Redigerer Kirkestriden (avsnitt)

==Liberalteologi i Norge==
{{se også|Liberalteologi}}
[[Fil:Björnstjerne Björnson.jpg|thumb|[[Bjørnstjerne Bjørnson]] – En markant kirkekritiker.]]
Gjennom [[1870-årene|1870-]] og [[1880-årene|80-årene]] vokste [[modernisme|moderniteten]] frem i Norge. I kirkedebatten ble moderne tanker fremmet av menn som [[Bjørnstjerne Bjørnson]] og [[Arne Garborg]], som begge kritiserte kirken med drøfting av dogmer og med [[bibel]]kritisk innsikt. Samtidig ble også kirkens syn på [[ekteskap]] og [[seksualitet|seksualmoral]] utfordret av kunstnere, særlig i [[Kristiania]]. De sentrale personene her var særlig [[Christian Krohg]] og [[Hans Jæger]].

Både disse angrepene fra «fritenkere», og den faglige utviklingen innen [[teologi]] og [[religionsvitenskap]] ble møtt med skepsis i store deler av [[den norske kirke|kirke]]n i [[Norge]]. Særlig to personer ble sentrale i debatten som oppstod med fremveksten av disse tankene. Dette var presten [[J.C. Heuch]] som senere ble [[biskop]] i [[Agder og Telemark bispedømme|Kristiansand]], og [[professor]] ved [[det teologiske fakultet]], [[Fredrik Petersen (teolog)|Fredrik Petersen]].

Heuch var en aktiv [[apologetikk|apologetiker]] som ville verne Bibelen mot kritikk. Målet med dette var å avsløre denne kritikken som [[rasjonalisme|rasjonalistisk]] vantro. Heuch var konservativ på alle måter, og ville bekjempe den moderne kulturen både [[ideologi]]sk, [[politikk|politisk]] og kirkepolitisk. Han var motstander av [[parlamentarisme]] og [[kvinneemansipasjon]]er. I indrekirkelige spørsmål var han også konservativ, og arbeidet mot kirkedemokrati og også en tid mot fri lekmannsforkynnelse.

Petersen tok avstand fra at Bibelen skulle være ''verbalinspirert'', og knyttet i stedet Bibelens opprinnelse, og med det autoritet, til forfatterne av de ulike skriftene, noe som gjorde bibelkritikk mulig. Han var positiv til de nye [[vitenskap]]ene, samtidig som han ville verne kirken mot vantro. Også Petersen skrev mye apologetisk [[litteratur]], der han drøftet kristen tro i møte med moderne vitenskap. Petersen ble aldri møtt med forståelse i radikale miljøer i Norge, og han fikk også motstand fra sine kolleger på det teologiske fakultet. Man sier gjerne at den moderne epoken i norsk teologi begynner med et foredrag Petersen hadde på et stiftsmøte i Kristiania i [[1880]].<ref>Molland, (1979) II, s. 134.</ref> Foredraget hadde tittelen «Hvorledes bør Kirken møde Nutidens Vantro?», et foredrag som satte tonen for den videre debatten.

===«Frontlinjene» dannes===
Hele kollegiet på det teologiske fakultetet, minus Petersen, stilte seg på konservativ side i debatten som fulgte. [[Carl Paul Caspari]] var svært konservativ innen sitt fagfelt, [[Det gamle testamentet]]. Han avviste litterærkritikk og kildesondering, som ellers var vanlige metoder i tiden. Historisk-kritisk bibelforskning så han på som rasjonalistiske angrep på Bibelen. Begge professorene i [[Det nye testamentet]], [[Fredrik Wilhelm Klumpp Bugge]] og [[Sigurd Odland]], gikk inn på den konservative siden, noe også Petersens kollega i [[systematisk teologi]], [[Gisle Johnson]], gjorde. Dette overveldende flertallet av professorer i de teologiske disiplinene, gjorde at de aller fleste prestene i Norge også var enige i de konservatives sak, noe de delte med det såkalte «vakte lekfolk».

På den vitenskapspositivistiske siden var det i starten tidsskriftene ''[[Nyt norsk Tidsskrift]]'' og ''[[Nyt Tidsskrift]]'', begge med [[Ernst Sars]] som en av redaktørene sammen med litteraturtidsskriftet ''[[Samtiden]]'' som var de budbringende fora. I sistnevnte fant man bidragsytere som redaktøren [[Gerhard Gran]] og skribentene Bjørnson, [[Johan Bojer]] og [[Fridtjof Nansen]]. En annen svært viktig person på denne siden av debatten var [[Candidatus theologiæ|cand. theol]] [[Kristofer Janson]], som etter å ha studert teologi i Norge og jobbet på en [[folkehøyskole]] her, dro til [[Minneapolis]] hvor han ble prest i en [[unitarisme|unitarisk]] menighet. Han vendte så tilbake til Norge, og stiftet en unitarisk menighet i Kristiania i [[1895]]. Janson skrev mye, og en del av det han skrev ble møtt med sterk kritikk fra konservativt hold.