Redigerer Kobberslager (avsnitt)

== Kobberslagere i byen og på landet ==
Mens [[gjørtler]]en støper produkter i [[messing]] og [[bronse]], bruker kobberslageren [[hammer]] og [[Ambolt (verktøy)|ambolt]] for å forme sine. På [[1700-tallet]] tok kobberslagerne også i bruk [[trykkbenk]]er og senere [[valsing|valse]]r for å forme produktene. I [[middelalderen]] ser det ut til at kobberslager- og gjørtlerarbeid har vært to sider av samme fag. Men på 1400-tallet har kobberslagere i Norge skilt seg ut som egen yrkesgruppe, og den eldste kjente er «Lasse kopar slaghare» som omtales i et diplom fra [[Jämtland]]<ref>Jämtland var den gang en del av Norge.</ref> i 1428.

Forholdene i Norge var små. Det var mange håndverksfag som ikke hadde egne laug, men for å få lov til å drive eget verksted måtte håndverkerne løse [[borgerskap]] i en by. I [[1839]] ble loven som regulerte håndverkene opphevet. Myndighetene ønsket å fremme fri konkurranse, og det ble fritt for enhver å slå seg ned som håndverker både på landet og i byene. 

Kobberslagere ble aldri en stor yrkesgruppe i Norge. Det var hovedsakelig i [[Bergen]] «kobbersmedene», som de kalte seg der, dannet eget laug. Det er uklart når dette lauget ble etablert, men det er nevnt i en oversikt over håndverkerne i byen fra [[1674]]. {{tr}}

Det ser ut til at etterspørselen etter kobbervarer øker utover på 1700- og 1800-tallet. I [[Bergen]] økte antall mestere fra 6 i 1723 til 13 i 1821. I [[Christiania]] derimot var det bare 2-3 kobberslagere gjennom 1700-tallet og til langt ut på 1800-tallet, og det var lignende forhold i [[Trondheim]]. Disse kan umulig ha klart å produsere alt det kobbertøyet som byens og omegnens innbyggere hadde behov for. 

På tross av påbudet om at håndverkere skulle bo i byene, finner vi en rekke kobberslagere, fra 1600-tallet og utover, på bygdene. På [[Toten]] ble det produsert mye [[kobbertøy]], særlig på 1800-tallet, men totningene ble etter hvert mer kjent for [[blikktøy]]. En annen bygd der håndverket har sterke tradisjoner er [[Singsås]] i [[Trøndelag]]. Her hører vi om den første kobberslageren i [[1682]].<ref>Østby (1983) s. 35.</ref> Han ble etterfulgt av mange fram til produksjonen her tok slutt omkring 1945. Kobberslagerne i Singsås solgte en betydelig del av sin produksjon på [[marked]]ene i [[Trondheim]], på [[Røros]] og på [[Grundset]], og «Singsåskobber» er enda et kjent begrep i store deler av [[Trøndelag]] og i [[Østerdalen]].