Redigerer Katolsk emansipasjon (avsnitt)

== Historie ==
Den første loven som åpnet for katolsk emansipasjon, ''Catholic Relief Act'', kom i [[1778]]. De som ville benytte seg av den måtte avlegge ed på at de ikke ville støtte [[Huset Stuart]]s krav på den britiske tronen og fornekte pavens autoritet i verdslige spørsmål. Ved å gjøre dette fikk de rett til å eie og arve [[fast eiendom]] og til å gjøre tjeneste i hæren. Dette førte til de anti-katolske [[Gordonopptøyene]] i [[1780]]. I [[1791]] ble det gitt ytterligere rettigheter i Storbritannia, tilsvarende lover ble vedtatt av [[Det irske parlamentet]] mellom 1778 og [[1793]].

Ettersom stemmeretten på den tiden i stor grad var knyttet til eiendom, betydde endringene at en del katolikker nå fikk stemmerett. De som var stemmeberettiget hadde også en teoretisk adgang til å sitte i parlamentet, men eden som da måtte avlegges, som blant annet anerkjente [[den britiske monarken]] som kirkens overhode, forhindret dem i praksis fra å bli parlamentsmedlemmer. De fikk også tilgang til en rekke profesjoner de tidligere hadde vært utelukket fra.

I [[1800]] ble arbeidet  med ''[[Act of Union 1800|Act of Union]]'' satt igang, og da loven ble vedtatt neste år ble [[kongeriket Storbritannia]] og [[kongeriket Irland]] slått sammen til [[Det forente kongerike Storbritannia og Irland]]. Under debattene hadde katolsk emansipasjon blitt diskutert, men det ble ikke tatt med i lovteksten. Årsakene til dette var først og fremst motstand fra det rent [[Den anglikanske kirke|anglikanske]] irske parlamentet og at [[Georg III av Storbritannia|Georg III]] mente det ville være i strid med hans [[kroningsed]]. Den katolske majoriteten var allikevel positiv til unionen i begynnelsen, fordi de følte at et felles britisk parlament ville tjene dem bedre enn det irske.

[[William Pitt den yngre]], som var statsminister ved unionsdannelsen, lovte at katolsk emansipasjon skulle følge etter sammenslåingen. Da Pitt ble klar over at kongens motstand ville føre til at han ikke kunne oppfylle sitt løfte gikk han av. Katolsk emansipasjon ble da mer et spørsmål for generell politisk debatt enn et brennende spørsmål.

[[Fil:Daniel O'Connell - Project Gutenberg 13103.jpg|thumb|Daniel O'Connell startet kampanjen som førte til full emansipasjon]]
I [[1823]] tok debatten en ny vending, da [[Daniel O'Connell]] startet en kampanje mot unionen og satte katolsk emansipasjon høyt på sin dagsorden.  O'Connell grunnla [[Catholic Association]], som ble en drivkraft i arbeidet. I [[1828]] stilte han som kandidat til parlamentsvalget for grevskapet [[Clare (grevskap)|Clare]], og ble valgt inn. Han kunne ikke avlegge eden som parlamentsmedlem, men i nyvalget i [[1829]] klarte han igjen å bli valgt. Dette første til at [[Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington|hertugen av Wellington]] og sir [[Robert Peel]] snudde i spørsmålet, og fikk vedtatt en ny ''Catholic Relief Act'' samme år. Dermed ble en stor del av de gjenstående begrensningene i katolikkers borgerrettigheter fjernet. Effekten av dette ble minsket noe av at eiendomskravet for stemmerett ble skjerpet i Irland, noe som spesielt rammet katolikker, men dette ble senere endret gjennom flere reformlover.

1829 har dermed blitt stående som hovedåret for katolsk emansipasjon i Storbritannia og Irland. Noen ting gjenstod, hvorav det meste betente var kravet om å støtte Den anglikanske kirke økonomisk. Dette første til den såkalte [[tiendekrigen]] [[1831]]&ndash;[[1836]]. I årene som fulgte ble en rekke mindre reformer vedtatt. Den eneste gjenstående loven i Storbritannia som diskriminerer katolikker er ''[[Act of Settlement]]'', tronfølgeloven som krever at monarken og dennes ektefelle må være anglikanere.