er Stalin overlegen bare i ett henseende – nemlig en som er mer tålmodig, mer lojal, høfligere og flinkere til å lytte til andre kamerater, mindre impulsiv osv. Denne omstendig kan synes å være en uvesentlig filleting, men med tanke på å forebygge en splittelse og med hensyn til hva jeg tidligere skrev om forholdet mellom Stalin og Trotski, så tror jeg ikke det er noen filleting, eller så er det en slik filleting som kan få avgjørende betydning.»</ref> Og hevder videre at ved overgangen fra Lenin til Stalin fant sted et avgjørende brudd med tidligere kommunistisk tradisjon.

I Kina tilpasset [[Mao Zedong]] marxisme-leninismen til kinesiske forhold ved å drøfte hvordan et kommunistisk parti kunne ta makten bygd på bønder og en geriljahær rekruttert fra bønder. Denne formen for kommunisme kalles [[maoisme]]. Mao anså både Lenin og Stalin som autoriteter innenfor marxismen, men brøt med Sovjetunionen etter [[Nikita Khrusjtsjov|Khrusjtsjov]]s fordømmelse av Stalins handlinger.

Tilhengere av kommunismen vil hevde at disse regimene i Sovjetunionen, Øst-Europa og Kina fravek den opprinnelige kommunistiske idé, og derfor ikke representerer den «egentlige» sosialismen. Aspekter ved de tidligere kommunistiske samfunnene som de oppfatter som positive fremheves (for eksempel relativt velutbygd helsevesen og skolevesen), samtidig som de fremmer kritikk av det de ser på som vedvarende urettferdigheter ved [[markedsøkonomi]]ske system. Landenes økonomiske og teknologiske tilbakeliggenhet blir også brukt som forklaring på hvorfor disse landene fravek den opprinnelige kommunistiske idé (se eget avsnitt: Sosialisme, kapitalisme og frigjøring).
<!-- 
Her mangler 1956, 1968, 1989 og 1991.  
-->

==== Sosialisme og kommunisme i Norge ====
[[Marcus Thrane]]s folkebevegelse i 1848 blir av mange i [[arbeiderbevegelsen]] sett på som en forløper til senere sosialistiske og kommunistiske bevegelser i Norge. [[Det norske Arbeiderparti]] var i årene etter stiftelsen i 1887 nærmest å regne som et sosialliberalt parti, men fraksjoner i partiet øvde påtrykk for å dreie partiet i retning av å bli en kommunistisk parti. Først med [[Fagopposisjonen av 1911]] og senere inspirasjon fra den russiske revolusjon i 1918 ble det et flertall for at Arbeiderpartiet skulle bli et kommunistisk parti. Opptakskravene til den Moskva-ledede organisasjonen kommunistiske internasjonale krevde at partiet skulle ha ordet «kommunistisk» i partinavnet. Dette ble i 1923 opprinnelsen til  [[Norges Kommunistiske Parti]]. Ettersom høyrefløyen i Arbeiderpartiet, [[sosialdemokrat]]ene, også brøt ut, var det på 20-tallet tre parti som definerte seg som sosialistiske, men hadde ulike syn på innføringen av sosialismen og forholdene i Russland.

I dag går ikke lenger [[Arbeiderpartiet]] inn for avskaffelse av kapitalismen. [[Sosialistisk Venstreparti|SV]] har fortsatt dette som mål i sitt programmer, og definerer seg som tilhengere av [[demokratisk sosialisme]]. NKP eksisterer fortsatt, og går fortsatt inn for den tradisjonelle kommunismen. [[Rødt]] regnet seg også som et kommunistisk parti (nå [[sosialistisk]]), men regnes som mer moderate og reformistiske enn NKP.